Min dag som blåblogger

For en stund tilbake var jeg på en stor fest. Etterhvert ble jeg ganske (veldig) full. Jeg snakket med mange mennesker. Jeg kjøpte en ny øl. Så fikk jeg det for meg at jeg skulle gi meg ut for å være høyrevelger. Det var lett. Det ene høyre-liberalistiske ordet tok det andre, og halveis ned i glasset snakket jeg ivrig om personlig ansvar, offermentalitet og individets rett til å kjøpe sin egen eldreomsorg.

Det var en sjokkartet opplevelse. Uten å anstrenge meg og uten å tenke: De harde argumentene som ikke er mine, trillet ut, ferdig formulerte.

Hvor kom de fra? I ettertankens lys er svaret opplagt:
JEG HAR LEST SÅ MANGE BLÅBLOGGER.

Noe har satt seg fast. Og jeg har en ekkel følelse av at… Jeg vet ikke. At det lever? Inni hjernen et sted. Nå kan jeg ikke lenger lese en avis uten å tenke som en blåblogger.

Dette nekter jeg å finne meg i. Jeg er en handlingens kvinne. Det gjelder å få det ut! Så her kommer det:

Drusillas første og siste dag som blåblogger!

Sosialistene vil gjøre deg ulykkelig!
På Forskning.no leser vi at hardt målrettet arbeid er veien til lykke. Selvfølgelig. Dette vet vi jo. Men hva er det Regjeringa jobber for? Er det mer hardt arbeid til folket? Eller er det mer fritid? Nordmenn har mest fritid i verden eller no sånt, men slutter de å gnåle om at vi skal ha enda mer. Ånei. Og mens vi snakker om hardt arbeid. Stoltenbergs nyttårstale. Hallo!

Roy Jacobsen, du lissom
Stoltenberg åpner sin nyttårstale med et sitat fra Roy Jacobsen: Alle barn fortjener å vinne! Jada. Fortjener å vinne. Så hvis du har trent hele sommeren til det store kappløpet på sommerleieren og du løper, løper som vinden og har aldri løpt fortere og løper fra alle de andre. Hva skjer da i det sosialdemokratiske helvete! IDEALTID! Åja.

Hva blir det neste, lissom? Utdeling av en idealpartner så man skal slippe den forferdelige konkurransen på det frie kjøttmarkedet? Nei. Fy faen.

Banlieue og Bærum
Herregud, så var det de jævla politisk korrekte journalistene. I dag skriver Vibeke Knoop Rachline i Aftenposten om franske ungdommer som spredde skrekk blant 600 passasjerer på en togreise mellom Nice og Lyon: Reisen ble som i en skrekkfilm. Passasjerene ble fullstendig terrorisert, ranet og utsatt for vold. Studenten Charlotte N ble seksuelt antastet. Samtidig ble toget ramponert. Gulvet fløt av spy.

Journalisten mener hendelsen har paraleller til bråket i Hemsedal der Bærumsungdom gikk berserk. Ja, det er jo heeeelt paralellt, da. Vi kan nå vente oss brennende SUV’er i Asker, Bærum og omegn, og ikke faen om jeg setter min fot i den ghettoen. Jeg har nemlig vært i den lyonnesiske banlieuen og fått min dose av skjellsord, spytting og seksuell trakassering. Helvete satan. Nå er det like før jeg smeller hodet i tastaturet. Som en ekte blåblogger.

Etterord:
Jeg føler meg normal nå. Litt skitten, men normal. Jeg er litt glad for at jeg stoppet før omtalen av Dagbladet-artikkelen om at det ikke finnes offentlig hjelp til å ordne praktiske ting for kreftsyke. Hvor er naboene, kollegene, familien og venner? Hva faen er i veien med dere folk, dere får da til helvete hjelpe til!

Anyways. Jeg lover at dette ikke skal gjenta seg. Jeg har innsett at blåblogging ikke er noe for meg. Jeg overlater herved blåbloggingen til Blåblogg, Vampus, Stefan og Hablog og mange andre. De som kan det. Leve sosialdemokratiet!

27 kommentarer til “Min dag som blåblogger”

Legg igjen kommentar