For ikke lenge siden var jeg en av dem som etterspurte mer ideologisk debatt i politikken. Tror jeg. Men jeg tar det tilbake. Selv om jeg er 28 år og tilhører Y-generasjonen. Tjueåtterne om du vil. Vi er ikke ironiske. Vi er idealister. Dette blir helt uutholdelig. Avliv oss nå!

Aftenposten hadde for et par uker siden en usedvanlig wishy-washy artikkel om generasjon Y. Dette er generasjonen av superkompetente livsnytere som er opptatt av å være på hugget, ta sjanser, utnytte mulighetene. I følge artikkelen er vi livredde for et A4-liv. Ingenting kan rettferdiggjøre et A4-liv når man har muligheten til å seile jorda rundt, lissom. (Sjøsjuke, varm dusj og fast inntekt er mine forslag, men det er ikke jeg som er intervjuet i A-magasinet). Forfatterne av The MeWE Genreation som Aftenposten refererer til, påstår også at vi er dividualister med en hel garderobe av identiteter som vi tar på etter anledning. Men det skal vi ikke gå mer inn på fordi det..HÆ? Dividualister?

Skumle dividualister

(Via Drægni)

Uansett, poenget er at i motsetning til X-generasjonen, eventuelt trettiåtterne, som var ekstremt opptatt av seg selv, er Y-generasjonen visstnok mer ambisiøse på vegne av verden. Og det er her vi kommer til Audun Lysbakken, ny nestleder i SV. Han er 28-år og rimelig idealist skal vi tro Dagsavisens oppsummering av hans ideologiske virke. Vi snakker tilsidesetting av eiendomsretten, revolusjon og annet tankegods som slår friskt ut på ideologiskalaen.

Dette borger jo for jævlig relevante debatter framover for å bruke litt utidsmessig ironi. Blåbloggerne er allerede i gang med Gulag (ingen nevnt, ingen glemt). Leder for FpU, en viss Trond Birkedal, konstaterer på sin side at SV ikke er på lag med folk flest. Okei, da. Kanskje sosionomer og lærere og sånn. Men de er jo ikke industriarbeidere som SV later som de har en så stor omsorg for.

Og tjueåtterne har såvidt begynt. Jeg tenker sånn: Vi hadde sekstiåtterne som var veldig ideologiske og dem har trettiåtterne tatt livet av og nå skal tjueåtterne ta livet av trettiåtterne for de er bare opptatt av seg selv og er ironiske. Nå synes jeg godt vi kan speede opp denne prosessen og like godt la 18-åringene ta et oppgjør med tjueåtterne før vi flipper helt ut med sosialist/kapitalist-debattene våre. Noen som føler seg kallet?

Denne bloggen er som kjent nominert til Dagbladets gullblogg i kategorien politikk. Jeg har registrert at dette har falt flere tungt for brystet, og vil gjerne komme disse unge menn i åndenød til unnsetning. Pust ut. Slapp av. Vi skal komme gjennom dette sammen. Dere har rett. Jeg skriver ikke om hvorfor Høyre gikk på valgnederlag eller at SV demonsterer mot seg selv eller om at Bush er teit eller at folk som synes Bush er teit er teite, om renta eller om skatt.

Jeg er ikke interessert i partipolitikk. Jeg er ikke interessert i Høyresidas jævla gnål om sosialistene, om den uhyggelige kollektivismen og hvor ufritt og fælt det er i Norge. Jeg er ikke interessert i Venstresidas syting over det kalde og kyniske samfunnet, om stoppeklokker og det brutale arbeidslivet. Jeg motiveres ikke av frykt, enten skrekkvisjonene kommer fra venstre eller høyre. Fakta er at Norge er godt organisert samfunn med gode muligheter for de aller fleste:

• Lav arbeidsledighet, relativt inkluderende arbeidsliv
• Høyt utdanna arbeidsfolk, høy produktivitet, høy trivsel og mye læring på jobben
• Høy arbeidsmarkedsdeltakelsen blant kvinner, mange barn
• Materiell velstand for de fleste
• Gratis utdanning og gode velferdsordninger
• Høy grad av sosial tillit. Lykkelige mennesker

