Norsk forskning om abort: So what?
Jeg leste en artikkel på forskning.no denne uken. Den handler om angstreaksjoner etter abort. Om at kvinner som tar abort er mer deprimerte 5 år etter enn kvinner som har spontanabortert og befolkningen forøvrig. Tror dere den har spredd seg som ild i tørt internettgress, eller?
Artikkelen starter slik:
Kvinner som har opplevd en abort kan slite med mentale ettervirkninger i årevis etterpå. Fem år etter aborten har kvinner som har gjennomført en fremprovosert abort høyere nivåer av angst enn befolkningen for øvrig.
Og den avsluttes slik:
Vi kan ikke si at angsten og depresjonen har med aborten å gjøre. Slike problemer kan skyldes andre faktorer, som at de som valgte en abort hadde noe dårligere psykisk helse på forhånd. Likevel er det spesielt at angstnivået holder seg så høyt. Vår studie kan ikke gi spesifikke svar på hvorfor.
Og da var vi like kloke, eller hva? Abort kan ha noe med angst og depresjoner å gjøre. Eller ikke. Og uansett vet man ikke årsaken til eventuelle angstreaksjoner. Om det er aborten i seg selv, om det reflekterer den skam og skyld som abortmotstandere jobber så hardt for å påføre kvinnene. Eller om de 80 kvinnene som er intervjuet i undersøkelsen i det hele tatt er representative for kvinner som tar abort.
Men gjett tre ganger hvordan denne forskningen blir gjengitt. For jeg skal love dere at dette ikke er forskning som går upåaktet hen i utenlanske medier: BBC, Scotsman, Washington Times og mange flere. Her var det ikke mange som fikk med seg at abort kanskje ikke er årsaken til mental distress at all. Heller ikke Dagsavisen får med seg dette.
Det var heller ingen som fant det verdt å melde at de kvinnene som hadde tatt abort fikk høye skår for lettelse etter aborten (se side 20 i studien). Boy, I wonder why!
Så lurer man på: Hva skal man med denne forskningsrapporten? So what, lissom? Forskerne selv sier at kvinner som vurderer abort skal ha tilgang på informasjon om vanlige psykiske reaksjoner etter en abort. Dette er formålet, men jeg kan ikke se at noe i denne studien kan være nyttig for en kvinne som vurderer abort. For hva har man tenkt til å fortelle disse kvinnene da? Basert på denne forskningen. Som de ikke har tenkt på selv, mener jeg. At det hadde vært bedre om de hadde spontanabortert? At de kan forvente seg dårligere livskvalitet enn resten av befolkningen? Skam og angst.
Man kan jo lure.
Jeg regner forøvrig med at ingen har tenkt til å “opplyse” disse kvinnene om farene for fødselsdepresjoner som rammer et ikke ubetydelig antall kvinner som får barn. Det skulle tatt seg ut. Eller at ugifte mødre oftere er deprimert enn andre kvinner. At mødre med lav inntekt er mer deprimerte.
Nei. Det som trengs er en grunnleggende forståelse av at abort, hvor enn vanskelig og problematisk, må være kvinnens selvstendige valg. Og bare for å ha sagt det: Jeg anerkjenner at man kan få vanskelige følelser etter en abort. Jeg anerkjenner at det kan være et vanskelig valg. Og nettopp derfor et valg som bare kan tas av den det gjelder.
En tidligere studie på det samme materialet viser at kvinner som ble presset til abort av venner eller av barnefaren, hadde det vanskeligere de første to årene enn de som valgte friere. Og for de som måtte tro at dette er et argument mot abort: To ord. FRIE VALG = BEDRE. Tipper at dette gjelder sånn ca. for det meste av skjebnesvangre valg man møter i livet!
Se også bra kommentar av studien hos Shakespeare’s Sister.
Oppdatering: Tenke.no skriver om en amerikansk studie av 13 000 personer som viser at foreldreskap gjør alle mer deprimerte. Mon tro om abortsøkende kvinner skal “opplyses” om dette også?
December 18th, 2005 at 8:40 pm
“Jeg anerkjenner at man kan få vanskelige følelser etter en abort. Jeg anerkjenner at det kan være et vanskelig valg. Og nettopp derfor et valg som bare kan tas av den det gjelder.”
Nettopp!
