Drusilla har en melding til mannen i gata: IKKE. FORTELL. MEG. AT. JEG SKAL. SMILE! Jeg liker det ikke.
For mange år siden bodde Drusilla i et land der dette var vanlig praksis. (Det var Frankrike. Jeg liker ikke Frankrike noe særlig siden det). Helt vanlige menn i dress synes dette var en grei anbefaling å komme med sånn i forbifarta. Ikke se så sur ut da, er en klassiker.Dette har også inntruffet i Norge og det er jeg lite fornøyd med. Det er et mysterium hva individene ønsker å oppnå med dette forslaget, men reaksjonen de får av meg er klar og den er ikke egnet til å lyse opp deres miserable tilværelse.

Men nesten mer irriterende enn dette partriarkatets vrakgods som flyter i byens gater, er snusfornuftige damer på 40 som retter sin moralske pekefinger mot sine medsøstre og sier, ikke vær så sur da! La oss for eksempel se på en journalist i Dagsavisen, Hege Ulstein, som synes at nå får vi kvinner skjerpe oss litt, så ille er det vel ikke. (I parentes bemerket tror Drusilla dette er en trend i kommentarjournalistikken.Det gjelder å være original og da holder det ikke å komme trekkendes med sånt feministpreik hele tida. Selv om du jobber i Dagsavisen)

Men la oss kikke litt på det:

Norske kvinner har aldri hatt det så bra som vi har det nå, og mennene våre har faktisk en god del av æren for det.

Vi får da endelig håpe at menn bidrar til både det ene og kanskje særlig det andre sånn på hjemmebane. Og Drusilla kjenner da også en rekke kvalitetsmenn (vel, kanskje ikke så mange, men en kritisk masse). Men hallo, med noen hederlig unntak, er det vel damene som har dratt i gang og gjort drittarbeidet som har ført til den positive utviklingen for kvinner de siste 30 årene. Credit where credit’s due. Men i følge Ulstein er det nå mannen som har statistikken på sin side (hva nå det skulle bety):

Statistikken er helt entydig på guttas side. Mens vi kvinner bruker nesten to timer mer hver eneste dag på å jobbe enn det mødrene våre gjorde på 70-tallet, bruker våre menn nesten en time mindre daglig på jobben enn sine fedre.Og på kjøkkenet? Statistisk sett bruker jeg over to timer mindre enn moren min på husarbeid hver eneste dag, og mannen min steller huset over en time mer daglig enn det faren hans gjorde.

Jammen det er jo fantastisk! Jeg synes jeg ser det argumentet brukt i norske husstander: Men kjære, selv om du gjør en time mer husarbeid enn meg må du huske at du gjør hele to timer mindre enn din mor, heldiggrisen. Jeg derimot svetter og sliter en hel time mer enn min far! See? Jeg tenker mer i baner av: It’s not going to fly in court, mister! Dessuten stemmer det heller ikke. I følge SSBs tidsbruksundersøkelse har det blant menn vært en svak økning i tiden til husholdsarbeid, fra 2 timer og 13 minutter i 1971 til 2 timer og 41 minutter i 2000. Dvs. 28 minutter.

Og videre:
Vi kvinner vil gjerne gjøre karriere selv og helst ha en mann som klatrer riktig vei i yrkeslivet i tillegg, pluss at vi ønsker oss et par unger og en spennende fritid. Da bør vi være litt mer forsiktige med å klage over tidsklemma og heller ta oss tid til en klem.

Kan jeg bare si: Beuææææhhhøøøørg! Og føye til: Journalister bør være litt mer forsiktig med å komme med sine kjipe, private formaninger og heller ta seg tid til å, du vet, skrive noe interessant. Spør du meg. Men det er jo hyggelig at journalisten har et fint liv. På slutten av kommentaren kan hun nemlig opplyse om at hun og en venninne har vært på byen å drukket en god del øl, før hun triumferende legger til: Mennene våre var hjemme og passet ungene. Wow, ass. Tenk det!

This entry was posted on Tuesday, August 23rd, 2005 at 8:20 pm and is filed under Likestilling. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.