George Carlin om selvhjelp:
“If you’re looking for self-help, why read a book written by somebody else? That’s not self-help; that’s help! There’s no such thing as self-help. If you did it yourself, you didn’t need help!”

Det sier jo seg selv at det er umulig å samkjøre to så ekstreme ytterpunkter, og dermed seiler Aristoteles’ teori om den gyldne middelvei fortsatt framover. Faen, det irriterer meg, men det kan virke som om mannen formulerte en av historiens mest brukbare teser.

Etter det jeg kan se finnes det ingen tv-serier som kan “underbygge” argumentasjonen i Samtiden artikkelen. Det finnes få selvrealiserte psykoer i tv-seriene, men desto flere infantile halvtomsinger av begge kjønn som nekter å vokse opp. Dem tror jeg det er flere av også i det virkelige liv.

Skulle forresten ønske det var jeg som ikke hadde sett en hel episode av ovennevnte serie!

Der er det mannen i huset som er infantil, irrasjonell for ikke å si en komplett idiot til tider, mens hun fremstår som den fornuftige og ihvertfall relativt smarte kvinnen som gang på gang må taue dumme-Doug inn igjen?

Det hele faller fra hverandre når hun skriver: “Idealet er å lytte til sine følelser og intuisjon, følge sine impulser, uttrykke sin kreativitet og utleve sine drømmer. Man skal med andre ord begynne å oppføre seg som om man aldri var blitt oppdratt.” Dette resonnementet henger jo ikke på greip i det hele tatt.

Jeg likte Simpsons-parallellen, og skulle ønske de kunne brukt den på en smartere måte.

Og høy grad av egofiksering er ikke særlig forenelig med kjærlighetsforhold. Det er jeg med på. De fleste klarer forhåpentligvis å finne en god balanse mellom å gi og å ta i et forhold. Tradisjonelt har det imidlertid vært kvinnen sitt ansvar å holde forholdet sammen, og kvinner som har ønsket nettopp å realisere seg selv, har blitt kritisert for å ødelegge familien. Det er denne reaksjonære holdningen som stakkars Debra er offer for i Alle elsker Raymond.

Når det er sagt har jeg ikke noe til overs for verken kvinner eller menn som bruker andre mennesker som dørmatter.

Samfunnet og den utskjelte janteloven fungerer vel fortsatt som et korrektiv til våre urealistiske selvbilder, og som oftest vil vel selvhjelpsbøkene ikke bidra med stort anet enn å bidra til større usikkerhet og bitterhet i forhold til hvem vi er kontra hva vi kunne, eller burde ha vært?

Lurer litt på om ikke det største problemet med det evige og uutalte kravet til selvrealisering som prakkes på oss fra alle kanaler er den effekten det har på vårt kjærlighetsliv? For at et forhold skal kunne fungere over tid så er man vel som oftest avhengig av kompromiser, at man både tar og gir? Dette i en viss kontrast til selvrealiseringen som stort sett bare dreier seg om å ta?