December 18th, 2005 at 10:03 pm
Nå har ikke jeg tatt meg bryet med å lese studien, men here goes:
1. Det er ikke uvanlig innenfor forskning å ikke være i stand til å påvise årsaksforhold. Dette betyr ikke at forskningen er bortkastet. En signifikant korrelasjon (sammenheng) mellom to variabler (her: abort og angst) kan gjøre det plausibelt å anta et årsaksforhold, dersom teorien (som igjen gjerne har utgangspunkt i tidligere forskning) støtter dette. (Man kan selvfølgelig tenke seg at kvinner disponert for angst oftere tar abort, og tolkningen av resultatet må ta hensyn til en slik alternativ hypotese.) Senere forskning vil da enten understøtte eller falsifisere dette resultatet. Din konklusjon “So what?” er synes derfor ikke helt passende.
2. “Om det er aborten i seg selv, om det reflekterer den skam og skyld som abortmotstandere jobber så hardt for å påføre kvinnene.”
Dette er interessant, og det første som slo meg når jeg leste ingressen din. Hvorfor/hvordan kan et kirurgisk inngrep i seg selv føre til psykiske reaksjoner?; jeg vil anta at en blindtarmsoperasjon ikke påvirker angstnivået i særlig grad. Hvordan samfunnets holdninger til abort påvirker kvinner (både de som har gjennomført og de som ikke har gjennomført en abort) håper jeg vil være gjenstand for ytterligere forskning (selv om jeg ser store problemer med hvordan en slik studie skal designes).
3. “For hva har man tenkt til å fortelle disse kvinnene da? Basert på denne forskningen. Som de ikke har tenkt på selv, mener jeg.”
Nå er jeg av den mening at man ikke skal la være å forske på ting og tang i frykt av hvilke resultater forskningen vil gi. Jeg er tilhenger av et “uavhengig” forskningsideal, hvor man forsker for å øke mengden av kunnskap i samfunnet. Så får forskerne og samfunnet for øvrig i neste omgang foreta visse valg ang. hvordan fruktene av forskningen skal ut-/benyttes.
December 18th, 2005 at 10:30 pm
Jeg så også artikkelen, og fant det egentlig ganske forståelig at den mentale helsen i gruppene som spontanaborterer og tar abort beveger seg ulikt i tiden etterpå.
Men det å bruke denne undersøkelsen som argument mot abort fant jeg ganske uforståelig. Hvordan skal de liksom kunne gjøre det? Da er det jo gruppene mellom de som som tok abort og de som fikk barnet de må sammenligne - og måle angst- og depresjonsnivået mellom de to gruppene. Noe som forsåvidt er ganske meningsløst. Store livsbeslutninger som det å få barn og ta abort avgjøres ikke ut i fra slike ting.
Dessuten har annen forskning funnet at når vi leser slik forskning om hva som kan gjøre oss deprimerte eller syke i framtiden, tror vi aldri det gjelder oss selv. Vi tror det bare er de andre som har økt sjanse for å bli deprimerte, få angst, kreft, eller hva det nå er… ;-)
December 18th, 2005 at 11:33 pm
Jeg skjønner heller ikke helt hvordan dette skal være et argument mot abort. Jeg kan godt finne argumenter mot abort, men da med en helt annen innfallsvinkel.
God jul til Drusilla, forøvrig :-)
December 19th, 2005 at 7:39 am
Skyldfølelse og skam er ofte knyttet til omgivelsenes reaksjoner på din situasjon, eller de reaksjonene du vet at omgivelsene oftest vil ha. Etter å ha lest artikkelen du viser til, mener jeg at den eneste konklusjonen det går an å trekke fra dette er at folk (les: kristenfundamentalister) bør slutte å fordømme selvbestemt abort og ikke minst de som må foreta et slikt valg.
December 19th, 2005 at 9:33 am
Leste nettopp om en annen studie som fant korrelasjon mellom fødselsvekt og IQ. Der ble det også debattert hva vi kan få ut av slik kunnskap. Men kanskje denne forskningen kan føre til nye studier som kan klarlegge hvorfor det er en slik korrelasjon? Studier med store tall og statistikk kan utfylles av mer kvalitativ forskning hvor dybdeintervjuer med enkeltpersoner kan få fram mer om hvorfor de opplever det slik. Antropologi og sosiologi og statistikk og psykologi hand i hand… nei, det rimte ikke.
Hvordan journalister så kan begynne å gjengi forskning på en mer nyansert måte blir neste utfordring.