Den såkalte nordiske modellen funker som faen. La oss starte der. Det er mange ting som kan gjøres bedre. Noen faller utenom. Men vi har et godt utgangspunkt. Politikerne kan late som noe annet for å mane fram sosialist- og nyliberalistspøkelsene sine. Mediene kan køle på med elendighetsbeskrivelser for å selge flere aviser. Samfunnsforskerne kan identifisere atter nye svake grupper som krever statlig oppmerksomhet og, jaggu, her trengs det mer forskning gitt. Og mens alt dette pågår kan vi alle sitte på rævva og nyte friheten til å velge om vi vil forakte politikerne til venste eller til høyre.

Jeg har et annet forslag og det er ambisiøst, så hold dere fast: Hva om vi ser litt på oss sjøl!

Samfunnet formes først og fremst av folk. Og i Norge snakker vi da om folk som jevnt over er lykkelige, har mye fritid og godt med penger. Politikk burde handle om dette også. På Venstresida kan politikerne stille krav til sine velgere om å bidra til å skape et mer solidarisk samfunn istedenfor å stakkarsliggjøre dem. På Høyresida kan de… Vel. Hvem vet hva Høyresida vil med samfunnet? De kan jo slutte å stakkarsliggjøre sine velgere de også. Og be dem leve som før og nyte friheten og pengene sine?

Takk for oppmerksomheten. Det var godt å få det ut. Nå tilbake til det vanlige upolitiske maset om likestilling og sko og meg, meg, meg og sånt som vi kvinner på rundt 30 er interessert i.

Drusilla har sett den nye Harry Potter- filmen og er opprørt. Hvorfor får ikke Hermine kline med Viktor Krum? Hvorfor? Helvetes snerpete Harry Potter-univers! Hvorfor får vi ikke se Viktor Krum drepe sin drage? Hvorfor får vi ikke se mer Viktor Krum? Hvorfor? Vi vil ha Krum, Krum, Krum!

På mandag så jeg Puls på NRK. Hovedreportasjen handlet om at et økende antall unge jenter blir voldtatt på fest. Programlederen spør: Hva kan vi gjøre for å unngå slike overgrep?

Dette er viktig. Voldtekt er et jævlig tema. Men som voksen skal man klare å forholde seg til at voldtekt skjer. At de ikke skal skje, men at det gjør det allikevel, og at alle har en forbannet plikt til å bidra med hva de kan. Så hva skal vi gjøre?

PULS fokuserer på koblingen mellom økt alkoholkonsum og voldtekt. En lege ved et voldtektsmottak blir intervjuet og hun er klar på at et økt alkoholkonsum er årsaken til at flere blir voldtatt og at ofrene blir stadig yngre. Hun foreskriver mer seksualopplysning i skolen: “Både gutter og jenter trenger mer kunnskap om hvor grensene går og hva slags virkning alkohol har på kroppen”.

Javel? Ikke et vondt ord om seksualopplysning, men er det virkelig her problemet ligger? Et par ekstra skoletimer og alle forstår at voldtekt er slettes ikke bra og at alkohol kan gjøre deg svimete. Særlig jenter kanskje. Legen mener nemlig at “hvis jentene visste hvordan alkohol virker så hadde de vært mer forsiktig. Mange vet ikke at virkningen av alkohol ikke kommer med en gang, men at det kommer etter hvert. De vet ikke at de mister den kritiske vurderingsevnen og at hemninger forsvinner. Hadde de visst det så hadde de vært mer forsiktig, sier hun.”

Se hva som skjer med jenter som drikker

Hun er selvfølgelig påpasselig med å si at voldtekt aldri er jentas skyld, uansett hva slags forfatning hun er i. Og det er jo bra, selv om jeg kanskje hadde følt det litt annerledes hvis jeg som voldtektsoffer hadde sett disse uttalelsene. Det er da mange som drikker selv om de vet hva slags virkning alkohol har. Er de da uforsiktige? De burde visst bedre?

