Drusilla har en melding til mannen i gata: IKKE. FORTELL. MEG. AT. JEG SKAL. SMILE! Jeg liker det ikke.
For mange år siden bodde Drusilla i et land der dette var vanlig praksis. (Det var Frankrike. Jeg liker ikke Frankrike noe særlig siden det). Helt vanlige menn i dress synes dette var en grei anbefaling å komme med sånn i forbifarta. Ikke se så sur ut da, er en klassiker.Dette har også inntruffet i Norge og det er jeg lite fornøyd med. Det er et mysterium hva individene ønsker å oppnå med dette forslaget, men reaksjonen de får av meg er klar og den er ikke egnet til å lyse opp deres miserable tilværelse.

Men nesten mer irriterende enn dette partriarkatets vrakgods som flyter i byens gater, er snusfornuftige damer på 40 som retter sin moralske pekefinger mot sine medsøstre og sier, ikke vær så sur da! La oss for eksempel se på en journalist i Dagsavisen, Hege Ulstein, som synes at nå får vi kvinner skjerpe oss litt, så ille er det vel ikke. (I parentes bemerket tror Drusilla dette er en trend i kommentarjournalistikken.Det gjelder å være original og da holder det ikke å komme trekkendes med sånt feministpreik hele tida. Selv om du jobber i Dagsavisen)

Men la oss kikke litt på det:

Norske kvinner har aldri hatt det så bra som vi har det nå, og mennene våre har faktisk en god del av æren for det.

Vi får da endelig håpe at menn bidrar til både det ene og kanskje særlig det andre sånn på hjemmebane. Og Drusilla kjenner da også en rekke kvalitetsmenn (vel, kanskje ikke så mange, men en kritisk masse). Men hallo, med noen hederlig unntak, er det vel damene som har dratt i gang og gjort drittarbeidet som har ført til den positive utviklingen for kvinner de siste 30 årene. Credit where credit’s due. Men i følge Ulstein er det nå mannen som har statistikken på sin side (hva nå det skulle bety):

Statistikken er helt entydig på guttas side. Mens vi kvinner bruker nesten to timer mer hver eneste dag på å jobbe enn det mødrene våre gjorde på 70-tallet, bruker våre menn nesten en time mindre daglig på jobben enn sine fedre.Og på kjøkkenet? Statistisk sett bruker jeg over to timer mindre enn moren min på husarbeid hver eneste dag, og mannen min steller huset over en time mer daglig enn det faren hans gjorde.

Jammen det er jo fantastisk! Jeg synes jeg ser det argumentet brukt i norske husstander: Men kjære, selv om du gjør en time mer husarbeid enn meg må du huske at du gjør hele to timer mindre enn din mor, heldiggrisen. Jeg derimot svetter og sliter en hel time mer enn min far! See? Jeg tenker mer i baner av: It’s not going to fly in court, mister! Dessuten stemmer det heller ikke. I følge SSBs tidsbruksundersøkelse har det blant menn vært en svak økning i tiden til husholdsarbeid, fra 2 timer og 13 minutter i 1971 til 2 timer og 41 minutter i 2000. Dvs. 28 minutter.

Og videre:
Vi kvinner vil gjerne gjøre karriere selv og helst ha en mann som klatrer riktig vei i yrkeslivet i tillegg, pluss at vi ønsker oss et par unger og en spennende fritid. Da bør vi være litt mer forsiktige med å klage over tidsklemma og heller ta oss tid til en klem.

Kan jeg bare si: Beuææææhhhøøøørg! Og føye til: Journalister bør være litt mer forsiktig med å komme med sine kjipe, private formaninger og heller ta seg tid til å, du vet, skrive noe interessant. Spør du meg. Men det er jo hyggelig at journalisten har et fint liv. På slutten av kommentaren kan hun nemlig opplyse om at hun og en venninne har vært på byen å drukket en god del øl, før hun triumferende legger til: Mennene våre var hjemme og passet ungene. Wow, ass. Tenk det!

Noe av det mest underholdende Drusilla vet er gammelpatriarkalske grinebitere og kristenkonservative hysterikere. Det store toget har for lengst forlatt stasjonen, men allikevel står de der på perrongen og hytter med neven. Det skal ikke unnslås at disse menneskene fortsatt forvolder en del skade på sine nærmeste omgivelser, men jeg har god tro på at deres tid er omme.

Jon Kvalbeins kommentar i Aftenposten i går er et godt eksempel. Under overskriften “Skal staten undergrave ekteskapet” legger Kvalbein ut om de fatale konsekvensene en innføring av kjønnsnøytralt ekteskap vil få. Og det er ikke småtterier vi har i vente dersom man begynner å bruke et nytt begrep, skal vi tro denne Kvalbein. Bytt ut ordet partnerskap med ekteskap og du har en kulturrevolusjon på hendene. Her er det mange farer som truer. Hør bare: I Canada ønsker nå to heteroseksuelle (!) menn å inngå slikt ekteskap fordi det gir store skattemessige fordeler. Loven kan ikke hindre dette.