December 19th, 2005 at 9:53 am
Jeg er enig i at forskningen ikke bør brukes som slagkraft i argumenter mot abort,men at det er bra å få et vitenskaplig blikk på denne siden av saken. En del jenter er, tror jeg, ganske rådville i en slik situasjon og det kan være mange grunnen til at hun ikke ønsker å bære frem barnet, og jeg tror en del (jeg sier en del fordi dette er mine antakelser som jeg ikke har tall på) ser en løsning på problemet ved å fjerne barnet. Da kan det være nyttig å være klar over en slik forskningsrapport og se at det ikke trenger å løse seg over natten.
Jeg tror abort har vært praktisert ganske lenge. Noen som har lest “Markens Grøde” av Knut Hamsun? Moren i boka var livredd for å få et barn med hareskår, passet på å føde alene slik at hun kunne ta livet av den ungen som hadde hareskår.Med dagens teknologi kan vi finne skavanker tidligere og tidligere. Da kan vi ta livet av barnet tidligere.
Jeg kan på ingen måte fortelle at all abort er galt, for det er en individuell sak og forskjellige gunner og historie for hver kvinne. Samtidig mener jeg det er uansvarlig å la en kvinne, ofte allerede full av tanker i hodet, ta en så alvorlig avgjørelse alene. Er hun gift, syntes jeg det er rart at mannen ikke trenger å få vite det engang.
Jeg tror den beste løsningen er å finne noen, gjerne eldre med mer erfaring, å snakke om ting mellom himmel og jord, og etterhvert som man får tillit til personen, åpne seg for mer persolige ting. Ikke en psykolog, men en god venn med erfaring. I alle livets situasjoner.
December 19th, 2005 at 11:54 am
Det postuleres av flere her at økt angst og depresjon hos de som tar abort skyldes negative reaksjoner fra samfunnet. Det er absolutt en mulighet.
En annen mulighet er at foreldre som tar abort innerst inne vet at de gjør noe galt (for vår samvittighet forteller oss ofte hva som er rett og galt), og at de psykiske plagene skyldes den gnagende samvittigheten.
Drusilla skriver: “Det som trengs er en grunnleggende forståelse av at abort, hvor enn vanskelig og problematisk, må være kvinnens selvstendige valg.” Jeg presenterer et alternativt syn her, her og her.
December 19th, 2005 at 12:05 pm
Bare for å gjenta det:
Det finnes IKKE belegg i denne studien for at abort fører til depresjon! Høyere depresjon i denne gruppen kan være et resultat av høyere depresjon FØR aborten!
Flere kommentarer til hva som er nyttig og unyttig forskning kommer når jeg er ferdig med jobben : )
December 19th, 2005 at 2:37 pm
Note to self; Må slutte å lese aviser. Begynne å lese rapporter. Fortsette med å lese blogger.
Et utmerket eksempel på medievinklinger (uten at jeg gidder å delta i abortdebatten, som jeg egentlig fant litt underordnet her…)
December 19th, 2005 at 2:52 pm
Livet kan by på vanskelige valg, noen så vanskelige at de føles umulige. Kan det virkelig overraske noen at slike valg i visse tilfeller gir følelsesmessige ettervirkninger?
Det som blir rart er at forskerne sammenligner ettervirkningene av spontanaborter og provoserte aborter. Hva har disse med hverandre å gjøre? En spontantabort er ikke et valg du tar, det er noe som ligger helt utenfor din kontroll, kanskje legger du ikke engang merke til at det skjer.
Det måtte være mer interessant å sammenligne psyken hos kvinner som har født (et i utgangspunktet uønsket) barn med kvinner som har tatt abort. Som vi vet er fødselsdepresjoner svært vanlige, og mørketallene regnes som høye, blant annet pga den utstrakte skamfølelsen som følger med manglende morslykke.
Dessuten: det er ikke slik at det er én årsak til at kvinnene i denne undersøkelsen hadde psykiske plager. Individuelle forskjeller, anyone? Noen angrer kanskje, andre tilhører et miljø der fremprovosert abort er skam, andre føler kanskje selv at abort er galt.
Og hva dette har med abortloven å gjøre er for meg helt uklart. Så jeg slutter meg til utgangspunktet: norsk forskning – so what?
December 19th, 2005 at 4:58 pm
Det måtte være mer interessant å sammenligne psyken hos kvinner som har født (et i utgangspunktet uønsket) barn med kvinner som har tatt abort.
Jeg har lest noen tall på dette ett sted, men husker desverre ikke kilden. Men tallene viste at å føde “uønskede” barn ikke er noen vinner for ens egen psykiske helse.