Og mens jeg ser denne veldig velmenende reportasjon slår det meg at dette er bare utrolig feigt. Klarer vi ikke å forholde oss til denne stygge virkeligheten uten å klamre oss fast til at det er alkoholen, det er misforståelser og mangelfull seksualopplysning. Bare litt mindre øl og mer informasjon så skal det ordne seg for snille gutter og jenter.

Kampanjen mot alkohol TØR å sette grenser spiller på det samme. I reklamefilmen ser vi et par foreldre kose seg med vin til maten. Faren har tidligere utstyrt sønnen med et par ølflasker til en fest, og nå lurer faren på hva sønnen driver mer. Har han fått seg kjæreste? Neste filmklipp viser sønnen utenfor et utested. Han krafser på ei jente som prøver å vri seg unna omfavnelsen hans. Moralen er: Ikke gi alkohol til barna.

Ingen vil være en skrekk og gru-feminist, men vet dere hva? Dersom det er slik at gutter trenger ekstraundervisning på skolen for å lære seg forskjellen mellom voldtekt og frivillig sex så bør vi kanskje se på hva slags holdninger disse gutta har fått med seg hjemme fra, fra hvorsomhelst. Det holder ikke å ta en prat om alkohol! Og dersom skolen skal bidra med noe mer foreslår jeg heller at jenter får med seg et selvforsvarskurs (les om det hos Drægni i SV) enn formaninger om å drikke mindre i russetida.

Det er folk som oppdrar barn, viderefører sine holdninger og verdier, som sitter i juryer og former samfunnet. En britisk undersøkelse viser at 20 prosent av britene synes at kvinner selv må ta ansvaret for voldtekten hvis de har mange seksualpartnere, og 25 prosent gir ofrene ansvaret hvis de har gått med trange klær eller drukket alkohol. Menn er noe mer fordømmende, men kvinner er på linje når det gjelder alkohol. Jeg lurer på hvordan tallene ville sett ut i Norge?

Drusilla anbefaler forøvrig denne boken om voldtekt av Alice Sebold (Forfatteren av nydelige The lovely bones)

Dagens onde kvinner klarer ikke å fri seg fra “det personlige er politisk”-debatten. Jeg vet dere er lei av barn nå. (Og av Drusillas illsinte kommentarer). Vi skal ikke snakke noe mer om det. Men jeg må si jeg har blitt litt inspirert av den svenske feministen Nina Bjørk som etter å ha fremskaffet barn selv, nå mener at barn under to år ikke bør gå i barnehage, at heltidsarbeid for småbarnsfedre skal være forbudt og at alle foreldre skal ha sekstimersdag. Klassekampens Linn Stalsberg synes “Björk stiller opp et supert krav om at småbarnsfedre ikke skal jobbe heltid”. Hun føler ikke at heltidsjobb og heltidsbarnehage er definisjonen på frihet for kvinner.

Jeg har som sagt ikke barn selv. Men jeg har andre personlige erfaringer. Det er mye jeg ikke føler er definisjonen på frihet for kvinner. Kort sagt: Jeg har noen forbud selv jeg gjerne skulle ha foreslått. Og siden vi forsøker å være aktuelle her kan vi starte med noen julebordsrelevante forbud.

1. Forbud mot høyhælte sko
Det er et godt etablert faktum at personer som går lite ut ellers i året stiller med et betydelig handicap i førjulsfestsesongen. Det er mindre kjent at kvinner som til vanlig ikler seg joggesko og boots møter store utfordringer i skoveien når det er juleselskap. Høyhælte sko er svært upraktisk og en helsemessig risiko for utrente.
No way, Vampus!

