I dag har jeg lest en bok om ungdom: Ungdom i endring. Jeg har selv vært ungdom. Ikke en spesielt sympatisk eller omgjengelig ungdom om sant skal sies, mer en fanatisk idealist som ikke kunne tas med ut blant folk. Men aldri konform og kjip.

Jeg har hatt store forhåpninger til ungdommen. Jeg har trodd at de skal rocke båten og være kule og liberale og litt fanatiske de også i sitt opprør mot kjipe normer. Spesielt stor tiltro har jeg hatt til den nye generasjonen gutter.

Det var muligens litt overilt. I undersøkelsen som boka bygger på, har forskerne spurt 11 000 skoleelever mellom 15 og 19 år om hvor godt de liker 24 ulike grupper ungdom. Read it and weep.

Guttenes seks på topp

1. Idrettsungdom
2. Ungdom som kjemper mot rasisme
3. Jenter med silikon
4. Skolestrebere
5. Fotballsupportere
6. Ungdom som går i fritidsklubb

Guttenes seks på bånn

1. Nynazister
2. Homofile ungdommer
3. Ungdom som røyker hasj i blant
4. Sosser
5. Taggere
6. Kvinnesaksjenter

Fin film

Jaha? Og dette var de gutta jeg hadde så tiltro til? Fint at ungdom som jobber mot rasisme har en høy stjerne, og det er sikkert hyggelig med sunn skoleflink idrettsungdom også (gjesp). Fotball, silikon og fritidsklubb. Koschelig. Men HVA FAEN er greia med homsene?

Dette var ikke mye stas. Angstbiterske mennesker som får hetta av hippe homser på tv kan trekke et lettelsens sukk. Unge gutter vil allikevel foretrekke blant annet “kroppsbyggere”, “ungdom som investerer i aksjer”, “våpeninteressert ungdom” og “ungdom som er negative til innvandrere”fremfor homser.

Heldigvis er jentene mye mer positive. “Kvinnesaksjentene” står også høyere i kurs hos dem. På jentelista er det “jenter med silikon” som ser seg slått av nynazistene på jumboplassen. Aiai, Ayay, som lotten ville sagt.

For en stund tilbake var jeg på en stor fest. Etterhvert ble jeg ganske (veldig) full. Jeg snakket med mange mennesker. Jeg kjøpte en ny øl. Så fikk jeg det for meg at jeg skulle gi meg ut for å være høyrevelger. Det var lett. Det ene høyre-liberalistiske ordet tok det andre, og halveis ned i glasset snakket jeg ivrig om personlig ansvar, offermentalitet og individets rett til å kjøpe sin egen eldreomsorg.

Det var en sjokkartet opplevelse. Uten å anstrenge meg og uten å tenke: De harde argumentene som ikke er mine, trillet ut, ferdig formulerte.

Hvor kom de fra? I ettertankens lys er svaret opplagt:
JEG HAR LEST SÅ MANGE BLÅBLOGGER.

Noe har satt seg fast. Og jeg har en ekkel følelse av at… Jeg vet ikke. At det lever? Inni hjernen et sted. Nå kan jeg ikke lenger lese en avis uten å tenke som en blåblogger.

Dette nekter jeg å finne meg i. Jeg er en handlingens kvinne. Det gjelder å få det ut! Så her kommer det:

Drusillas første og siste dag som blåblogger!

Sosialistene vil gjøre deg ulykkelig!
På Forskning.no leser vi at hardt målrettet arbeid er veien til lykke. Selvfølgelig. Dette vet vi jo. Men hva er det Regjeringa jobber for? Er det mer hardt arbeid til folket? Eller er det mer fritid? Nordmenn har mest fritid i verden eller no sånt, men slutter de å gnåle om at vi skal ha enda mer. Ånei. Og mens vi snakker om hardt arbeid. Stoltenbergs nyttårstale. Hallo!

Roy Jacobsen, du lissom
Stoltenberg åpner sin nyttårstale med et sitat fra Roy Jacobsen: Alle barn fortjener å vinne! Jada. Fortjener å vinne. Så hvis du har trent hele sommeren til det store kappløpet på sommerleieren og du løper, løper som vinden og har aldri løpt fortere og løper fra alle de andre. Hva skjer da i det sosialdemokratiske helvete! IDEALTID! Åja.

Hva blir det neste, lissom? Utdeling av en idealpartner så man skal slippe den forferdelige konkurransen på det frie kjøttmarkedet? Nei. Fy faen.

Banlieue og Bærum
Herregud, så var det de jævla politisk korrekte journalistene. I dag skriver Vibeke Knoop Rachline i Aftenposten om franske ungdommer som spredde skrekk blant 600 passasjerer på en togreise mellom Nice og Lyon: Reisen ble som i en skrekkfilm. Passasjerene ble fullstendig terrorisert, ranet og utsatt for vold. Studenten Charlotte N ble seksuelt antastet. Samtidig ble toget ramponert. Gulvet fløt av spy.

