Det er neppe en statshemmelighet at mange handler i super- eller hypermarkeder (vel å merke der hvor disse finnes, det synes på meg som om du har en utpreget urban innfallsvinkel til temaet). Det er heller ingen motsetningsforhold mellom handling på Carrefour på den ene siden, og en svipptur innom bakeren og slakteren på den andre. Og singlelivets begredelige innvirkning på våre matvaner er på alle måter et internasjonalt fenomen, hvilket gir at det gjør seg gjeldende også i det katolske Europa. Så langt følger vi hverandre ganske greit.

Men at det konsumeres like store mengder snacks i Frankrike som i Norge? Tullball.

Er fellesmåltider på vei ut? Det følger unektelig logisk av husstandenes beskaffenhet at det skjer en endring på dette området, men den totale utfasingen du påberoper deg å ha bevitnet, er nok fremdeles et stykke unna. Kulturelt sett står familiemåltidet fremdeles i en helt annen posisjon der enn her.

Men viktigere enn alt dette, er den generelle holdningen til mat slik den kommer til uttrykk når franskmennene med lidenskap diskuterer mat - la oss for eksempel si poteter. Når sist hørte du nordmenn diskutere ulike potetsorters fortreffelighet? Franskmenn diskuterer jo dette i timevis. Potet A til ditt, potet B til datt, bakte, kokte, stekte, friterte, ristede – det finnes alltid en potet som egner seg spesielt til tilberedelsen du har blinket ut for anledningen. Og hva sier vi til sammenligning i Norge? Jo, her er poteten selve universaltilbehøret, noe som passer til alt. Poteten er en allrounder for alle anledninger, selve symbolet på fleksibilitet. Her har det jo tradisjonelt sett vært én potet: Den vi drar opp av jorda.

Og unge franskmenn, og da faktisk særlig unge franske kvinner, viser mindre interesse for klassisk matlaging enn jevnaldrede nordmenn. Empiri? Tja, som student møter man ganske mange mennesker, kanskje er midt utvalg av ca 60-70 unge franskmenn fra et bredt miljø, noen jeg har bodd med og andre jeg bare kjenner.

Jeg kan ikke bestride empirien din, men jeg kan problematisere dens relevans. I kortversjon: Min erfaring skiller seg veldig fra din.

Faktum er at den gamle franske modellen med sakte-spising, tre måltider og 0,41 liter vin hver dag (i 1965) gir sakte men sikkert etter for produktivitet, enkelthet og et stressnivå som langt overstiger noe jeg har sett i Norge.

Unektelig.

Fortell meg en gang til hvorfor norske kvinner skal la seg inspirere?

Nå ser det ut til at du forveksler meg med artikkelforfatter Borud, men jeg skal svare likevel: Fordi det er noe å lære. Dette er vel ikke mer magisk enn annen lærdom: Skrell bort dritten, ta til deg det positive. Med fare for å bli anklaget for hedonisme: Målet må uansett være trivsel.

Og det ligger mye trivsel i god mat og ditto drikke.

Nei, poenget mitt var (og forblir) at man kanskje burde slutte å pøse på med pseudo-romantisk svada om hvor lykkelig og fint livet er på “kåntinente”, i tendensiøse avisartikler og TV-sendinger som fremstår som beregnet på Cosmo-segmentet av landets kvinnelige befolkning, men som egentlig bare skal gi sitt publikum dårlig samvittighet.

Det har handlet om Italiensk parmaskinke og slow-food før (God Morgen, Norge! for omtrent en måned siden); denne gangen handlet det om franske kvinners spisevaner, og selv om du kjapt dro dette ned i sekterisme, har jeg overhodet ingen problemer med å stå inne for mine ord på det området. Stikkord er ikke selvbevissthet, avslappethet og lykkelig slankhet, men evig slankepress og veiing av kaloriinnhold. Tro meg.

