Mitt håp er at diskursen rundt feminisme og likestilling blir mer nyansert. Jeg tror det er ganske kontraproduktivt å snakke om undertrykking av kvinner i Norge. Ikke fordi det nødvendigvis er en usann fremstilling av virkeligheten på enkelte områder, men fordi det blir for unyansert og folk, både kvinner og menn, reagerer med å ta avstand fra en virkelighetsbeskrivelse de ikke får til å stemme med sine erfaringer.

Så ja, mannen er en bremsekloss, bevisst eller ubevisst. Det finnes menn som ikke er bremseklosser, det er de mannfolka som annerkjenner kvinneundertrykkingen og er bevisst menns undertrykking av kvinner. Og det er ikke mange slike menn. De fleste i min omgangskrets annerkjenner ikke at kvinner er undertrykt, og er følgelig bremseklosser.

Ehm, jeg vet ikke helt hvor relevant dette er, men nå er det skrevet, så da må det jo nesten publiseres ;-)

Stå på Drusilla!

Hell’s gonna be a very crowded place…

Men man kommer ikke unna at det finnes systematiske skjevheter i maktforhold mellom kvinner og menn. Man kan selvfølgelig velge å si at dette bare er ulikheter mellom *folk* og at kjønnsforskjeller er helt tilfeldige fordi *folk* er forskjellige. Man kan for eksempel forske på folk, uten å ta med kjønn som dimensjon. Men da mister du et viktig redskap for å kunne oppnå like muligheter: Kunnskap! Og muligheten for å diskutere hva denne kunnskapen betyr og hva man kan gjøre.

Hva om man snakket om kvinner og menn som folk i stedet? Målet er jo uansett at alle skal ha like rettigheter og muligheter? Og kan man ikke tenke seg at også kvinner diskriminerer kvinner, eller at menn diskriminerer menn?