Selvrealiserende psykopater eller svake mennesker?
I en velskrevet artikkel i Samtiden tar Nina Østby Sæther opp de problematiske sidene ved den vestlige selvrealiseringskulturen. (En kortversjon av artikkelen er å finne i Dagbladet).Gjennom en kritisk lesning av diverse selvhjelpsbøker finner hun en rekke likhetstrekk mellom idealet av det selvrealiserte mennesket og beskrivelser av psykopater i psykologisk litteratur. Som illustrasjon av poenget viser hun til episoden av The Simpson der en gjennomreisende selvhjelpsekspert holder kurs for Springfields innbyggere. I det påfølgende blir Bart, denne forvorpne ungen, trukket frem som «et emosjonelt sunt individ med en fullt utviklet ego-integritet», altså som et eksempel til etterfølgelse for den voksne befolkningen. Det går, som artikkelforfatteren påpeker, dårlig.
Slik jeg leser artikkelen representerer den et ønske om å rette søkelyset mot noen problematiske tendenser i vår kultur. Et ekstremt fokus på selvrealisering gjennom reklame, filmer, bøker og mer diffuse krav fra omverdenen, kan medvirke til at folk utvikler trekk som vi vanligvis forbinder med psykopater: Mangel på empati, ekstrem egoisme og generell uvilje mot å aksepterer allmenne normer og regler. “Psykopaten beskrives videre som en person med storhetsideer om egen verdi, og med en urealistisk og overdreven oppfattelse av egne evner og betydning”.
Dette er jo et skremmende perspektiv. Hvor gyldig det er som en diagnose av vårt samfunn er heller usikkert. Riktignok hører man stadig kommentarer om ungdommens urealistiske selvbilde (Idol-generasjonen som ikke skjønner at de synger surt, men tror det holder å være seg selv osv). Men psykopater kan de vel ikke sies å være. Det er også mulig jeg har vært forskånet for psykoer i berserkgang over landet, pumpet opp på elsk deg selv mantraer. Men dette overbeviser ikke meg.
Typisk nok er det Marge, den selvoppofrende husmoren, som i episoden av the Simpsons lærer om selvrealiseringens mørke sider. Det mangler ikke på liknende historier i amerikanske tv-serier. Kona til Raymond i tv-serien Alle elsker Raymond forsøker stadig å finne sine egne prosjekter her i livet, men mislykkes gang på gang. Akkurat når vi tror hun endelig skal ta igjen overfor den bakstreverske svigermora og barnslige mannen er det pinadø svigermor som får rett igjen. Akkurat når det gjelder selvrealisering som tema hadde det vært nokså relevant å problematisere denne kjønnsdimensjonen spør du meg.
Jeg er ingen tilhenger av selvhjelpsbøker, eller folk som ikke skjønner at andre mennesker finnes. Jeg tror imidlertid det er en helt annen tendens i vår kultur vi bør være oppmerksomme på, nemlig feighet! Folk som ikke griper inn når de er vitne til brutal fremferd av det lille mindretallet psykoer som jo tross alt finnes. Folk som er redde og forsagte. Folk som ikke ringer politiet når de hører en person blir banka opp i naboleiligheten. Ikke en veldig sexy “diagnose”, men det får stå til.
February 21st, 2005 at 3:43 am
Selvhjelpsbøker suger lut, men man blir vel neppe psykopat av å lese dem.
Samfunnet og den utskjelte janteloven fungerer vel fortsatt som et korrektiv til våre urealistiske selvbilder, og som oftest vil vel selvhjelpsbøkene ikke bidra med stort anet enn å bidra til større usikkerhet og bitterhet i forhold til hvem vi er kontra hva vi kunne, eller burde ha vært?
Lurer litt på om ikke det største problemet med det evige og uutalte kravet til selvrealisering som prakkes på oss fra alle kanaler er den effekten det har på vårt kjærlighetsliv? For at et forhold skal kunne fungere over tid så er man vel som oftest avhengig av kompromiser, at man både tar og gir? Dette i en viss kontrast til selvrealiseringen som stort sett bare dreier seg om å ta?
February 21st, 2005 at 2:52 pm
Enig med deg om at usikkerhet og bitterhet er den mest sannsynlige konsekvensen av overdreven bruk av slike bøker.
