Dan Brown og den klissete koden
I sommer leste jeg Da Vinci koden. Flere kommentatorer har påpekt at det boken fremstiller som fakta, i de fleste tilfeller er det reneste oppspinn, se for eksempel Aftenposten. Nokså pinlig for journalister som har hyllet forfatteren for forbilledlig research, men mindre brysomt for lesere som tross alt vet de har en roman mellom hendene. Personlig lot jeg meg heller hisses opp over budskapet Dan Brown misjonerer for. Kort oppsummert kan man si at Da Vinci koden slår et slag for en skikkelig drøy livmorsfeminisme (se lynkurs i Klassekampen for begrepsavklaring). I Da Vinci koden representerer gralen den hellige kvinnelighet. Om jeg har forstått Brown riktig, er dette fordi gralen er v-formet, altså som en livmor (?). Dan Brown mener feminine verdier har blitt undertrykt av kristendommen, men at pendelen nå svinger mot en restaurering av det hellige feminine(?). Hva dette skulle innebære er mildt sagt uklart, bortsett fra at det har noe med en orgie i en slottskjeller å gjøre. Det hele er svært dunkelt. På slutten av boken kan man få inntrykk av at hovedpersonen går inn i en slag hallusinerende modus der “skjulte” v-former avdekkes i alle krinker og kroker. Og så tar det av. Alt formelig synger gudinnenes sang. Som den yndige kvinnelige bi-figuren uttrykker det, vi trenger trubadurer: Sing her song!
Rørende! Der er så man tar seg i å tenke at hovedpersonen bare burde gjøre kort prosess og vende tilbake til sin mors liv først som sist. Som en representant for dagens onde kvinner vil jeg ha meg frabedt å bli koblet til helligdom, guddom eller “kvinnelige verdier”. Hva nå det måtte være. Jeg tror ikke det å innha livmor gjør meg til et bedre menneske og jeg bruker ikke v-genser. Aldri.
Motgift
En artikkel om Kukbruk er helt riktig motgift mot Dan Browns livsmorsfiksering.