La meg utdype. For to år siden gikk jeg på trynet etter å ha snublet i et par stilletter på den årlige julefesten. I fallet knuste jeg et fullt glass rødvin i hånda. Det var blod og snakk om legevakt. Denne uheldige episoden kunne vært unngått med et enkelt forbud. Pålegg om flate sko eller helst støvletter vil også forhindre at kvinner som må røyke utendørs pådrar seg frostskader. Videre vil et slikt pålegg bidra til en lønnsmessig utjevning i det kvinner da vil gjøre som menn og tråkket festene i sine vanlige sko. At Vampus - en notorisk skobruker - vil måtte wrestle med verneombudet på sin arbeidsplass for å beholde sine smekre høyhælte, er å anse som en ren bonus.

Dagens onde kvinner vil måtte se nærmere på hvordan et slikt skoforbud bør implementeres. Jeg tror imidlertid vi men jeg tror vi alle kan enes om at det neste forbudet er å anse som en hastesak.

2. Forbud mot Damenes og Herrenes tale
Damenes og herrenes taler er et lavmål på ethvert julebord. Jeg trodde faktisk at denne skikken var avskaffet helt til statistikksidene på denne bloggen avslørte at et urovekkende høyt antall nordmenn for tiden er på jakt etter materialet til dette svineriet.

Først og fremst vil jeg si til dere: Dersom dere velger eksempeltalen fra Sangklekkeriet som starter slik:

Kvinnen er den myke, varme,
omsorgsfulle som tar vare på oss helt
fra vi blir født. Hun er mor, søster, mormor,
farmor - sørger for næring og stell, men
også hva vi skal ha på oss og hva som er lov å gjøre.

Da vanker det KJEMPESVÆRE bøter! (Merknad:Må presiseres i det endelige forslag til lovtekst).

I motsetning til skoforbudet er dette en kjønnsnøytral lov. Både herrer og damer, som det heter, må avstå fra å klirre med bestikket og lire av seg kjønnsstereotypier. Dette vil antakelig først og fremst komme menn til gode ettersom Damenes tale alltid er den pinligste og Herrenes tale alltid er svært nedsettende. I alle fall var den det da Drusilla holdt denne talen ved et studentjulebord for en del år siden. Jeg skylder på sløv lovgivning for den skrekkelige hendelsen.

Jens slipper å holde Damenes tale - alle er fornøyd!

Da sier vi det sånn.

Eh. Forøvrig og i helt urelaterte nyheter registreres det at Dagens Onde Kvinner er nominert til Gullbloggen i kategorien politikk. Dette er selvfølgelig en ære (enn så lenge), men betyr det at jeg må begynne å poste ordentlige politikkposter? Eller holder det å slenge opp et bilde av en politiker i ny og ne? (Tror jeg har et fint et av Erna liggende å slenge. Dessuten et bilde av Drusilla da hun hilser på Bjørg Bondevik. Men. Vel).

I kategorien politikk stiller også tidligere nevnte Vampus og Bjørn Stærk. Yikes. Når jeg blir knust til pinneved av disse uhyrene vil konkurransen på denne siden bli omtalt som ullbloggen på en foraktfull måte. Og vinneren kan vente seg en ullsokk i posten!

For øvrig oppfordrer jeg alle lesere til å stemme på Hjorthen i Åpen Klasse og Bærturen i U20 klassen.

Jeg har lest for mange debatter om feminisme og barn og kvinner og menn og unger som griner. Det bør man ikke gjøre. Det er noe dritt.

Sissel Benneche Osvold i Dagbladet er enig i det. I en kommentar til den senere tids barnehage-hysteria skriver hun:

For det andre må vi igjennom debatten om det hellige foreldreskapet. Vi må lese lange innlegg for og mot barnehager, for og mot hjemmeværende mødre og pappaperm og nesten aller verst: Vi må høre at det er forskjell på menn og kvinner og hvem skal ellers amme barnet? […]

Dette vil vi slippe.

