Grey’s Anatomy - et godt tegn?

Jeg liker tv, men jeg liker ikke tv som dynger på med stereotypier. Selvsagt. Jeg orker ikke de hevngjerrige og hysteriske kjerringene i Wisteria Lane. Jeg er jo glad i Carrie og Samantha og Miranda (Charlotte, not so much), men dere er sånne man ikke gidder å ringe lenger. Dere er 40 år og holder på å pisse på dere for et par sko og kaller en fyr Herr Stor. Ærlig talt! Nei, dere er veiet og funnet for lett.

Derfor var jeg nysgjerrig på Grey’s anatomy, den nye serien på TV2 som har blitt sammenlignet med både Frusterte Fruer og Sex og Singelliv. Typisk Tor Andre skriver dette om Grey’s anatomy på bloggen sin:

Hvis hva som er populært på TV sier noe om den mentale tilstanden i folket, tror jeg feminister bør ta suksessen til Grey’s Anatomy som et godt tegn.

Er den det? Et godt tegn er det iallefall at kvinnene som skal gjennom helvetesårene som turnuskandidater i kirurgi ved sykehuset ser ut til å være omtrent like opptatt av jobb som av pulings. Kanskje ikke oppsiktsvekkende, gitt at de er leger, som atpåtil skal bli kirurger. Men la oss ikke glemme Ally McBeal, advokaten, som ikke klarte annet enn å virre rundt som et hjelpesløst barn. Yack!

I så måte er kvinnene i Grey’s Anatomy langt å foretrekke. Serien gjør et poeng av at kun 6 av 20 turnuskandidater er kvinner. Og de står ikke tilbake for gutta når det kommer til å mase seg til å assistere ved de mest gory og lærerike operasjonene. Spesielt liker jeg sjefen som blir kalt The Nazi (bildet) av kandidatene. Dritsur. Dritkul.

Kanskje er det et godt tegn å se tv-serier der kvinner hevder seg innenfor tøffe mannsbastioner som kirurgi. Jentene er minst like harde. Minst like ærgjerrige.

Og ikke minst like nedlatende overfor de nesten usynlige sykepleierne ved sykehuset. Det er kanskje også et slags tegn? Høyt-presterende kvinner som kan snakke like mye dritt om underbetalte arbeidere i kvinneyrker som deres mannlige kollegaer. De har jo valgt det selv.

30 kommentarer til “Grey’s Anatomy - et godt tegn?”

Legg igjen kommentar