Ja, dette er kjernen: Spørsmålet er hvordan man som feminist kan påvirke unge jenter til å tenke gjennom og ta stilling til normer og tankesett som begrenser deres frihet. Jeg har jo et lite håp om at mine skriverier kan bidra i den retningen.

Jeg opplever også at det er Ottars mål. Jeg har ikke noe imot at noen vil ha full personlig revolusjon eller at de argumenterer for at det er bra. Men Men Støs artikkel reagerte jeg negativt på fordi jeg opplever den som veldig streng og autoritær.

En annen måte å se på det er jo den eldgamle feministiske erkjennelsen av at samfunnet ser på menn som subjekt, og kvinnen som objekt. Det går selvsagt ut på det samme; mannen er den som overskrider sine grenser for å “jakte”, mens kvinner (i sin immanens) tradisjonelt sett er den som blir “jaktet på”. Og tradisjoner er til tider svært så seiglivet.Enhvær feminists mål bør være å jobbe for at det seksuelle spillet mellom menneskene bygger på at man har to likeverdige mennesker(eller individer, if you prefer)som har sex fordi det er det de har lyst til, fordi det er gøy og godt. Mange feminister mener(og jeg mener det et opplagt) at så lenge man har et samfunn hvor mennesker kan kjøpes for å gjøre dette som burde være totalt fritt for tvang og ufrihet, blir det med en gang vanskelig.

Siden det i _overveldende_ grad er kvinner som blir kjøpt, er det kvinnene som opplever dette som utrivelig. Det går faktisk ikke an å distansere seg fra dette faktum. Når du går på gata (spesielt i strandgata her i Bergen) om kvelden stopper det biler med menn som spør hva du koster, når du handler chips på narvesen får du plutselig kjønnsorganet ditt presentert på hylla ved siden av(det er langtfra alle som har skjermbrett på). Slike ting gjør at en erfaren feminist blir sint og vil ha slutt på det. Hva vanlige jenter gjør seg for slutninger når de stadig blir minnet om at man er et objekt som andre kan kjøpe for en viss sum penger, kan jeg bare gjette på. (selvsagt er det også menn som selger seg. Dette rettferdiggjør ingen ting og de er i et ganske så forsvinnende mindretall av totalen, men av en eller annen grunn dras de stadig frem i slike diskusjoner).

Den feministike erkjennelsen av samfunnets stadige objektifisering av kvinner bør også (på det personlige plan) bli å få kvinner til å erkjenne seg selv som subjekt. Det er kjempeenkelt å forbli i rollen som objekt(objekt for andres nytelse, symbolsk eller reelt, som den som passer barna eller den som tar oppvasken, objektet på grunn av økonomisk uselvstendighet, objekt på et glanset blad, avkledd eller påkledd, osv). Mange kvinner “velger” da også å forbli i rollen som objekt, fordi det er det samfunnet “venter av dem”, gjennom utallige små og store motorer og normer. Det er mye vanskeligere å bryte med alle disse normene. Det er nettopp det feminister gjør. De vil, som deBeauvoir sier, transendere, eller overskride, kjønnsrollene.

Noen feminister nøyer seg med de mest opplagte og mest begrensende normene. Andre vil gjøre full personlig revolusjon, og renske bort alt som kan minne om objektifisering, om det nå er de mest intime ting, eller ting som angår andre. Hvor stort opprør hvær enkelt ønsker å gjøre blir vel alltid opp til hvær enkelt, men dialektikken sier at ved å forandre seg selv, forandrer mean verden(som igjen forandrer deg).

“Jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke problematiserer at kvinnelighet defineres som seksuell og omsorgsmessig tilgjengelighet; hvorfor dette skal være så annerledes enn det kvinner ønsker seg fra menn.”

En ting er hva man ønsker seg, en annen ting er hva man leverer. Og i Stø sin artikkel oppfatter jeg det som sentralt at kvinner er (symbolske) leverandører av sex og omsorg. f.eks. “noe fint å se på”, noen som lager god stemning, koker kaffe, rydder av bordet.

Eller som det står: “De (mennene) vil ha tilgang på omsorg og seksuell utfoldelse.”