Jepp. Ja. Nemlig. Jeg orker iallefall ikke mer. Jeg kan ikke lese flere kommentarer som begynner med det ER forskjell på kvinner og menn, etterfulgt av noen private betraktninger rundt egen personlighet og hang til husholdsarbeid av ulik art. Jeg kan ikke understreke dette nok: Din personlige erfaring gir IKKE grunnlag for sveipende generaliseringer om menneskearten. And frankly my dear…

Dere kjenner resten. Men jeg blir oppløftet av Osvolds kommentar. Helt til jeg kommer på at det er dette Osvolds avis gjør hele tiden. I kronikkseksjonen i Dagbladet gjør de faen ikke annet enn å trykke personlige anekdoter om kvinner og menn og barn i kronikkform. Som i tilfellet Simen Tveitereid som forteller en rørende liten historie om et barn som roper på mamma i barnehagen, og om hvor god far han selv er. Og denne kronikken er ikke trykket i sammenheng med barnehageutspillet i Dagsavisen.

Det er så vakkert. Kanskje Osvold heller kan fortelle sine KOLLEGAER i Dagbladet at VI VIL SLIPPE ørkesløse debatter om det hellige foreldreskapet? Men det går ikke. For da kan jo ikke den andre Dagbla-dronningen, Marie Simonsen, skrive kommentaren om den korka kronikken og svarene som kom etterpå. Simonsen har ordet:

Ettersom jeg leste gjennom den polemiske artikkelen ble jeg ikke så mye provosert som bekymret. Uh-oh, stakkars mann, tenkte jeg. Nå kom han til å få. Det klikket i udetonerte miner i hvert avsnitt. Innen punktum var satt kunne ikke en hel bataljon mineryddere redde argumentene hans fra å bli sprengt i filler av mamma-mullaer og skolerte feminister. De må ha ledd høyt, mens de kvesset tastaturet og skrev sine drepende svar.

Ja, vi ser det så tydelig nå. Uh-oh, nå blir det morro dere. Nå kommer hele bataljonen. Mer å snakke om, det er Dagbla. De må ha ledd høyt Dagblad-journalistene som valgte å trykke dette surrballet in the first place.

Dagbla vil ha udetonerte bomber. Uansett hva Osvold prøver å fortelle oss. Personlige anekdoter om forrige gang forfattern tørka seg i rævva og implikasjonene for verdensfreden. Dagbladet vil i alle fall ikke ha tørre tekster om viktige tema. Forrige fredag skrev Simen Ekern en kommentar om politikere som (ikke) skriver kronikker:

Blant politiker-bidragene som kom inn til debattredaksjonens elektroniske postkasse denne uka, fant vi ett fra en av landets nye ministre. Det dreide seg om et viktig tema, som våre lesere ville ha interesse av å høre mer om. Men innlegget var skrevet slik at vi med vår beste vilje ikke klarte å finne spor av et levende menneske i teksten som var oversendt. Artikkelen så ut som den var skrevet av et tekstbehandlingsprogram.

Jeg skal være den første til å innrømme at kronikker skrevet av halvdaude saksbehandlere i staten kan være litt på den kjedelige siden. Men det er ingen grunn til å være kjepphøy når man ser hva Dagbla fyller sine kronikksider med. (sjekk disse). Riktignok handler mange av kronikkene om uviktige tema som leseren ikke har interesse av å høre mer om. Men det er jo så levende.

Okei. Først. Er det flere enn meg som synes denne barnehagedebatten er helt HYSTERISK? Jeg har ikke barn selv, men velger allikevel å uttale meg bramfritt: Er nordmenn overhodet i stand til å oppdra barn?

Drusilla bor i Oslo og satan vet at det er tett om barnevognene. Jeg har forståelse for at mennesker ikke er fullkomne rasjonelle aktører, men det er allikevel underlig at stadig flere nordmenn, i verden rikeste land, fortsetter å utsette seg for barn. De bærer en stor byrde, foreldrene. Og gud hjelpe den som skulle legge en ekstra sten til byrden, som Atle Dyregrov formulerte det i Dagsavisen. Skal vi tro ekspertene er de fleste foreldre skjelvende masser av dårlig samvittighet og lav selvtillit. Et skjeivt ord og de renner utover gulet: Fratatt selvtillit. Mistet troen på seg selv som god oppdrager.