For det ER ikke sånn at et flertall franskmenn går på markedet (eller et eksklusivt Nouvelle Galérie), selv om dette selvfølgelig er mulig i større grad for et menneske med norsk kjøpekraft i Frankrike (altså ikke særlig mange). Nei, et flertall går faktisk på Carrefour, LeaderPrice og Lidl og handler inn snacks i like store mengder som her. MacDo og Quick og middag foran TV’en er på full fart inn (undersøkelse i Le Monde i fjor høst), fellesmåltider på vei ut. On s’américanise, mes amis!

Og unge franskmenn, og da faktisk særlig unge franske kvinner, viser mindre interesse for klassisk matlaging enn jevnaldrede nordmenn. Empiri? Tja, som student møter man ganske mange mennesker, kanskje er midt utvalg av ca 60-70 unge franskmenn fra et bredt miljø, noen jeg har bodd med og andre jeg bare kjenner.

Faktum er at den gamle franske modellen med sakte-spising, tre måltider og 0,41 liter vin hver dag (i 1965) gir sakte men sikkert etter for produktivitet, enkelthet og et stressnivå som langt overstiger noe jeg har sett i Norge. Fortell meg en gang til hvorfor norske kvinner skal la seg inspirere?

Hvorvidt dette gir et sannferdig bilde av franske kvinner er forsåvidt ganske uvesentlig, mitt poeng var vel heller at jeg kan styre meg for beskrivelser av idealkvinnen som en som elsker å gjøre innkjøp, elsker å snakke om hva de lager, går til markedet hver dag etc.

Idealkvinnen min er da forøvrig heller ikke “very elegant and very thin.”

La oss sammen ta en titt på klangen i de første svarene som dukket opp her:

Kommentar 1: […] mulig det bare er meg, men nå fikk jeg assosiasjoner til The Stepford Wives. Makan til pjatt!

Kommentar 3: Nå har ikke jeg sett Stepford Wives, men jeg fikk også klare assosiasjoner til tv-serier som prøver å realisere drømmen for kvinner på 35+. Helt tullete.

Det oser ikke akkurat av innsyn i den franske kulturen dette her, gjør det vel? Med dette har jeg besvart spørsmålet ditt om hva som utløste reaksjonen min. De berørte vil sikkert avvise påstandene mine dersom de er feilaktige.

Et moi, j’en suis un, moi. Hvilket du hadde visst dersom du hadde klikket på initialene mine.

Mehe med lyssabel - pføy!

“Tjatrer i vei uten å vite hva man snakker om”? Hva får deg til å si det? Hvordan beviser du at du vet hva du snakker om?

Et toi, t’en connais plein, toi, des vrais de chez vrai, des meilleurs Francais que ceux qu’on a rencontrés, nous autres?

Makan!

“Pourquoi? Fordi de kan kunsten å nyte maten - de spiser litt, men godt og nøyer seg med et lite stykke sjokolade. De drikker vann dagen lang og vin til måltidene. De elsker å gjøre innkjøp, og de elsker å snakke om hva de lager. De går til markedet hver dag, kjøper sesongens friske råvarer og unngår å ha et lager av fristelser hjemme.”

Visst har artikkelforfatteren blitt en smule euforisk her, men veldig langt fra sannheten beveger hun seg ikke. Hun er eksempelvis i overkant opprømt når hun hevder at franske kvinner handler på le marché hver dag, hvilket kan antyde at hun ikke er kjent med disse markedenes ambulerende natur og det faktum at de sjelden befinner seg i nabolaget ditt mer enn et par dager i uka. På den annen side elsker franske menn og kvinner virkelig å snakke om mat, og de hamstrer ikke dunger med snacks og søtsaker i skuffer og skap slik vi gjerne gjør i Norge.

Til de av dere som tjatrer i vei uten at dere egentlig vet hva dere snakker om: Kan vi enes om at kommentarhyppigheten ikke bør være omvendt proporsjonal med mengden empiri dere besitter? Sveiseblind synsing i alle himmelretninger er underholdende på lik linje med hodeløse høns som krampeløper på gårdstunet til døden innhenter dem - artig i starten, tragisk i utfallet.

Til de av dere som har tilbrakt år på år på år i Frankrike: Avez-vous vraiment rencontré des français pendant votre séjour?

Makan!