December 19th, 2005 at 5:21 pm
Jeg ser faktisk nytte i denne forskningsstudien – og jeg tror ikke denne studien hadde som mål å ta stilling til eller argumentere for eller i mot abort.
Mitt inntrykk er at dette er en helseundersøkelse blant en gruppe mennesker som har gjennomgått en abort. På samme måte som det gjøres undersøkelser om psykisk helse hos pasienter som f eks har hatt hjerteinfarkt og kreft – har det nå blitt gjort en undersøkelse av psykisk helse blant kvinner som har gjennomgått en abort.
En kan f eks tenke seg at det er nyttig kunnskap – selv om mer forskning finner at abort fører med seg negative psykiske konsekvenser. Ut i fra et perspektiv som ønsker å forebygge negative psykiske reaksjoner hos kvinnene som tar abort f eks. Det å vite at abort kan føre med seg konsekvenser for kvinnens psykiske helse, er liksom forståelig intuitivt, men det er ikke før fenomenet faktisk studeres at man si noe sikkert om hvor utbredt angst eventuelt kan være blant de som har gjennomgått en abort. Flere studier kan peke på om angsten oppsto med aborten, hva som preger livssituasjonen til kvinnene, mestringsstrategiene deres, etc. Som vil være en bra ting å vite både for helsearbeidere og kvinner som skal gå gjennom aborten.
Som andre har sagt før meg så er det mange tilsynelatende begrensninger ved studien: utvalget er lite, gruppen som tok framprovosert abort er dobbelt så stor som gruppen med spontanabort, det er ingen kontrollgruppe, det at forskerne så på angst- og depresjonsnivå betyr at det er mange andre aspekter ved psykisk helse de antakelig ikke så på, som forskeren og Drusilla peker på: angsten kan ha vært der fra før eller det kan være andre tredjevariabler, osv osv osv.
Men det å gjennomføre flere forskningsundersøkelser vil kunne kumulere opp kunnskap som man kan bruke positivt for alle kvinnene som kommer til å ta abort framover. Målet må jo være å ha kunnskap til å ta bedre vare på kvinnene som tar det valget.
December 19th, 2005 at 5:42 pm
Jeg har ikke noe imot at man forsker på psykisk helse i forbindelse med abort per se. Men i denne rapporten er man langt fra å komme opp med noen kunnskap som kan brukes til noe som helst.
Jeg er enig i at konklusjonene (at abort kan eller ikke kan føre til depresjon) ikke er et argument mot abort. Men til tross for dette brukes nå denne studien rått av pro-lifere i Usa og andre steder. En slik liten norsk studie får dermed jævlig stort gjennomslag. Forskning (mis)brukes uansett hva man måtte mene , derfor er det viktig at man gjør sitt ytterste for å sørge for at konklusjoene er holdbare (man kontrollerer for flest mulige forhold). Det ser ikke ut som om det er tilfelle her.
Jeg er for at man opparbeider kunnskap som kan være til hjelp (særlig når det også er et eksplisitt mål for studien). Men jeg må si jeg stiller meg kritisk til en god del av forskningen som fokuserer på å finne sammenhenger mellom et kjennetegn ved et individ og f.eks. depresjon e.l. dersom man ikke også prøver å identifisere *årsaker* til depresjon som det *faktisk går an å gjøre noe med*.
December 19th, 2005 at 6:06 pm
Et eksempel: Forskning viser at barn sliter etter skilsmisse
Javel. Da vet man at flere barn av skilte foreldre får problemer enn barn av gifte foreldre. Det er helt fint å vite dette. Men man kommer til et punkt der det *kanskje* kunne vært en ide å undersøke barn av skilte foreldre som *ikke* sliter. Hva kjennetegner disse? Er det noe man kan lære av deres livsløp? Kan man finne ut av om det er noe man *kan gjøre* for bidra til at disse barna ikke skal få problemer.
Jeg vil se forskning på løvetannbarna og på dem som bryter mønstrene også. Ikke bare studier der man måler sammenhenger og konstaterer at hvis du er født i en slik eller sånn familie har du igjennomsnitt x% mindre sjanse for å bli lykkelig eller ta en høyere utdanning eller lykkes på arbeidsmarkedet og desto større sjanse for å bli deprimert osv, osv.
