Whoopsi-daisy, og der drar jeg til Svalbard i to uker. Fortsatt god sommer, og kryss fingrene for at jeg er i “normalt god fysisk form”. So long!

Jeg må gjøre dette kort, fordi det er søndag, og lyst og varmt, og det er grenser for hvor mye kvalmende materie vi skal utsettes for. Tross alt.

Aftenposten har blitt utålelig i julivarmen. Man kan ikke ta det som kommer fra den kanten alvorlig. Vi gjør allikevel et unntak for Jan E. Hansen som skriver om voldtekt i varmen. Det er mye å ta tak i, for dem som orker å smake på den sausen som denne kronikken er. Et tips: Den er way toxic. Som vanlig er ingenting underbygd med forskning, statistikk eller noen form kunnskap. Rein synsing og moralisering.

Kort fortalt: Hansen mener unge jenter må få vite at blotting av “erogene soner” i sommervarmen kan friste voldtektsmenn. Det kommer ikke klart frem hva som menes med erogene soner, men ett sted står det at det er en god idé å følge hverandre hjem i singleten. Singlet? Seriøst? Et annet sted står det noe om navlen.

Poenget til Hansen er dette, tror jeg:

Det er ikke bare kvinneundertrykkende å si dette. Langt ifra. Det gir ingen voldsmann legitimitet. Vi låser bildøren, ikke sant? Vi anbefaler turister å holde godt på veskene sine. Uten å mistenkeliggjøre dem, uten å unnskylde tyvene på forhånd. Bruk hotellets safe. Ikke la en taxi praie deg. Det er fornuftige råd. Det er ufornuftig ikke å følge dem.

Det er altså sånn Hansen tenker. En lettkledd kvinnekropp om sommeren er som en åpen bildør eller en bunke sedler som ligger fremme på hotellet. Jeg skal ta dette veldig sakte nå: Det er ikke klær som gjør deg til et voldtektsoffer. Kvinner i slør blir voldtatt, gamle kvinner blir det, stygge, pene, feite og tynne. Kvinner blir voldtatt. Og en kvinne kan ikke ta av seg og låse ned kvinnedelene av kroppen før hun går ut døra. Det er ikke mulig.

Siden Hansen så åpenbart ikke vet hva han snakker om, skal dere få et tips som har noe for seg. I motsetning til Hansen har jeg nemlig en viss erfaring på området. Og det er: Lytt til magefølelsen og handle ut fra den! Hvis du får ekle vibber fra noen som følger etter deg, har lyst til å snakke med deg på hjemveien, vil følge deg hjem eller hva det skal være, ikke nøl med å si høyt og tydelig ifra, lag en scene om nødvendig, ta tak i noen på gata eller løp det beina kan bære.

Vi er oppdratt til å være høflige. Dette vet disse mennene å utnytte. Det er flaut å være overdrevent mistenksom. Fælt å være kjip og slem mot noen som kanskje bare vil være hyggelig. Og hysteriske kvinnfolk… Har lav status i dette samfunnet. Men drit i det! La dem bli forbanna og foruretta. La dem kalle deg rasist om så er. Bare kom deg vekk. Få dem vekk.

Ellers sier Kaia Storvik i Dagsavisen det bra. Les det! Og kom gjerne med deres egne erfaringer i kommentarfeltet. For jeg er enig med Hansen i dette: Alle trenger gode råd og tips. Som faktisk er realistiske! Og fra noen som ikke snakker om skjødesløst utfordrende atferd i forbindelse med voldtekt. Sånn språkbruk gjør liksom at man begynner å tvile på agendaen.

Yo, I’ll tell you what I want, what I really really want!

Ja, jeg likte det faktisk. Det er nå 10 år siden og jeg sang lystig med til Spice girls Wannabe. Jeg var selvsagt for gammel for det i 1996, men hevdet min rett til å like dem med stort alvor. Jeg diskuterte Spice Girls med svartkledde surpomper som hata kommers og kynisk markedsføring. Det må ha vært mange anti-kommers surpomper i 1996, for jeg syntes jeg gjorde en heroisk innsats på vegne av jentegruppa omtrent daglig. Girl Power, wuhu!

Det er lenge siden nå. Jeg trodde ikke at Wannabe hadde et kraftfullt feministisk budskap i 1996, men det var noe med disse ganske vanlige, men freshe og fargerike jentene som tiltalte meg. Jeg likte aldri de evinnelige boybanda. Men Spice Girls fikk meg i godt humør. Faktisk. Ja, sånn var det.