Han har tilbrakt mer enn 20 timer i barnehagen denne uka…

Personlig blir jeg mest skremt dersom det skal så lite til for å rokke grunnvollene til voksne mennesker. Herregud. Det er i såfall et problem. Men folk fortsetter å ligge sammen og produsere økologisk småkryp. Flere barn får de også. Med viten og vilje. De jeg kjenner fremstår til overmål som robuste og kompetente. Barna er happy. De driter langt i hva ministre og pedagoger sier på TV. Det går helt fint.

Men som sagt, jeg har ikke barn. I lys av bloggdebatten om ulevd og levd feminisme skal jeg derfor heller ta for meg et for meg mer relevant og aktuelt tema i tiden:
Feminisme i partysesongen!

Ja, vi går inn i tiden for gløgg, hvite legger i prøverom med grell belysning, julebord og vaklevorne sko. Dagens Onde Kvinner ønsker dere alt vel i denne tiden og starter serien med noen tanker om pakkeinnkjøp.

I en artikkel fra SSB leser vi: “Det har vært hevdet at kjøp av gaver til familie og venner er det området der likestillingen kanskje har kommet kortest. Det er vanligvis kvinner som sørger for slike innkjøp. Mange vil nok nikke bekreftende til dette”.

Drusilla vet ikke om dette stemmer, men kan ikke si annet enn at hun har lagt merke til fenomenet. Og før noen får sagt “jeg er så lei av sånne feminister som skal nekte meg å kjøpe gaver, og nedvurderer meg fordi jeg liker å glede andre”. Husk, dette handler om “å la mannen slippe til”. I altfor lang tid har menn blitt eksludert fra den førjulsglede det er å halse gjennom Glassmagasinet i vått yttertøy til lyden av julemuzak på desperat jakt etter gave til svigers. This injustice has to end!

Men sørg for all del for at gaveåpningen på juleaften foregår i simultant kaos og ikke i en sånn småborgerlig sekvensiell julegaveåpning der én og én gave skal pakkes opp i alles påsyn. Vi har tross alt andre ting å foreta oss også. Som julefest og skoinnkjøp. Men det blir neste gang.

Drusilla bodde tre år i Lyon på midten av nittitallet. Jeg elsket det. Elsket byen, elvene, det magiske høstlyset, det lyonnesiske kjøkkenet, stambaren med den store, rare bartenderen og de trange gatene i gamlebyen. Friheten. 17 år og et eget liv.

Jeg bodde i et sossestrøk og gikk på sosseskole med franskmenn fra velmøblerte hjem og noen andre norske jenter. Men vi hørte om banlieuen. Om brennende biler. Vi møtte folk fra forstedene.

På skolen gikk en håndfull studenter som var kvotert inn fra banlieuen. Det var Said i klassen. Han husker jeg best. En sen kveld, en måned eller to inn i oppholdet, hadde Drusilla drukket seg dritings slik bare tenåringer kan og gått seg bort. Alt jeg husket var adressen til nonneinternatet der vi var innlosjert. (Nonneinternat, ja. Er det rart man har blitt ond?). Jeg møtte på Said og noen kompiser og de klarte til alt hell å dechiffrere min franske kvekking og fikk meg til rett adresse.

Det ble mye uteliv i Lyon. Vi lærte å røyke og drikke og andre ting man kan lære av franskmenn. Vi gikk ut og vi var ikke forsiktige. På den tida var byen ganske chaud. Hver gang det skjedde noe spesielt, og mange folk var samlet til fest, kunne man kjenne aggresjonen i luften. Det var mye politi. Det var mange gjenger.

Fy faen hvor vi hata de gjengene fra banlieuene! Fy faen så mye dritt vi måtte tåle fra de sinte unge mennene! For hvert år jeg var i Lyon ble det verre.

