40-års krisa i Aftenposten

Dagbladet er det tradisjonelle slaktofferet når dagens onde kvinner lager blodbad i tabloidgryta. Jeg setter særlig stor pris på DBs vilje til å slippe til det landet har å by på av tullinger med problemer.

Å, jeg får ikke pult - her en kronikk
Å, se jeg kan si noe ufattelig teit om kvinner og den biologiske klokka - her en kronikk
Å, jeg er så ensom, her en kronikk
Å, jeg hadde en teit jobb i siviltjenesten, mens jentene var på backpacking i Asia. Buhu! - her en kronikk

Der DB setter døra på vidgap for “kontroversielle og friske” meninger, har Aftenposten spesialisert seg på egenproduserte kommentatorer i 40-åra fra møblerte hjem som skriver om skiturer i marka, hagearbeid, nettverksbygging (tenk, det er nesten som å være gartner i en frodig hage) og barnehager på Vindern. De er sånne kjipe folk som er like tørre etter flere flasker rødvin i selskap med de andre kjipe vennenne sine mens de prøver hardt å være litt mindre streite, litt mer smarte, kule og småfrekke. Men det går ikke bra. Det gjør ikke det.

Eksempel 1 fra dagens avis: Heidi Borud skal skrive i Mellom oss, men kommer ikke på noe. Det skal som vanlig være noe med nettverk eller tidsklemme. Hva med coaching? Nei, kan nesten ikke ta det en gang til. En umotivert referanse til at likestilling er litt dumt, kanskje? Sånn på tampen av sommerferien. Og noe om lillebror og ferien hans. Det slår an. Vi tar den:

Lillebror liker ikke likestilling. I hvertfall ikke hvis det betyr at mor og far jobber like mye og like lenge foran PC’en. Likestilling som slavisk prinsipp har vi da også for lengst forlatt. Det vil si vi kom ikke riktig i gang.

Men ideen er jo sympatisk og rettferdig, synes vi voksne. Lillebror derimot er opptatt av at den åtte uker lange sommerferien snart er over. Selv vil han gjerne at sommeridyllen skal være både til høst og vinter. Han lengter allerede tilbake til det langsomme livet i Skagen, til sykkelturer og blått hav. Og til blankskurte norske svaberg, til hyttelivet og alt det innebærer av gjentagende ritualer. (osv med mer femtitalls-nostalgi.)

Eksempel 2 fra gårsdagens avis: Per Kristian Bjørkeng skriver alt som er nytt og kult. Var kanskje litt sent ute med å kommentere blogg. Må finne noe som kidsa liker. Jeg liker det kidsa liker jeg også. Det er litt kult. Hva med han derre Ravi? Kanskje litt sent ute der også, men hvis vi kliner til med en ekstradose superlativer!:

Når temaet er kjent og nært, men behandlingen duggfersk, kjennes resultatet mye viktigere. Må finne et sitat nå, noe viktig og fresht)

“Jeg snakker om ei opplagt overprisa kvinne, alt fra beinhinna inn til skinnet, for ei pinne, du bruker ikke penger på de store tinga, jeg snakker opera, lånekassa og bilfri dag”. (Osv. videre med hvor uimotståelig Ravi-poesien er, hvordan det føles så gyldig og heftig og hvor rart i grunn, men veldig kult det er at han også liker Ravi siden kidsa liker Ravi).

Nei, det er rart med det. Drusilla kan virkelig ikke fordra disse folka. Kanskje jeg kan skrive en kronikk til Dagbladet: “Å, jeg hater 40-åringer som skriver Mellom oss-spaltene i Aftenposten, og når jeg tenker over det, hater jeg ganske mye han irriterende komikern som skriver snusfornuftige og moraliserende kommentarer i Aftenposten også”.

Eller, neste gang: Kvasi-akademisk babbel fra 30-år gamle radikalere i Klassekampen.

12 kommentarer til “40-års krisa i Aftenposten”

Legg igjen kommentar