Men det er klart. Jeg ser jo at Girl Power-mantraet deres var tynt: Sterk og selvstendig i plattform sko og miniskjørt! Det er greit nok. Det er lov å ha det gøy. Men rommet er så lite, og du forandrer ikke verden med en liten kjole og attitude. Det holder ikke. Du må ha noe i hodet.

Britiske aviser er nok mindre forsonlig enn meg ti år etter. Spice Girls er alt som har gått galt med britiske unge kvinner. Times Online beskriver arven fra Girl Power slik:

Girl Power was ill-defined enough to be amalgamated into other ideas about feminity that were abroad at the time — primarily, the concept of the “ladette” — and left us with the recognisable template of young British womanhood today: loud, insecure, materialistic, interested in being famous but not quite sure how or why, “spiritual”, but only if it’s something ow-maintenance, such as Wicca or crystal-healing.

I artikkelen Girl Power: how it betrayed us skriver Daily Mail:

It would be absurd, of course, to lay every teenage pregnancy, every inebriated ladette or every cheap tart sleeping with her sixth holiday ‘romance’ in a week at the feet of five barely competent girl singers.

It would be fair, however, to recognise that they presided over a period that saw young womanhood spiral into a previously unimaginable decline

Er det ikke sånn alltid? Når unge kvinner begynner å oppføre seg som menn, puler rundt, røyker og drikker er det et uforståelig moralsk forfall som inntrer. Mye bedre hadde det vært om de var bundet i strenge normer for kvinnelighet. Eller som leder i Forbundet Mot Rusgift sier til Aftenposten: Det lå mye kunnskap i den opprinnelige kvinnerollen, der man holdt mer tilbake på alkoholinntaket.

Kvinner kan velge å være ufornuftige. Er det lurt? Er det Girl Power, er det feministisk å ta til seg skadelig, tradisjonell mannlig praksis som røyking? Nope. Sånn er det med frihet. Ikke alle frie valg er verdt et hurra-rop, selv om det er kvinner som tar dem. Men kvinners valg fortjener heller ikke dobbelt opp med fy-rop.

Spice Girls fortjente ikke noen feministisk hyllest da. De fortjener ikke fordømmelsen nå. Men det var gøy. I wanna, I wanna, I wanna, I wanna, I wanna really
really really wanna zigazig ha.

Jeg liker tv, men jeg liker ikke tv som dynger på med stereotypier. Selvsagt. Jeg orker ikke de hevngjerrige og hysteriske kjerringene i Wisteria Lane. Jeg er jo glad i Carrie og Samantha og Miranda (Charlotte, not so much), men dere er sånne man ikke gidder å ringe lenger. Dere er 40 år og holder på å pisse på dere for et par sko og kaller en fyr Herr Stor. Ærlig talt! Nei, dere er veiet og funnet for lett.

Derfor var jeg nysgjerrig på Grey’s anatomy, den nye serien på TV2 som har blitt sammenlignet med både Frusterte Fruer og Sex og Singelliv. Typisk Tor Andre skriver dette om Grey’s anatomy på bloggen sin:

Hvis hva som er populært på TV sier noe om den mentale tilstanden i folket, tror jeg feminister bør ta suksessen til Grey’s Anatomy som et godt tegn.

Er den det? Et godt tegn er det iallefall at kvinnene som skal gjennom helvetesårene som turnuskandidater i kirurgi ved sykehuset ser ut til å være omtrent like opptatt av jobb som av pulings. Kanskje ikke oppsiktsvekkende, gitt at de er leger, som atpåtil skal bli kirurger. Men la oss ikke glemme Ally McBeal, advokaten, som ikke klarte annet enn å virre rundt som et hjelpesløst barn. Yack!

I så måte er kvinnene i Grey’s Anatomy langt å foretrekke. Serien gjør et poeng av at kun 6 av 20 turnuskandidater er kvinner. Og de står ikke tilbake for gutta når det kommer til å mase seg til å assistere ved de mest gory og lærerike operasjonene. Spesielt liker jeg sjefen som blir kalt The Nazi (bildet) av kandidatene. Dritsur. Dritkul.

Kanskje er det et godt tegn å se tv-serier der kvinner hevder seg innenfor tøffe mannsbastioner som kirurgi. Jentene er minst like harde. Minst like ærgjerrige.