Journalisten mener hendelsen har paraleller til bråket i Hemsedal der Bærumsungdom gikk berserk. Ja, det er jo heeeelt paralellt, da. Vi kan nå vente oss brennende SUV’er i Asker, Bærum og omegn, og ikke faen om jeg setter min fot i den ghettoen. Jeg har nemlig vært i den lyonnesiske banlieuen og fått min dose av skjellsord, spytting og seksuell trakassering. Helvete satan. Nå er det like før jeg smeller hodet i tastaturet. Som en ekte blåblogger.

Etterord:
Jeg føler meg normal nå. Litt skitten, men normal. Jeg er litt glad for at jeg stoppet før omtalen av Dagbladet-artikkelen om at det ikke finnes offentlig hjelp til å ordne praktiske ting for kreftsyke. Hvor er naboene, kollegene, familien og venner? Hva faen er i veien med dere folk, dere får da til helvete hjelpe til!

Anyways. Jeg lover at dette ikke skal gjenta seg. Jeg har innsett at blåblogging ikke er noe for meg. Jeg overlater herved blåbloggingen til Blåblogg, Vampus, Stefan og Hablog og mange andre. De som kan det. Leve sosialdemokratiet!

Jeg har visse diktatoriske tendenser. Noen ganger vil jeg ha viljen min. Jeg vil ha makt. Og Drusilla har som kjent makt over B i den grad hun kan få B til å gjøre noe han ellers ikke ville ha gjort. I dette tilfellet lese en bok: Olaug Nilssens fantastisk originale og hysterisk morsomme Få meg på for faen

Fine folk har sagt mye bra om boka for lenge siden. Jeg vil bare tvinge flere folk til å lese den. Lese om den kjempekåte Alma på fjorten og Maria som verker etter å fortelle journalistene akkurat hvordan det er for rengjøringspersonalet og Kona til Sebjørn som drømmer om å ha fast jobb og ta flytoget.

Nå setter jeg meg ned i lotusstilling og presser tommel, pekefinger og langfinger mot hverandre, sier hmmmm, hmmmm, hmmmm, mens jeg energisk tenker at alle skal ut og kjøpe bok. NÅ. Fordi jeg vil! Og spesielt gutter. Hmmmm, hmmmm. Dere trenger det. Gjør det, Drusilla befaler!

Først en liten innrømmelse: Jeg likte nyttårstalen til Stoltenberg. Store føkkings drømmer ved årets start. Det er bra. Jeg tror også det var godt for Bondevik å slippe å skrive enda en tale om mobbing. Og det var godt for oss alle å slippe å høre en Erna Solberg tale. Det er det alltid.

Jeg var inspirert. Men så ble jeg bekymret. For det er ikke bare politikere som vil dele sine tanker med oss ved inngangen til det nye året som de sier. Det skal også være feministdebatt. Hos Drægni leste jeg om Ane Stø i Ottar sitt nyttårsløfte i Klassekampen: De herskendes tanker.. Jeg leste og jeg tenkte:

Er jeg, Drusilla, en trivelig feminist?

Det vil si en som: uredd utfordrer Regjeringa, Domstolene eller Makta, men som lar menn være menn uten å lage for mye bråk. Som tar ansvar for at menn ikke føler seg plaga av kvinnekampen, og som er godlynt og omgjengelig.

Jeg merker med en gang at jeg ikke har lyst til å være godlynt og trivelig. Omgjengelig er greit nok, men godlynt og trivelig? Det er Bjarne Håkon Hansen. Det er ikke meg. Jeg er heller ikke interessert i diffuse manneplager og andre vondter enkelte måtte pådra seg i feministiske diskusjoner.

Jeg fortsetter å lese. Kanskje har de skjønt noe disse gærne damene i Ottar?

Alt for mange feminister tilhører miljøer som ikke er feministiske, enten det er venstresidas tradisjonelle organisasjoner, det såkalte Nye venstre eller mer kulturelle, liberale miljøer. Her er det kara som setter premissene for politikken og for omgangsformen. De vil ha tilgang på omsorg og seksuell utfoldelse. Gjennom politisk og personlig lojalitet til menn i disse miljøene gir kvinnene også fra seg definisjonsmakt.

Jeg konstaterer at jeg ikke tilhører verken tradisjonelle organisasjoner (særlig!), Nye venstre (?) eller “mer kulturelle, liberale miljøer”(??). Heldigvis.

Men så er det de da. De vil ha tilgang til omsorg og seksuell utfoldelse. He, he. Og hvis man kritiserer menn så gjør man seg ukvinnelig og dermed seksuelt utilgjengelig. Ikke min erfaring, men det er visstnok det vi andre feminister er så redde for. Det er derfor vi alltid er så uenige med Ottar.

Ane Stø oppfordrer derfor alle feminister til å gjøre seg mer ukvinnelig i 2006. Men vet du? Jeg tror jeg driter i det. For her er det jeg som har definisjonsmakta. Den er rett her. Og den lover jeg at jeg skal bruke i 2006. Godt nytt år!