Men det jeg synes er mest problematisk er den biten som handler om seksuell tilgjengelighet som noe spesifikt kvinnelig. Grunnen til at kvinnelig seksuell tilgjengelighet er en så big deal er vel at den mannlige seksuelle tilgjengeligheten er så omfattende og selvsagt at den nærmest blir usynlig. Altså at det som gjør kvinnelig seksuell tilgjengelighet så interessant er den gamle grunnoppfatningen av kvinnen som dydig, og oppfatningen av mannen som “jeger” og den som må *vinne* kvinnen eller *lure* henne til sengs.

Men dette er mer å anse som et overflatisk spill i dag, i og med at både kvinner og menn *er* seksuelt tilgjengelige, og mannen ihvertfall ikke mindre så enn kvinnen.

Derfor tror jeg den omsorgsmessige tilgjengeligheten er et langt større problem. Jeg leste en artikkel for ei stund sia om at Bush samler kvinner rundt seg, og at det er et problem fordi han lager seg et hoff av omsorgsfulle, føyelige, lojale og putesyende kvinner rundt seg.

Dette synspunktet er problematisk fordi det skaper et inntrykk av at M Albright og C Rice er pludrende kosedamer, og det er jeg helt sikker på at de ikke er.

Likevel er det sånn at kvinner av statistiske grunner sannsynligvis ikke fyller maktposisjonene med like stor selvfølgelighet som menn, de jobber ofte hardere og bedre enn menn for å rettferdiggjøre sin posisjon. Denne pliktoppfyllelsen vil vanligvis også ha et element av pleasing the boss. Og kvinnene har fremdeles en lei tendens til å være nummer to.

Men betyr dette at kvinner skal unngå posisjoner hvor de er nært toppen i mannsdominerte arenaer? jeg kan ikke helt se at det er formålstjenlig heller.

Hvis menn som vanligvis har en viss kunnskap om temaene de diskuterer
vil insistere på sin rett til å diskutere feminisme uten at de ønsker å forholde seg til hva feminisme handler om og dermed ta temaet alvorlig er det dessverre ingen som hindrer dem i det.

De andre påstandene om hva jeg mener unnlater jeg å kommentere da jeg sjelden har funnet det fruktbart å imøtegå debattanter som tillegger meg holdninger jeg ikke har for deretter å polemisere mot disse.

Selv har jeg nok ikke lest Beauvoir, og siden livet er for kort til å lese bøker man bør lese så tror jeg ikke jeg kommer til å gjøre det heller. Men jeg har lest Sheri Tepper, hjelper det?

Men på den annen side, jeg deltar jo ikke i debatten så det samme kan det forsåvidt være;-)

Hvilken debatt ville du få dersom bare de som har lest det som ett spesielt sett forfattere har skrevet skulle få delta? Da ville du fort ende opp med at smal blir et alt for omfattende begrep! Ikke minst hevder jo feministene at kvinner ikke er godt nok representert i maktposisjoner. Det ville mao. bli en ultrasmal diskusjon blottet for mennesker med innflytelse, for hvor mange av de som fatter beslutninger lever egentlig opp til dine kriterier?

Bortsett fra det: som økonom er Milton tilbøyelig til å mene at alle ikke-økonomer burde holde kjeft om alle saker som har en budsjettmessig side. Det har imidlertid vist seg at i denne sammenheng er verden totalt likeglad med Miltons oppfatning - og godt er kanskje det.

Det kunne ellers være interessant å spørre Lotten om hun tror at denne typen elitistisk tenkning ville gitt kvinner stemmerett i 1913? Tross alt visste kvinner dengang intet om økonomi, samfunnsliv eller arbeidsliv, all den stund at de var avskåret fra å delta. De problemstillinger som kvinner i ettertid har satt på dagsordenen, ville aldri blitt diskutert, i og med at kvinner ifølge din logikk ikke ville vært kvalifiserte til å delta i diskusjonen.

Milton har også lest bøker. Opptil flere stykker. Ikke alle var morsomme, og mange må han i ettertid erkjenne var noe forbannet makkverk! Historien viste nemlig at disse bøkenes innhold ikke holdt mål. Har egentlig ikke sett noen som har hatt en så stor tro på noen spesielle ideologisk betonte bøkers verdi som deg, siden før Muren falt.

Milton har talt (uten å si ett eneste ord om feminisme) ;o)

Der røyk DEN middagsinvitasjonen, bare så du vet det!