Og høy grad av egofiksering er ikke særlig forenelig med kjærlighetsforhold. Det er jeg med på. De fleste klarer forhåpentligvis å finne en god balanse mellom å gi og å ta i et forhold. Tradisjonelt har det imidlertid vært kvinnen sitt ansvar å holde forholdet sammen, og kvinner som har ønsket nettopp å realisere seg selv, har blitt kritisert for å ødelegge familien. Det er denne reaksjonære holdningen som stakkars Debra er offer for i Alle elsker Raymond.
Når det er sagt har jeg ikke noe til overs for verken kvinner eller menn som bruker andre mennesker som dørmatter.
February 21st, 2005 at 11:39 pm
Jeg leste denne artikkelen, og den er jo enda mer useriøs enn man skulle forvente av en artikkel med et stort bilde av Bart Simpson som illustrasjon. Det er ganske enkelt å argumentere for at “alt”/hvasomhelst er usunt dersom det overdrives i stor nok grad.
Det hele faller fra hverandre når hun skriver: “Idealet er å lytte til sine følelser og intuisjon, følge sine impulser, uttrykke sin kreativitet og utleve sine drømmer. Man skal med andre ord begynne å oppføre seg som om man aldri var blitt oppdratt.” Dette resonnementet henger jo ikke på greip i det hele tatt.
Jeg likte Simpsons-parallellen, og skulle ønske de kunne brukt den på en smartere måte.
February 21st, 2005 at 11:40 pm
Jeg tror aldri jeg har sett en hel episode av “Alle elsker Raymond”, men man har kanskje motstykket til de stereotypene og reaksjonære holdningene i “Kongen av Queens”?
Der er det mannen i huset som er infantil, irrasjonell for ikke å si en komplett idiot til tider, mens hun fremstår som den fornuftige og ihvertfall relativt smarte kvinnen som gang på gang må taue dumme-Doug inn igjen?
February 22nd, 2005 at 3:50 pm
Jeg tror tv og film kan si mye om kulturelle strømninger i samfunnet. Og i the Simpsons er det mye å hente, uten at Samtiden artikkelen er noe vellykket eksempel.
Etter det jeg kan se finnes det ingen tv-serier som kan “underbygge” argumentasjonen i Samtiden artikkelen. Det finnes få selvrealiserte psykoer i tv-seriene, men desto flere infantile halvtomsinger av begge kjønn som nekter å vokse opp. Dem tror jeg det er flere av også i det virkelige liv.
Skulle forresten ønske det var jeg som ikke hadde sett en hel episode av ovennevnte serie!
February 22nd, 2005 at 5:07 pm
I motsetning til Nils synes jeg det var en veldig god artikkel, men samtidig må jeg si meg litt uenig med artikkelforfatteren. Jeg synes heller at alle ytterpunktene som samfunnet åpenbart er preget av er et problem. Slik jeg ser det sier artikkelen noe om hvor paradoksalt hele vårt samfunn faktisk er. Man skal realisere seg selv, bli hele det mennesket man har mulighet til å bli, men bare når det passer seg sånn, man skal nemlig også oppfylle rollen som selvoppofrende medmenneske i alle mulige sammenhenger. Det er naturlig for mennesker å knytte relasjoner, gi og ta, men kanskje samfunnet også har en tendens til å overfokusere på dette. Da tenker jeg kanskje særlig på hvordan kvinner tradisjonellt sett skal oppføre seg i relasjoner til andre(henviser til tidligere nevnte Alle elsker Raymond og Kongen av Queens).
Det sier jo seg selv at det er umulig å samkjøre to så ekstreme ytterpunkter, og dermed seiler Aristoteles’ teori om den gyldne middelvei fortsatt framover. Faen, det irriterer meg, men det kan virke som om mannen formulerte en av historiens mest brukbare teser.
August 8th, 2006 at 5:20 am
Har først oppdaget denne eminente bloggen nylig og leser gjennom alle postene, derfor denne kommentaren til en gammel post.
George Carlin om selvhjelp:
“If you’re looking for self-help, why read a book written by somebody else? That’s not self-help; that’s help! There’s no such thing as self-help. If you did it yourself, you didn’t need help!”