Så jeg tenkte jeg skulle sjekke ut denne feministiske pornoen som det har vært så mye ståhei rundt. Kjønnsforsker Anne Sæbø formelig bobler over av entusiasme i Magasinet for en tid tilbake. Woho. Elsker god porno! Frigjørende makt! Positiv effekt. Ikke sånn manneporno altså, men porno med kvinneblikk. Gourmet-porno. Sunn porno.

Du store min, hvor stor er din? Detta må vi få med oss.

Ikke faen om jeg gidder å bruke penger på skiten, så vi tar det som er lett tilgjengelig og laster ned Erica Lusts “Good Girl” fra bloggen hennes. I Magasinet sier Lust at tradd porno virker tilgjort og kjønnsrollene umoderne: Alt er fullstendig utrendy. Jeg vil ha bedre manus, mer ekthet, bedre musikk - som i Sex og singelliv - bare mer hardcore.

Og starten av filmen er veldig Sex og singelliv, det skal hun ha. Singel dame sitter på kjøkkenbenken med et glass vin (åh, så sliten etter jobb) og skravler med en forferdelig selvopptatt venninne i telefonen. Åh, jeg er så sliten etter jobb, tror jeg ringer etter en pizza og tar en dusj før den kommer, du.

Etter en del verderkvegelser i starten (hun er en good girl og sånn, men klarer tilslutt å miste håndkleet sitt. Ops) så bærer det i vei da, med en velutrustet pizza-mann. Det er kanskje litt bedre enn en vanlig porno? Hun smiler i hvert fall veldig mye hun hovedrolleinnhaveren. Fra øre til øre, med jevne mellomrom. Her skal det liksom ikke være tvil om at man har seg riktig festlig.

Slutten er veldig tradisjonell tør jeg si, da hun ber pizza-mannen komme i ansiktet sitt. - Slik de gjør i pornofilmene. Da er man virkelig frigjort, synes å være budskapet. Jøkk. Også så kliner de litt. Det er kanskje det feministiske? Ikke godt å si.

Konklusjon: Tja. Hvis man liker å se andre menneskers kjønnsorganer i bevegelse er det sikkert bedre enn det meste. Personlig må jeg si at jeg simpelthen ikke liker å se ting sånn på nært hold hos andre folk. Men det er ikke det jeg har mest å utsette på filmen. Musikken derimot. Musikken er virkelig h-e-l-t forjævlig.

Det tar sin tid, men de får endelig spist litt kald pizza helt tilslutt.

Kristine Moody, Memo-redaktøren, har blitt portrettert i Magasinet. Hun er opptatt av at kvinner ikke skal bli holdt tilbake. Så lenge de innser hvor fælt det er for barna. Eller noe sånt:

Moody: - Kvinnesak og barns interesser er nok gjensidig utelukkende, i hvertfall til en viss grad. Det var ille da kvinner ble holdt tilbake, men det er bare dumt å late som om det ikke var bedre for barna.

Dagbladet: Dette vil ikke falle i god jord blant moderne yrkesaktive kvinner?

Moody: - Sikkert ikke. Det er ingen tvil om at menn har overtaket på nesten alle felt i nesten alle samfunn. Og det bør bekjempes. Samtidig er jeg uenig i premisset at det er bedre for alle parter at kvinner er yrkesaktive. Det er en god ting, men det medfører også en stor kostnad. Det eneste jeg var redd for i forbindelse med Memo-jobben, var at savnet etter barna skulle bli for stort.

La oss se på resonnementet: Jeg er en mor som er sjefredaktør og det er veldig krevende derfor har jeg nanny og det er kanskje ikke det jeg ville for mine barn. Stor kostnad dette. Ai, ai. Hvordan blir det nå? Noen ganger er ikke vestlige verdier best? Hmm. Nei, den er oppbrukt. Vent litt. Yrkesaktivitet = ikke bra for barna. Sånn. Jeg er neimen ikke redd for å si det som det er.

Det går veldig fort for seg oppe i hodet til Moody. Det er jo en god ting. Men det har en kostnad.

Som at generalisering fra egen erfaring kanskje ikke er det beste utgangspunktet for å uttale seg om viktige samfunnsspørsmål. Vi må nesten si det: De fleste yrkesaktive, menn eller kvinner, har ikke sjefsjobber. Og de fleste sjefsjobber er ikke halvparten så krevende som en redaktørstilling. Din personlige erfaring er irrelevant for den store majoriteten av yrkesaktive kvinner. Get over yourself!

Men siden Moody baserer seg på personlig erfaring kan hun jo forsøke seg som 50-talls husmor selv. Ingen ambisjoner om å delta i offentligheten, ingen mulighet til å trykke på gasspedalen. Du skal være hjemme hele dagen og bake boller og du kan bare drite i eventuelle intellektuelle aktiviteter. År ut og år inn. Så kan du fortelle hvordan dette er bedre for barna.