Drusilla er naturlig nok sjokkert. Dette hadde hun virkelig ikke tenkt på da hun tok stilling for kjønnsnøytral ekteskapslovgivning. Men dette er vanskelig altså. Loven i dag kan heller ikke forhindre at homofile menn gifter seg med kvinner (!), og holder store bryllup i adelige omgivelser. Hva skal vi gjøre?

Vel, Drusilla er litt i tvil, men Kvalbein har mer opp ermet: Likestilling av samlivsformer gjør unge usikre på sin egen seksuelle identitet. Det er nemlig slik at dersom man begynner å kalle partnerskap mellom to menn eller to kvinner for ekteskap, da oppstår det full forvirring i den yngre generasjon. De fleste vil jo gifte seg og da kan det fort oppstå litt krøll for den oppvoksende slekt. Som Kvalbein så klokt skriver:

I en overgangsperiode har jenter ofte fortrolig kontakt med en nær venninne mens gutter er “noe herk”. Gutter finner sammen i gjenger som har mannlige idoler. Dersom barn i denne tiden blir opplært i å tenke at tiltrekning til eget kjønn er tegn på homoseksualitet, kan de låse seg i den tro at de er homoseksulle.

Og da har vi det gående: Før du vet ordet av det har den uskyldige tafsingen på bestevenninna ført deg lukt ut i en lesbisk tilværelse av rekkehus, volvo og livslangt troskap. Fra himmel til helvete som det het i mine skoledagers opplysningskampanjer. Jeg vil derfor foreslå at vi sporenstreks sender noen eks-homofile rundt i Skolenorge for å advare.

For det er grunn til å advare. Kvalbein er nemlig en opplyst mann og han kan fortelle oss at:

Statistiske undersøkelser viser at homoseksuelle har dårligere livskvalitet enn heteroseksuelle, også i land der homoseksuelle forbindelser er godtatt. Barn bør oppdras til å identifisere seg med sitt eget kjønn, betrakte det motsatte kjønn som en berikelse og se ekteskapet mellom mann og kvinne som et ideal. Ekteskap bør prioriteres ved lov og beskyttes som begrep.

Og jeg som trodde økt likestilling ville føre til bedre livskvalitet. Dette er jo forstemmende. Men jeg lurer på om det holder å forebygge tilfanget av homofil ungdom med Kvalbeins mantraer? Bør man ikke også gjøre noe for å hjelpe etablerte homoseksuelle ut av uføret? For det kan vel ikke være andre grunner til at de sliter mer enn andre?

Jesus, ass. Kan noen skaffe denne mannen en stilling Magazinet? For så underholdende er det faktisk ikke med ubehjelpelig argumentering fra angstbiterske menn.

Dagbladet er det tradisjonelle slaktofferet når dagens onde kvinner lager blodbad i tabloidgryta. Jeg setter særlig stor pris på DBs vilje til å slippe til det landet har å by på av tullinger med problemer.

Å, jeg får ikke pult - her en kronikk
Å, se jeg kan si noe ufattelig teit om kvinner og den biologiske klokka - her en kronikk
Å, jeg er så ensom, her en kronikk
Å, jeg hadde en teit jobb i siviltjenesten, mens jentene var på backpacking i Asia. Buhu! - her en kronikk

Der DB setter døra på vidgap for “kontroversielle og friske” meninger, har Aftenposten spesialisert seg på egenproduserte kommentatorer i 40-åra fra møblerte hjem som skriver om skiturer i marka, hagearbeid, nettverksbygging (tenk, det er nesten som å være gartner i en frodig hage) og barnehager på Vindern. De er sånne kjipe folk som er like tørre etter flere flasker rødvin i selskap med de andre kjipe vennenne sine mens de prøver hardt å være litt mindre streite, litt mer smarte, kule og småfrekke. Men det går ikke bra. Det gjør ikke det.

Eksempel 1 fra dagens avis: Heidi Borud skal skrive i Mellom oss, men kommer ikke på noe. Det skal som vanlig være noe med nettverk eller tidsklemme. Hva med coaching? Nei, kan nesten ikke ta det en gang til. En umotivert referanse til at likestilling er litt dumt, kanskje? Sånn på tampen av sommerferien. Og noe om lillebror og ferien hans. Det slår an. Vi tar den:

Lillebror liker ikke likestilling. I hvertfall ikke hvis det betyr at mor og far jobber like mye og like lenge foran PC’en. Likestilling som slavisk prinsipp har vi da også for lengst forlatt. Det vil si vi kom ikke riktig i gang.

