All work and now play makes Drusilla a dull girl: Gårsdagens Dagbla-forside informerte om hvordan man kan ha det mer gøy på jobben. Tidligere har jeg lest om hvordan man blir en god sjef og hvordan forhandle seg til bedre lønn. Alle disse forsidene er til liten nytte. Det ble for eksempel raskt tydelig at ingen av betydning hadde fått med seg gårsdagens oppslag på mitt arbeidsted. Ha morsomme møter, stod det. En fin oppfordring. På første møte i dag ble det snakket om at prosjektet bør vurdere muligheten av å nedsette en tverrfaglig arbeidsgruppe med tanke på å komme i inngrep med relevante prosesser, bla, bla, samarbeid på tvers, bla, bla, innkalle til nye møter, bla, bla, skrive notat. Der jeg jobber er det ingen som skjønner at menneskelige ressurser må ha det litt gøy for å prestere. Istedet må Drusilla skrive dritkjedlig notat. Jesus ass, her er det noen som ikke har fulgt med i timen.

Det svake kjønn: Frusterte Fruer skulle være den nye Serien, den nye Friends eller Seinfeld. En serie for de av oss som har flyttet ut av kollektivet. Hva får vi? En gjeng hjemmeværende forstadsfruer som ikke engang har baller nok til å hamle opp med foreldremøtetyranner, men som sliter seg hjerneløs på å følge opp drittungene, og som må ty til barnas ritalin for å henge med supermødrene som lager hjemmelagde kaker og syr kostymer til merra den blinde. Og det verste med det hele er at dette faktisk serveres som relevant og gjenkjennelig for en generasjon unge voksne i Norge(!) Jeg har endatil overhørt tilsynelatende oppegående og høyt utdanna damer som synes det er festlig at man gjør litt narr av oss damer som skal få til alt og være så perfeksjonistiske og sånn. Javel. Ally McBeal og Bridget Jones var enspora surrehuer hvis høyeste ambisjon var å skaffe seg en mann. Men de drev det iallefal til noe sånn karrieremessig. På Skavlan presenteres det nye damebladet Cosmopolitan som et blad for damer som prøver å lure menn inn i ekteskapet. På det folkelige BigBrother labber folk rundt stort sett uten klær (har storebror skrudd opp varmen?). Jentene poserer i trusa, bare iført kremdotter, etterpå blir de litt lei seg, men da får det faen meg være nok, mener gutta, med å lage så mye styr. Det er jo ikke noe gøy for dem. Og samtidig på MTV synger Destinys Child at de trenger en soldier, someone who will take care of me. Hvor faen ble det av Independent Women?

Forvirra menn: Vinterenes mest omtalte roman, Blind, handler om gutten som reiser fra Saudas arbeiderklassesolidaritet og lever kynisk og kaldt i professorale omgivelser på Oslos vestkant. En helvetes klassereise med andre ord. Høres interessant ut. Men orker jeg virkelig å lese om enda en mann i identitetskrise som forakter kvinner og har hatefull og fancy kvelesex med dem? Jeg mener å ha fått nok snobbete smsex med Christian von der Hall sine raid i Wonderboy. Hva er det forresten med vestkanten og kvelning? På den annen side, la meg slippe å høre om det.

Pinlig øyeblikk Jo Strømgren har laget teaterstykket Limbo om gutter i et skjermet overklassekollektiv som får virkeligheten i fleisen når de blir vitne til at naboen overfaller en ukjent kvinne. På Skavlan forklarte Strømgren at stykket er inspirert av hans opplevelse av å være vitne til at naboen, en kjent torpedo, torturerte et offer en hel natt i naboleiligheten. Han gjorde ingenting. Og synes dette er litt kjipt, sånn i ettertid. Men tross alt ikke så ille at det er vanskelig eller problematisk å ta opp i forbifarta. Dette representerer liksom vår generasjon. Ja, vi nekter å vokse opp, ikke sant, tilføyer den ene skuespilleren i stykket, som visstnok skal være Norges mest sexy mann, men som mest ser ut som landets mest slitne mann. Vi blir beroliget med at teaterstykket ikke er no dyptpløyende, og Skavlan runder av det hele med at bare de får smelt på seg noen unger så skal det nok bli voksne folk av dem også. Trivelig. Og da var den “gode samtalen” om et viktig tema - over.

Ellers har vi ikke tatt stilling til om Slemme-Tor er for slem eller for snill, kanskje akkurat passe, who cares?

This entry was posted on Tuesday, March 1st, 2005 at 7:43 pm and is filed under Populærkultur. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.