Og det er nesten en ting til vi må introdusere her. Og det er et helt revolusjonerende konsept: Barnefar. De fleste barn har en, og de har såvidt jeg forstår også evne til å tørke snørr og trøste knøttet. Det betyr: Hvis du har en sjefsjobb og du synes det blir lite tid til barna, så er det kanskje en ide at barnas far drar det tyngste lasset i en periode?

Dette kan du helst forsøke før du uttaler deg om at yrkesaktivitet for halve befolkningen er en dårlig deal for barna. En annen mulighet er å se at det finnes ulike foreldre, ulike barn og både gode barnehager og dårlige barnehager, at det finnes foreldre som ikke prioriterer barna sine uansett hvor mye penger eller tid de har, og at kanskje er det sånn at dårlige foreldre er en dårlig deal for barna og at dette ikke har så mye med yrkesaktivitet å gjøre.

Men det går jo ikke. For er det ureflektert så er det “ærlig” og kansje litt ukorrekt, ho, ho. Også vil det kankje ikke falle i god jord? Oj, oj. Da må det jo være skikkelig bra saker, eller hva?

Jeg elsker Joss Whedon.

For de som ikke har sin kulturelle dannelse inne: Joss Whedon er skaperen av Buffy, Angel og Firefly. Han har gitt oss noen av de mest strålende kvinneskikkelsene innen populærkulturen.

Og han er feminist. Selvsagt. Fordi likestilling er som gravitasjonen, man trenger den for at menn og kvinner skal kunne stå stødig på jorden. Sjekk videoen. Det er så forbanna vakkert!

Via Feministing.

Jeg har fått et nytt favorittradioprogram. Jeg digger, digger Woman’s Hour på BBC - Radio 4 som har en times sending hver dag. Arkivet er en skattekiste av historier. Du kan høre om kvinner i det nye Irak, om abortlovgivning i Chile, om prostituerte under VM, om kvinnelige tegneserie-helter og en feit ballerina som har underholdt de amerikanske styrkene i Irak. Blant annet.

Så her er det brensel for mer satans politisk korrekt feministblogging serru. Vi begynner med en post som inneholder referanser til kvinner i fattige land, menstruasjon og på slutten sneier vi innom litt miljøvern. Be warned.

I dag hørte jeg nemlig om jenter i Kenya som ikke har råd til svinedyre bind og tamponger, og som derfor misser flere skoledager hver måned. Noen dropper helt ut av skolen. I følge programmet er det rundt 500 000 jenter mellom 12 og 18 i Kenya som ikke kan betale litt under 1 dollar for mensbeskyttelse. Ikke så rart ettersom den daglige inntekten for en stor del av familier ligger på rundt dollaren. NGO’er og kvinnelige parlamentarikere i Kenya har lansert en kampanje for å skaffe til veie sakene, og har blant annet lyktes med å få skattelette på bind.

Goddamn, er jeg glad for ubegrenset tilgang på brukerutstyret. Det blir rimelig mye bomull etterhvert, men jeg kan ikke si at jeg har store kvaler. Fisk dør på så mange spennende måter, om en og annen skulle surre seg inn i en tampongtråd får det heller være. På den annen side: Jeg sjekka ut noen sider, og ser det ikke utrolig lurt ut med en sånn silikon-kopp? Hvorfor har jeg ikke sett noe sånt før? Kan det være at det er mer penger på å selge bomull, framfor noe man kan bruke i årevis?

Det må testes. Man kan også få fatt på tøy-bind. Ikke fullt så fristende å drasse rundt på den lille vesken som følger med kanskje. Med mindre man får en viss tilfredsstillelse ved å svinse rundt med en fancy liten nylon veske fyllt med brukte bind. Den kan sikkert ha en viss avskrekkende effekt på uønskede tilnærmelser om ikke annet.

Denne uka synes jeg det var gøy å høre Frp-Siv skryte av personalpolitikken sin. Det er så man må lage et billig poeng eller to ut av det.

Frp har ettersigende surra med reiseregningene sine fordi de har en veldig god personalpolitikk. Blant annet skal de har betalt reiser til ektefeller uten å skatte av det. Ektefellene (men ikke samboerne?) fikk blant annet være med på fine middager, tur til Nordkapp og krabbesafari. Krabbesafari???

Så utrivelig! Men jeg er selvsagt helt for at Frp går til bunns med denne krabaten. Visste dere at kongekrabben visstnok spiser alt den kommer over? Ja, det hadde vært noe.

