Drusilla bodde tre år i Lyon på midten av nittitallet. Jeg elsket det. Elsket byen, elvene, det magiske høstlyset, det lyonnesiske kjøkkenet, stambaren med den store, rare bartenderen og de trange gatene i gamlebyen. Friheten. 17 år og et eget liv.

Jeg bodde i et sossestrøk og gikk på sosseskole med franskmenn fra velmøblerte hjem og noen andre norske jenter. Men vi hørte om banlieuen. Om brennende biler. Vi møtte folk fra forstedene.

På skolen gikk en håndfull studenter som var kvotert inn fra banlieuen. Det var Said i klassen. Han husker jeg best. En sen kveld, en måned eller to inn i oppholdet, hadde Drusilla drukket seg dritings slik bare tenåringer kan og gått seg bort. Alt jeg husket var adressen til nonneinternatet der vi var innlosjert. (Nonneinternat, ja. Er det rart man har blitt ond?). Jeg møtte på Said og noen kompiser og de klarte til alt hell å dechiffrere min franske kvekking og fikk meg til rett adresse.

Det ble mye uteliv i Lyon. Vi lærte å røyke og drikke og andre ting man kan lære av franskmenn. Vi gikk ut og vi var ikke forsiktige. På den tida var byen ganske chaud. Hver gang det skjedde noe spesielt, og mange folk var samlet til fest, kunne man kjenne aggresjonen i luften. Det var mye politi. Det var mange gjenger.

Fy faen hvor vi hata de gjengene fra banlieuene! Fy faen så mye dritt vi måtte tåle fra de sinte unge mennene! For hvert år jeg var i Lyon ble det verre.

For et år siden leste jeg boka Ni Putes, Ni Soumises av Fadela Amara. Det var en merkelig opplevelse. Amara skriver om utviklingen i banlieuene. Om hvordan massearbeidsledigheten som slo til på begynnelsen av nittitallet fikk dramatiske konsekvenser. Fedrene som mistet jobben og med den, all respekt. Guttene som ble behandlet som dritt med engang de satte foten utenfor forstaden. Ingen jobb, ingen leilighet, intet barbesøk. Du slipper ikke inn her. Jentene som kanskje måtte betale den høyeste prisen da guttene svarte med å ta makta over deres frihet i stedet.

Da jeg bodde i Lyon skjønte jeg aldri hva som var greia. Jeg datet en fyr som bodde i tjukkeste blokkland. Han fortalte om id-kontroller, rasisme og politibrutalitet. Men jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg skulle få så mye dritt. I dag går min sympati til mødre, søstre og kjærester i banlieuene, til Said og alle gutta som ikke lever opp til skjellsordene de får servert.

For de franskspråklige: Les kvinneoppropet mot vold

This entry was posted on Tuesday, November 8th, 2005 at 8:31 pm and is filed under Politikk. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.