For en stund tilbake var Drusilla på barselbesøk til gammel skolevenninne. Kari som vi kan kalle henne, bor på mitt gamle hjemsted (Hølet). Hun trives godt i Hølet og har funnet en selger (støvsugere faktisk, gode penger i det ettersigende). De har fått barn sammen og hun har bestemt seg for å bli hjemme et par år, mens barnet er smått og mannen skal tjene en million.
Dette er en løsning som ikke er etter Drusillas smak, men det kan hun ikke tilkjennegi overfor den lykkelige mor. Hun ville heller spurt upassende spørsmål om sexlivet til de nybakte foreldre. Jasså, jeg ser at en av ti fedre bedrar barnemoren i barselpermisjonen.
Den nye Regjeringen er litt mer optimistiske. I kapittel 15 om likestilling skriver de at:
Arbeidet for likestilling må skje både i arbeidslivet og i hjemmet. I arbeidslivet vil vi sikre lik lønn for arbeid av lik verdi, og arbeide for at både kvinner og menn slipper til i alle stillingstyper. I hjemmet er det et mål å bidra til en jevnere ansvars- og arbeidsfordeling (min utheving).
Vi vet at dette ikke skal skje gjennom fjerning av den fordømrades kontantbetalinga. Kanskje skal de gjøre det gjennom debatt, informasjon og holdningsskapende arbeid som det heter et annet sted? Det er ikke godt å si. Er det muligens noen fargerike brosjyrer på gang? Det kan sikkert bidra til å brødfø noen hardt prøvede kommunikasjonsrådgivere, og det er jo også bruk av offentlige midler.
Drusilla tenker som så at her gjelder det å bli sin egen likestillingsminister. Det er langt bedre enn å være sin egen helseminister iallefall. Som din egen likestillingsminister kan du iverksette mange fine tiltak og effekten vil være umiddelbar. Elisabeth Wurtzels anbefaling om å aldri reise seg for å rydde av bordet i et selskap dersom ikke mennene gjør det, er en fin start. Skål for det!
Men som sagt. Det gjelder å holde misjoneringsnivået på et minimum. Dette er ikke søttitallet så ikke ta fram spekulumet for å gå dine venninner etter i likestillingssømmene. Det vil ikke føre noe godt med seg. Dessverre vil denne selvdisiplineringen gi en uheldig bi-effekt som det er vanskelig å kontrollere: Feministisk Tourettes-syndrom. Slik kan det arte seg:
- Ja, nei, det må være deilig å ha litt ekstra tid til barna. Og hovedfaget forsvinner jo ikke…PENSJONSPOENG!!…kremt, nei, altså, dere har jo en romslig økonomi nå etter at Christian fikk den nye jobben. Mye reising ja. SKILSMISSE!! Utrolig kul sofa! Skulle ønske jeg også MINSTEPENSJONIST.. kunne skaffet meg en sånn. Shabby chic, lissom.
Og mens vi venter på Karita Bekkemellem kan vi lese i DB (ikke nett) om Kristin og Ståle. De har valgt å leve på gamlemåten. De er venner og vel forlikte. Hun gjør mesteparten av husarbeidet. Han synes det er greit å støvsuge, men som han sier: Det ligger liksom ikke i min natur å å gå ut på vaskerommet for å se om det ligger våte klær i vaskemaskinen….