Den type forskning kan man sikkert også ha, for det er viktig å påpeke skjevheter. Men som individ og som “hjelper” så hjelper det fint lite å kun vite at man statistisk sett har oddsen imot seg.
December 19th, 2005 at 7:12 pm
Drusilla: Det faktum at media mistolker og tabloidiserer forskning kan ikke være forskernes ansvar (selv om de bør bli bedre i forskningsformidling). Det samme gjelder populistisk utnyttelse av f eks pro-life-grupper.
Man må se forskning i et større perspektiv og som et helhetlig virke: Studier må ses i sammenheng med hverandre og ikke isolert. Som Mette nevner, forskning akkumuleres over tid, og hver enkeltstudie kan/må ses på som brikker i et større puslespill (en teori). Å kalle en studie meningsløs fordi den ikke gir svar alle svar man er ute etter er - nettopp - meningsløst. Å påvise årsaksforhold er mer krevende enn å påvise enkel sammenheng, men sammenhengen bør først observeres før man tar steget videre. Kunnskap trenger ikke være mindre verdt selv om man ikke er i stand til å utnytte den per i dag (grunnforskning er f eks en ganske lur idè). Å gape over for mye om gangen er heller ikke så smart.
På den annen side lider psykologisk (og annen samfunnsvitenskaplig) forskning av del svakheter, blant annet, som du nevner, ift. kontroll av variabler. Så da har man valget - se bort i fra slik forskning og fortsette å synse, eller å ta den til seg med forbehold om metodologiske svakheter.
December 19th, 2005 at 8:05 pm
Jada, jada ; )
Men alvorlig: Jeg er selvfølgelig helt enig i mye av det du sier.
MEN:
“Å kalle en studie meningsløs fordi den ikke gir alle svar man er ute etter er - nettopp - meningsløst”.
Jeg vil si nei. Man kan kritisere en studie for å være for svak til publisering uten å avfeie *forskningen* som studien bygger på som meningsløs.
Jeg synes denne studien virker så svak og “inconclusive” at den er forskningsetisk på kanten.
Særlig ettersom abstraktet (som er det journalister i beste fall leser) IKKE idet hele tatt tar høyde for at man IKKE har påvist at depresjon *har* noe med abort å gjøre!
Når det gjelder hva som er nyttig og unyttig forskning. Vi er alle enig om at grunnforskning er bra på alle måter, for innovasjon osv.
Men nå var det faktisk sånn da, at denne studien skulle brukes til noe. Men den svarer dessverre ikke på sitt eget spørsmål. Og dermed er vi like kloke!
December 19th, 2005 at 8:13 pm
Du har selvsagt rett, og jeg uttrykte meg klønete: En studie kan selvfølgelig være svak - for svak for publisering (men det får bli opp til deres peers). Jeg tolket deg tidligere som om du kritiserte forskning som også ikke omfattet årsaksforhold, men jeg leste deg tydligvis feil - my bad.
Men den svarer dessverre ikke på sitt eget spørsmål.
Er det så nøye, da? (Jf. min thesis in the making…) ;)
December 19th, 2005 at 8:23 pm
Hm. Jeg kunne med fordel vært tydeligere (les: tenkt bedre gjennom)hva slags kritikk jeg prøver å formulere. Og mot hvem. I promise to be better : )
Jeg synes det er helt greit at man påviser sammenhenger når man ikke kan påvise årsaksforhold (som du sier, det er v. vanskelig). Problemet her er vel at de ikke engang påviser en sammenheng, ettersom de selv sier at det godt kan hende at depresjonen ikke *har* noe med abort å gjøre. (Deprimert før, deprimert etterpå. Ingen sammenheng med aborten).
Og så til det neste, og her er det sikkert mange som er uenige: Når man utmerket godt vet at man beveger seg i et minefelt da er FAEN så nøye.
December 19th, 2005 at 10:01 pm
Nå har jeg skummet gjennom studien, og den inneholder jo noen statistisk signifikante sammenhenger, men jeg ser absolutt store svakheter med den overall, uten at jeg gidder ikke gå nærmere inn på det nå. Jeg vil i steden gjøre som Drusilla gjorde i posten og anbefale Shakespear’s Sisters kritikk av studien.
December 19th, 2005 at 11:17 pm
tallene viste at å føde “uønskede” barn ikke er noen vinner for ens egen psykiske helse.
Synd at det finnes så lite forskning på dette, altså hvilke langvarige plager en kan få av å føde uønskede barn og angre på det. Skal tro hva det kan komme av.