Men vi sporer av. Det festligste i denne lille historien er jo Siv Jensens utlegning av årsaken til at ektefeller må med. Her referert i Aftenposten:

Vi er opptatt av at våre stortingsrepresentanter som ikke bor i Oslo, er mye borte fra sine familier og ektefeller. Det er lett for ektefellene å bli sjalu, så det er viktig å inkludere dem så de vet hva vi holder på med.

Dette er rart. Vet ikke ektefellene (ikke samboerne?) at FrPs stortingsrepresentanter stort sett er menn? Det er vel begrenset hvor mye humpeskumping det blir på en arbeidsplass med 84% menn? Det må da bli noen jævlig kjedelige turer i hotellbaren?

Eller hva? Verre da med venstre- og sentrumspartiene. Men hva vet jeg. Ta en titt på disse sjarmørene fra landsdelene lengst vekk fra Oslo og Storting. Noen hver kan jo bli litt urolige av tanken på disse gutta på tur.

Jeg hørte en reklame på radioen i dag. Det var en sprite-reklame med en liten trudelutt om at kvinner ikke trenger å sminke seg, for menn har bare lyst til å “stick it in”. Uansett hvor schtøgg du er i trynet. Høl er høl, som vi sier på bøgda. Reklamen avsluttes med at du nå har fått høre en “refreshing truth”.

Det får’n si. Hva er vel ikke mer forfriskende enn litt real mannssjåvinisme i reklamen. Jeg får iallefall veldig lyst på brus når jeg hører sånt. Og jeg tror vi alle kan være enige i at det får være nok fancy-schmancy homoaktig maskulinitet for en stund. Kims potetgull er forbilledlig i så måte. Dere husker den reklamen med gutta som skulle kjøpe chips og kom hjem med sånn homo-mat. Og de bare AAAAAAAAHHHHH. Mens homogutta, lissom bare HYL når de åpner posen med orntli manne-mat?

Det er ikke så greit å være mann i dag. Men en stakkar kan lese boka Alphabet of Manliness. I følge Salon er den a letter-by-letter guide to all things male, macho and masculine, pumped full of aggression toward the weak, the flabby, the girly men of the world. Den ligger på topp på Amazon. Snart kommer den sikkert på norsk. Det blir kjempegøy. Jeg ser spesielt fram til Dagbla-reportasjer om retro-mannen som er så herlig politisk ukorrekt at han kan muntre opp livet med litt misogynisme mellom venner. Eller på bloggen sin. Er det ironi? Er det på alvor? Er det så nøye? Hva kan man egentlig forvente av menn?

Hvis vi er ekstra heldige får vi kanskje se den Burger King-reklamen de har i USA på norske skjermer også.

Kan jeg bare si HJÆLP! Og kjære søte samfunnstrenden: Kan du spare oss for mer “menn er menn og de vil spise kjøtt slik de har gjort i uminnelige tider. Dette fordi de ikke er helt siviliserte. Så du kan ikke vente deg all verdens”. Vi hadde jo nettopp en lang greie om at det ikke er greit å kalle menn for dyr. Ikke noen flere “refreshing truths”? Please?

Forrige uke var jeg på hotell, og på hotellet hadde de hammam. Nå har jeg veldig lyst til å sitte i hammam hver dag. Jeg føler veldig sterkt at et liv uten hammam ikke er et alternativ. Jeg vil sitte bredbent og tilbakelent og dampes.

Det skal være en sånn fin og avslappa atmosfære. Mer fitte enn fitness, om du skjønner. Ikke det at jeg vil ha sånn 70-talls kjenn-din-kropp-opplegg. Som en venninne sa her om dagen: Jeg har ikke behov for å sitte i ring med masse damer som ser på seg selv med speil. (Det var bare én person i denne diskusjonen som følte et sterkt behov for det, og han teller ikke).

Uansett, jeg ville ikke invitert kanskje kommende HM-modell Madonna i hammaen. Men så er hun tydeligvis ikke noe forbilde lenger heller. HM sier til Propaganda at de ikke leter etter et forbilde for vår målgruppe, men noen som kan vise moten vår med stil. Hun har jo stil.

Synd at hun som 47-åring ikke har et mer avklart forhold til utseende. I et intervju i Elle sier hun: I wish I were comfortable enough to look zaftig. But I choose men who like carved-out women, the can-you-run-for-the-bus kind of guy.

Og det sier jeg bare: Hvis du ikke har guts til å se zaftig ut, så har du ingen plass i min hammam. Det er litt trist, for Madonna har jo vært feminist-ikon og alt. Og hva står vi igjen med da? BB-Jessica som feministisk forbilde?

Kanskje like greit å ta et forfriskende sjøbad istedet. Jeg liker det også.

Her fra forrige uke. Drusilla til en under middels triggerhappy-kollega: Ta et bilde av meg når jeg stuper, da!

Og Morgianna skriver om å føle seg uformelig når man egentlig er formelig.