Men ideen er jo sympatisk og rettferdig, synes vi voksne. Lillebror derimot er opptatt av at den åtte uker lange sommerferien snart er over. Selv vil han gjerne at sommeridyllen skal være både til høst og vinter. Han lengter allerede tilbake til det langsomme livet i Skagen, til sykkelturer og blått hav. Og til blankskurte norske svaberg, til hyttelivet og alt det innebærer av gjentagende ritualer. (osv med mer femtitalls-nostalgi.)

Eksempel 2 fra gårsdagens avis: Per Kristian Bjørkeng skriver alt som er nytt og kult. Var kanskje litt sent ute med å kommentere blogg. Må finne noe som kidsa liker. Jeg liker det kidsa liker jeg også. Det er litt kult. Hva med han derre Ravi? Kanskje litt sent ute der også, men hvis vi kliner til med en ekstradose superlativer!:

Når temaet er kjent og nært, men behandlingen duggfersk, kjennes resultatet mye viktigere. Må finne et sitat nå, noe viktig og fresht)

“Jeg snakker om ei opplagt overprisa kvinne, alt fra beinhinna inn til skinnet, for ei pinne, du bruker ikke penger på de store tinga, jeg snakker opera, lånekassa og bilfri dag”. (Osv. videre med hvor uimotståelig Ravi-poesien er, hvordan det føles så gyldig og heftig og hvor rart i grunn, men veldig kult det er at han også liker Ravi siden kidsa liker Ravi).

Nei, det er rart med det. Drusilla kan virkelig ikke fordra disse folka. Kanskje jeg kan skrive en kronikk til Dagbladet: “Å, jeg hater 40-åringer som skriver Mellom oss-spaltene i Aftenposten, og når jeg tenker over det, hater jeg ganske mye han irriterende komikern som skriver snusfornuftige og moraliserende kommentarer i Aftenposten også”.

Eller, neste gang: Kvasi-akademisk babbel fra 30-år gamle radikalere i Klassekampen.

Drusilla har vært på Øya-festivalen, og det er med betydelig motvillighet hun vender tilbake til hverdagen.
Bortsett fra en lettere irritasjon over at vokalisten i Franz Ferdinand adresserte sitt publikum med *well, listen gentlemen* så har festivaldagene vært fantastisk frie for sinne og hat. Da ser vi selvfølgelig bort fra Satyricons glimrende konsert. Som det ikke skal gjøres noen feministisk analyse av. (Fri og bevare).

Både Drusilla og venninne Darla ble spurt om legitimasjon flere steder, og forsøkt sjekket opp av Litt Kjent Rockedude. Mandag kom følgelig som en brutal realitetsorientering i det Drusilla innså at hun er en 28 år gammel byråkrat og ikke en 18 år gammel øldrikkende rockejente.

Drusilla har i ettertid gjort et ærlig forsøk på følge valgkampen. Litt sånn: Valgkampen i et “kvinne-under-30 år med-høy-utdanning-som-jobber- i- offentlig-sektor”-perspektiv. Høres gøy ut? Næh, egentlig ikke.

Vi startet friskt med å lese Karita Bekkemellem Orheim fra Ap som roper varsku i Dagsavisen på søndag: Hva med et likestilt arbeidsliv? Vi får høre det vi vet fra før: Kjønnsdelt arbeidsmarked, tradisjonelle yrkesvalg, deltidsarbeid, omsorgsyrker. Orheim viser til statistikk som viser at arbeidsledigheten øker mest blant kvinner og at yrkesaktiviteten har gått tilbake, spesielt for kvinner i aldersgruppen 16-24 år.Jeg ville nå tro at en nedgang i yrkesaktivitet i denne gruppen først og fremst skyldes at jentene i større grad studerer. Men kanskje sitter dem hjemme med kontantstøtte, hva vet jeg. Bekkemellem Orheim mener at det bør ropes varsku. Javel. Varsku, da! Next!

Nestekvinne ut er Kristin Halvorsen som er selvskreven i “kvinne-under-30-år”-perspektivet. Halvorsen freste godt på grillen hos TV2, og du kunne se hvordan hun tenkte “smile nå til disse skittviktige kjerringene, jeg er den mest sjarmernde partilederen, smile og le”. Vi fikk høre om Kunnskapsnasjonen som kan oppsummeres med mer penger til utdanning og en tur i parken. Så var det litt om barnehager. Og i motsetning til Stoltenberg likte jeg den 2-års garantien. Hvor vanskelig kan det være?

Drusilla skal uansett ikke ha barnehageplass i neste periode. Med mindre denne regresjonen jeg er inne i tar helt av. Men med litt anstrengelse skal det være mulig å heve den mentale alderen fram til valget. Et første skritt blir studentfestivalen der Drusilla har rollen som 23-årig student med studielån i lomma og ølteltet i sikte.