December 20th, 2005 at 12:31 pm
Ettersom jeg har forstått kan man få langvarige mentale plager av å føde *ønskede* barn også. Dersom målet er å informere om riskioen for mentale problemer måtte man nettopp se på
1) Depresjoner som følge av å få barn
2) Depresjoner som følge av abort
I denne studien var kvinner som tok abort noe mer deprimerte *før* aborten enn de andre kvinnene. Det betyr at man også må se på
3) Depresjoner som følge av å være deprimert og få barn (dette har jeg sett studier på - og deprimerte mødre blir gjerne enda mer deprimerte enn de var før).
4) Depresjoner som følge av å være deprimert og ta abort
December 20th, 2005 at 2:09 pm
Vi må ikke glemme muligheten for at foreldre som setter barn til verden innerst inne vet at de gjør noe galt (for vår samvittighet forteller oss ofte hva som er rett og galt), slik at depresjonen og plagene skyldes den gnagende samvittigheten, og ikke allerede eksisterende depresjoner.
Dette er ikke noe jeg har klart å tenke ut selv, altså. Snappet det fra de dype herrene på Morbus norvegicus. Syns argumentet svinger skikkelig.
December 20th, 2005 at 3:29 pm
Tja, det ville kanskje ikke vært så dumt å tenke over grunnen til at kvinner tar abort, som i så godt som alle tilfeller er at de har blitt gravide uten at de ønsker seg barn, og hvorfor dette skjedde. I de fleste tilfeller jeg kjenner til har kvinnene hatt ubeskyttet sex, til tross for at de visste det var mulig for dem å bli gravide og de visst også at de ikke ville ha barn på det tidspunktet. Da jeg var ung regnet vi denslags oppførsel som ubeskrivelig dum, og det er mulig at disse kvinnene som hadde hatt abort hadde et lignende syn på saken. Hvis vi i tillegg gjetter at disse kvinnene er unge nok til å tro at statistikk ikke gjelder for dem og at de kan ta slike risikoer uten følger, kan depresjonene og angsten de lider av senere ses i et helt annet perspektiv: De fant ut i en altfor ung alder at de ikke er uovervinnelige og usårbare. Bare det i seg selv kan være ganske traumatisk, og en abort er sikkert ikke en spesielt morsom opplevelse heller.
December 25th, 2005 at 1:15 am
Fokkings bestilte, unøytrale rapporter, som jeg hater dem. Faens drittfolk, jeg blir så forbanna. Men du er kul, Drusilla.
December 27th, 2005 at 8:21 pm
Personlig er jeg 100% for selvbestemt abort.
Samtidig er jeg 100% sikker på at jeg ville hatet ei jente om hun valgte å abortere mitt barn. På den andre siden, jeg tror kanskje sjansen for at hun valgte abort ville være særdeles mye lavere om man uttrykkelig sa at man ønsket barnet, ville støtte opp, osv.osv - noe jeg selvsagt ville gjort.
Det jeg skjønner aller minst er gutter som presser jenter til å abortere ungen dems! Fyttikatta.
Jeje. Mye jeg ikke skjønner. ;)
January 4th, 2006 at 9:57 pm
Flott, anonymous, slike gutter trenger Norge flere av! (selv om jeg ikke deler ditt syn på selvbestemt abort). Jeg vil ha en mann som tør å ta ansvar og jeg tror vi kvinner i likestillingsdebatten generelt har latt menn få mindre ansvar enn de burde. Bar den tingen at en kvinne kan ta abort uten at mannen hun lå med får vite noe som helst. To lager barn, da bør de to være likestilt i å bestemme om barnet skal få leve. Et barn i mors mage er laget av både mannen og kvinnen og er dermed ikke en kroppsdel til kvinnen.
Beklager, dette ble ganske utenfor tema.
March 3rd, 2007 at 1:26 pm
[…] Selvbestemt abort fører ikke til økt depresjon slik det hevdes i kronikken. Dette har blitt litt av en slager hos abort-motkjemperne, men det medfører altså ikke riktighet. I all falsk beskjedenhet vil jeg gjerne henvise til min egen lille gjennomgang av denne forskningen Geelmyden og co viser til. En liten high-light fra froskerens egen munn kan være på sin plass: Vi kan ikke si at angsten og depresjonen har med aborten å gjøre. Slike problemer kan skyldes andre faktorer, som at de som valgte en abort hadde noe dårligere psykisk helse på forhånd. […]