Og ikke minst like nedlatende overfor de nesten usynlige sykepleierne ved sykehuset. Det er kanskje også et slags tegn? Høyt-presterende kvinner som kan snakke like mye dritt om underbetalte arbeidere i kvinneyrker som deres mannlige kollegaer. De har jo valgt det selv.

Torbjørn Røe Isaksen, bedre kjent som Lille Blå i bloggkretser, tar et sviende oppgjør med venstreradikale i gårsdagens Dagbla. Og mannen er ikke nådig. 68erne har undergravet noen av de stolteste og viktigste prinsippene i den norske folkesjelen og kolonialisert den offentlige debatten. This is hardcore. Et skikkelig foruretta snøft i sommervarmen.

Det er mye som er galt i kongeriket. Kanskje har han et halvt poeng her eller der, men det skal vi ikke bry oss om. For kommer du trekkendes med den hælvetes nabokona til Gro, så veit du det smeller hos Dagens Onde Kvinner. Detta blir gøy.

Sånn begynner Lille Blå kronikken sin: Hvor ble det av nabokona? spurte Gro Harlem Brundtland i en av sine nyttårstaler. Sannsynligvis er hun nå i jobb som sosionom med ansvar for nabolagets sosial-psykologiske velvære.

Nabokona - hun som titter frem mellom gardinene, ser etter barna og inviterer på kaffe - er lissom bærebjelken i det gode samfunnet. Hun representerer personlig ansvar får vi vite på slutten av kronikken. Det er klart det var bedre før, da kvinner var hjemme og kokte kaffe. Dessuten kunne hun være dagmamma og gi barna en oppvekst fri for alt som heter “pedagogiske krav” og annet nymotens tøv. Tenk at det offentlige barneombudet har foreslått at dagmammaers virksomhet bør reguleres. Det er faen meg krise!

Men sånn har det blitt. Nabokona har gått hen og blitt offentlig ansatt. Nabolagets sosial-psykologiske velvære? Hæ, hæ, hæ! Lite latterlig, da, med sånne sosionomkjerringer i overgangsalderen med lilla skjerf som løper rundt og skal passe på voksne folk.

Er jeg slem nå? Det er kanskje ikke den slags fordommer Lille Blå spiller på når han trekker fram sosionomer som symbolet på landets moralske forfall? Hva er det i så fall han prøver å si? Personlig kjenner jeg få sosionomer, men jeg vet jo at de ikke jobber med “sosial-psykologisk velvære” i nabolaget sitt. Jeg vet at de ofte jobber på sosialkontor, og at de forholder seg til lover og regler fastsatt av politikere. Det er flest kvinner. Og latterliggjøring av kvinner i offentlig sektor er sikkert greit. De stemmer jo ikke Høyre.

Derimot skinner det igjennom at bidrar til spredningen av samfunnsnedbrytende holdninger à la:

Kriminelle har ikke ansvaret for sine handlinger. Det er samfunnet, skolen, oppveksten eller nærmiljøet som har skylda for at de slår ned gamle damer. Pøbler som driver hærverk har ikke ansvaret for sine handlinger. Det har kommunen som ikke setter opp taggevegger, eller betaler fritidsklubb.

Seriøst. Er det noen som mener dette? Ikke vet jeg, men mitt inntrykk er at de fleste fint klarer å kombinere et ønske om å tilrettelegge for gode levevilkår og en klar plassering av personlig ansvar. Samtidig. Er jeg helt på jordet her?

Eller er det Lille Blå som har drukket av den konspirasjonsteoretiske gryta:

Gjennom en myriade av organisasjoner og offentlige talspersoner, fra fellesorganisasjonen til sosionomer, barneombudet og Blindern, strekker deres mentale imperialisme seg.

Damn. Her snakker vi ondskapens akse. Det er så jeg hører Bauhaus’ Paranoia, paranoia, LA, LA, LA, LA, LA i bakgrunnen. Jeg tror Lille Blå trenger litt sosialpsykologisk velvære. Han er jo en veldig søt og hyggelig ung mann, egentlig. Jeg vil ikke anbefale nabokona. Det er umoralsk. Derimot dette fine pedagogiske Jackson Pollock-maleprogrammet. Få det ut med farger!

Mitt maleri heter Sosionomer gjør også en viktig jobb i samfunnet

Her kan du lese spørsmål og svar fra sosionomer på Dagbla.

Oppdatert:

Og Øyvind mener Torbjørn må ta ansvar for vaset om mental imperialisme

Kjetil derimot mener Torbjørn har interessante tanker