De siste dagene har jeg begynt på flere helsure poster om barn og arbeid og likestilling og alt det rælet folk lirer av seg i den sammenheng. Men det får bli en annen gang. Det er for deprimerende og nå er det snart høst og vi må inspireres!

Jeg har derfor iverksatt min egen kvalitetsreform, og er svært optimistisk i forhold til både kortsiktige og langsiktige effekter. Jeg er selvfølgelig klar over at dette ikke er helt i tråd med holdninger man bør ha som venstrevridd og samfunnsengasjert person. Kultursosiolog Kjetil Olaussen, for eksempel, vil sikkert si at jeg her går inn for et stort selvbedrag, som er skreddersydd for et nyliberalistisk arbeidsliv. Helst bør man jo innse hvilken taper man er, og legge seg under dyna frem til SV og co innfører 6-timers dagen. Men, hey, jeg føler meg risikovillig.

Min kvalitetsreform inneholder riktignok ingen selvhjelpsbøker eller motivasjonstaler fra Ingebrigt Steen Jensen. Jeg vil heller spise et dusin skogssnegler skylt ned med galle enn å utsette meg for det. Drusilla-reformen skal sørge for input som faktisk fungerer frigjørende: Daglige doser feminist-blogger som lenket til høyremargen, rødvin i høstmørket, onde venninner og ikke minst, den beste tv-serien siden Buffy.

Veronica Mars er min nye forelskelse. Storyen høres lam ut: Overpriligerte snørrunger på high-school, en ung og over middels søt blondine blir støtt ut av det gode selskap etter dramatiske hendelser, og må friste tilværelsen som out-cast i skolegården mens hun jobber iherdig som privat dektektiv etter skoletid. Men det er sabla bra saker med komplekse karaktertegninger, et spennende plott, skarp humor og en mørk, mørk undertone.

Og best av alt er vår helt: Denna jenta tar ikke dritt fra noen. Hun sparker ikke fra seg i Buffy-stil, hun har det i kjeften. En kjærlig pitbull og en hendig elektrisk liten sak med god støt-kapasitet er også praktisk å ha i veska.

De som måtte være redde for å bli smurt av nyliberalismens glidemiddel eller no sånt, kan sikkert finne noen gamle Ken Loach-filmer eller no fransk sosial-realisme for å bli minnet om hvor miserable og schtøgge menneskene her. For de øvrige: Første episode av Veronica Mars begynner på TV-Norge søndag 18.20!

Det er fryktelig mye galt med dagens unge kvinner. Det er fryktelig mange som vet svært godt hva som er galt og hva de bør gjøre. Og de er ikke gjerrige på kunnskapen. Sist var det altså professor Ståle Einarsen som var så god å øse av sin innsikt på forsiden av Aftenposten. Det er for vårt eget beste. Det er for å hjelpe. Det er rent så en ond kvinne blir rørt av all denne omsorgen.

Det er ikke så mye mer å si om Einarsens utspill. Em på Et godt sted har en ypperlig post som dekker det meste. Men jeg har en annen saksopplysning til dere som sitter og lurer på hva det er med dagens unge kvinner. Hodejeger og konsulent Heidi Wiggen i konsulentselskapet Vísindi er en av dem. Hun møter mange arbeidstagere i 30-årene som ennå ikke har fått barn, og uttaler til Aftenposten:

Mange venter for lenge, jeg har lurt veldig på hvorfor. Jeg vil tro at det er et behov for å planlegge alt, og strekke på den unge voksentilværelsen. Men du kan ikke bli konsernsjef i Statoil, være nyutdannet og få barn samtidig, sier hun.

La meg gjøre dette veldig kort. Jeg vet at vi alle sitter der på jobbintervjuer og later som om alt vi har gjort frem til nå er en eneste kjede av premediterte og planlagte steg som har hatt som eneste formål å lede frem til dette jobbintervjuet, denne jobben. Så sitter man der og etterasjonaliserer alle livets hendelser og vrenger og vrir på brikkene slik at vi en stakket stund kan skape den riktige illusjonen av kontroll og målrettethet.

Vel. Heidi Wiggen lurer fælt på hvorfor kvinner ikke bare kan ordne seg litt bedre, og ikke drive å drege ut ungdomstida. Jeg kan bare snakke for meg selv, men dette vet jeg: Unge kvinner er også mennesker av kjøtt og blod. Noe planlegger man og noe angrer man på, og masse er bare tilfeldigheter og folk man møter og forelskelser og kanskje blir man deprimert og så er det noen som dør og man forelsker seg igjen og gjør noen skikkelig smarte valg, har litt flaks, har litt uflaks, driter seg ut, drikker for mye, får orden på livet, surrer enda litt mer, kanskje får man barn og kanskje ikke, og det er messy og det er rotete, men det er for helvete et liv.

Så bare fuck off! Jeg har ikke lyst på jobb i Statoil uansett!