Oppdatering:Vampus tar til motmæle, mens Bjørn Magne Solvik i Liberalisten konstaterer at Drusilla er rimelig ond.
Vampus reklamerer for den nystartede nettblekka Politisk.no. Den er skrevet av liberalister. 11 menn. 1 kvinne. Kanskje et litt treigt julebord, men det er jo strengt tatt ikke noe man skal legge seg i. Retten til eget privatliv og så videre. De er opptatt av dette.
Nei, jeg tenker mer: Kan alle disse mennene forføre en søkende sjel, sånn rent politisk. Jeg er også opptatt av frihet. Hva har dem å tilby lissom?
Jeg leser Jan Arild Snoen. Han er bidragsyter i Politisk.no, men har også skrevet en kommentar i førsteutgaven av Memo. Han synes vi skal spare mindre og leve mer i etableringsfasen. Jeg er helt enig. Heldigvis. For sparing, skal jeg si dere, når man jobber i offentlig sektor: Ikke et alternativ. Jeg kjenner faktisk ingen som trenger dette rådet. Det er dyrt å etablere seg, skriver Snoen: Kanskje en hytte? Hahahahahahahahaha. Kanskje ikke, nei.
Snoen synes også vi skal kutte ned på jobbinga mens barna er små. Det er sikkert fint det. Han peker på at mange småbarnsfedre jobber mye overtid. Han sier ingenting om at svært mange kvinner reduserer arbeidstiden drastisk mens barna er små, og hva slags økonomiske konsekvenser dette kan få når regninga skal gjøres opp. Men det er kanskje ikke dem han skriver til heller. For dem ville det kanskje ikke være så dumt å spare litt av husholdningens inntekt for å dekke opp tapte pensjonspoeng?
På politisk.no skriver Snoen om sin borgerlig visjon. Særlig falt jeg for avsnittet om Tough love. Det handler om at man må motvirke misbruk av velferdsordninger. Igjen er jeg enig. Hvem er ikke det?
Men misbruk? Snoen synes egentlig hele sykelønnsordningen er urettferdig:
Sykdom er ingen objektiv tilstand, men mange diagnoser er så subjektive og avhengig av hva den syke selv rapporterer at den som ønsker det, i praksis kan velge seg status som syk. Ingen skal fortelle meg at nordmenn er så mye sykere enn folk i andre land. Når vi har flere på sykelønn er forklaringen ganske enkel – vi har den mest sjenerøse sykelønnsordningen i verden. På samme vis er nedgangen i sykemeldte de siste årene i svært liten grad et resultat av bedre arbeidsmiljø eller oppfølging (IA-avtalen), men skyldes i dominerende grad innstramning i regelverket
Jeg tar gjerne på meg oppgaven med å oversette dette. Vi vet at det er flest kvinner i typiske kvinneyrker som er langtidssykemeldte. De har gjerne vanskelige kvinnediagnoser. Diffuse greier. Vi får gå ut fra at mange har valgt det selv. Nå får de ta seg sammen, for svingende. Vi strammer inn. Det er det eneste som hjelper, mener Snoen å vite. Hvor han har dette fra er ikke godt å si. Jeg er litt lat selv, men jeg finner iallefall en utredning fra Econ som mener å kunne påvise at IA-avtalen gir resultater i noen virksomheter i allefall. Jeg trodde det fantes mange teorier om hvordan sykefrævær henger sammen med ting som demografiske forhold (som høy yrkesdeltakelse i befolkningen), arbeidsmiljø og konjunktursvinginger. Men herregud, ingen skal fortelle Snoen dette, så da skal ikke jeg gjøre det.
Bent Johan Mosfjell er en annen mann og liberalist. Han synes det er forjævlig at vi skal betale skatt. Han vil f.eks. ikke donere penger til de 700 000 menneskene i arbeidsfør alder som er så “syke” at de ikke kan jobbe. Vi har vel alle hørt om disse berømte 700 000. At det er et for høyt tall kan man sikkert enes om. Men her er en nyhet til deg Mosfjell: Det finnes faktisk uføretrygdede blant disse 700 000 som er syke. Du vet. SYKE!
Man kunne skrevet mye. På Liberaleren som vel må sies å tilhøre samme politiske landskap tar man til orde for retten til å diskriminere. Fordi EIENDOMSRETTEN MÅ GÅ FORAN ALT: Eiendomsretten medfører retten til å bestemme fullt og helt over egen bedrift, også hvem bedriftene vil ha som kunder. Noe annet, som å sørge for enkeltmenneskes rett til å ikke bli diskriminert, ville være et OVERGREP mot folk med eiendom. Som kvinne føler jeg iallefall et tungt ansvar overfor alle bedriftseiere som ikke har fått lov til å diskriminere i ansettelser siden 1978. Det er så man tenker at et minnesmerke er på sin plass.
Ja, ja. Man kunne skrevet mye. Vi får avslutte med Snoens analyse av hvor vinden blåser:
Hva er tidens store spørsmål? Jeg tror ikke det finnes ett svar på det, men hvis jeg skulle plukket et overordnet mål eller prinsipp, handler tidens store spørsmål om selvrealisering og frihet. Mitt valg er selvsagt farget av hva jeg selv som liberalist synes er viktig, men faller også ganske godt sammen med tunge trender og holdningsundersøkelser, ikke minst av ungdoms verdier.
Nå tror jeg Snoen er i overkant optimistisk på vegne av liberalismen. Den største holdningsundersøkelsene jeg kjenner til, Ung i Norge, tilsier at ungdom setter typiske sosialdemokratiske dyder høyt. Når man spør unge i Norge hva som er viktig for dem i valg av utdanning og arbeid, svarer de at de er opptatt av å realisere egne evner. Like viktig er det at de får en trygg jobb og at arbeidskameratene holder sammen (se s. 77). Det ser ikke ut til at ungdommen ser noen motsetning her. Pussig med det.
Konklusjon? Mann eller kvinne: Fagre ord om frihet får meg ikke til å komme. Over til den politiske sida. Men gi oss noen flere liberalistdamer på lista allikevel da. Man vet jo aldri.