For et år siden leste jeg boka Ni Putes, Ni Soumises av Fadela Amara. Det var en merkelig opplevelse. Amara skriver om utviklingen i banlieuene. Om hvordan massearbeidsledigheten som slo til på begynnelsen av nittitallet fikk dramatiske konsekvenser. Fedrene som mistet jobben og med den, all respekt. Guttene som ble behandlet som dritt med engang de satte foten utenfor forstaden. Ingen jobb, ingen leilighet, intet barbesøk. Du slipper ikke inn her. Jentene som kanskje måtte betale den høyeste prisen da guttene svarte med å ta makta over deres frihet i stedet.

Da jeg bodde i Lyon skjønte jeg aldri hva som var greia. Jeg datet en fyr som bodde i tjukkeste blokkland. Han fortalte om id-kontroller, rasisme og politibrutalitet. Men jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg skulle få så mye dritt. I dag går min sympati til mødre, søstre og kjærester i banlieuene, til Said og alle gutta som ikke lever opp til skjellsordene de får servert.

For de franskspråklige: Les kvinneoppropet mot vold

Noen dager blir Drusilla lei av å være feminist. Drusilla synes ikke det er spesielt koselig med kvinnefellesskap og det er ikke så gøy å kritisere menn heller. Men siden Drusilla er opptatt av frihet for alle er det ingen vei utenom.

Lotta Snickare og Liza Marklund har skrevet en bok med tittelen Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre der de har gått igjennom flere tiårs forskning på likestillingsområdet. I en kronikk i Dagbladet i dag presenterer de en ny studie fra den svenske Föreningssparbanken. Studien finner at kvinner som får rede på fakta om hvor diskriminert de egentlig blir i samfunnet, blir forfremmet i større grad enn kvinnelige kolleger som ikke har fått samme informasjon.

Læring og erfaringsutveksling er gode ting, og Drusilla har ingen problemer med å tro at et kjønnsperspektiv i lederopplæring kan være nyttig. De fleste blir fullstendige paffe av å bli utsatt for urimelig behandling derfor kan det være greit å være forberedt. I Drusillas vennegjeng er det for eksempel vanlig å utveksle strategier som har vist seg effektive i møte med plagsomme mennesker. Man trenger ikke lære alt selv. (Eksempelvis: Innpåsliten mann insisterer på å snakke med Drusilla og Darla på utested. Trinn 1: “Du, vet du hva, vi har ikke sett hverandre på kjempelenge og har utrolig mye å snakke om, så det passer litt dårlig”. Trinn 2: VI VIL IKKE SNAKKE MED DEG! HA DEG VEKK!)

Men, altså, Drusilla er feminist og for likestilling og hun tror det er mulig å lære og forandre og forbedre.

Hun tror dette gjelder hele menneskeheten. Også menn. Forfatterne av kronikken er ikke fullt så optimistiske. Det er nemlig en vesentlig forskjell på hvordan menn og kvinner reagerer på samme informasjon:

Å forklare menn om hvordan samfunnets urettferdigheter rammer kvinner, fører ikke automatisk til noen forbedring sett fra et likestillingssynspunkt. Tvert imot viser forskning at økt kunnskap hos menn i stedet kan føre til økt motstand fra deres side. Det er med andre ord de bevisste kvinnene som må sørge for at samfunnet forandres og blir mer likestilt.

Dette er jo ikke spesielt løfterikt. Å sørge for at samfunnet forandres er jo litt av en oppgave.Og det er heller ikke lite vi skal få til: både miljøpolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, forskning og samfunnsoppbygging vil kunne endres fra grunnen av. Færre skilsmisser, mindre alkoholisme og kriminalitet, høyere BNP, søte kattunger og barnesang fra morgen til kveld. Bare vi kvinner hjelper hverandre!

Jeg vet ikke hvordan det er med med dere andre “bevisste kvinner”, men Drusilla har også litt andre ting å drive med. Det får da faen være måte på. KAN VI FÅ LITT HJELP HER? Men nei, Snickare og Marklund kan bare konstatere at: Mannen framstår som en bremsekloss og kommer trolig ikke til å være til hjelp i noen større utstrekning.