Dagbladet gets personal

Jeg har lest for mange debatter om feminisme og barn og kvinner og menn og unger som griner. Det bør man ikke gjøre. Det er noe dritt.

Sissel Benneche Osvold i Dagbladet er enig i det. I en kommentar til den senere tids barnehage-hysteria skriver hun:

For det andre må vi igjennom debatten om det hellige foreldreskapet. Vi må lese lange innlegg for og mot barnehager, for og mot hjemmeværende mødre og pappaperm og nesten aller verst: Vi må høre at det er forskjell på menn og kvinner og hvem skal ellers amme barnet? […]

Dette vil vi slippe.

Jepp. Ja. Nemlig. Jeg orker iallefall ikke mer. Jeg kan ikke lese flere kommentarer som begynner med det ER forskjell på kvinner og menn, etterfulgt av noen private betraktninger rundt egen personlighet og hang til husholdsarbeid av ulik art. Jeg kan ikke understreke dette nok: Din personlige erfaring gir IKKE grunnlag for sveipende generaliseringer om menneskearten. And frankly my dear…

Dere kjenner resten. Men jeg blir oppløftet av Osvolds kommentar. Helt til jeg kommer på at det er dette Osvolds avis gjør hele tiden. I kronikkseksjonen i Dagbladet gjør de faen ikke annet enn å trykke personlige anekdoter om kvinner og menn og barn i kronikkform. Som i tilfellet Simen Tveitereid som forteller en rørende liten historie om et barn som roper på mamma i barnehagen, og om hvor god far han selv er. Og denne kronikken er ikke trykket i sammenheng med barnehageutspillet i Dagsavisen.

Det er så vakkert. Kanskje Osvold heller kan fortelle sine KOLLEGAER i Dagbladet at VI VIL SLIPPE ørkesløse debatter om det hellige foreldreskapet? Men det går ikke. For da kan jo ikke den andre Dagbla-dronningen, Marie Simonsen, skrive kommentaren om den korka kronikken og svarene som kom etterpå. Simonsen har ordet:

Ettersom jeg leste gjennom den polemiske artikkelen ble jeg ikke så mye provosert som bekymret. Uh-oh, stakkars mann, tenkte jeg. Nå kom han til å få. Det klikket i udetonerte miner i hvert avsnitt. Innen punktum var satt kunne ikke en hel bataljon mineryddere redde argumentene hans fra å bli sprengt i filler av mamma-mullaer og skolerte feminister. De må ha ledd høyt, mens de kvesset tastaturet og skrev sine drepende svar.

Ja, vi ser det så tydelig nå. Uh-oh, nå blir det morro dere. Nå kommer hele bataljonen. Mer å snakke om, det er Dagbla. De må ha ledd høyt Dagblad-journalistene som valgte å trykke dette surrballet in the first place.

Dagbla vil ha udetonerte bomber. Uansett hva Osvold prøver å fortelle oss. Personlige anekdoter om forrige gang forfattern tørka seg i rævva og implikasjonene for verdensfreden. Dagbladet vil i alle fall ikke ha tørre tekster om viktige tema. Forrige fredag skrev Simen Ekern en kommentar om politikere som (ikke) skriver kronikker:

Blant politiker-bidragene som kom inn til debattredaksjonens elektroniske postkasse denne uka, fant vi ett fra en av landets nye ministre. Det dreide seg om et viktig tema, som våre lesere ville ha interesse av å høre mer om. Men innlegget var skrevet slik at vi med vår beste vilje ikke klarte å finne spor av et levende menneske i teksten som var oversendt. Artikkelen så ut som den var skrevet av et tekstbehandlingsprogram.

Jeg skal være den første til å innrømme at kronikker skrevet av halvdaude saksbehandlere i staten kan være litt på den kjedelige siden. Men det er ingen grunn til å være kjepphøy når man ser hva Dagbla fyller sine kronikksider med. (sjekk disse). Riktignok handler mange av kronikkene om uviktige tema som leseren ikke har interesse av å høre mer om. Men det er jo så levende.

26 kommentarer til “Dagbladet gets personal”

Legg igjen kommentar