Ukas motbydelige: VG fortsetter å fråtse i saken om jenta som ble kidnappet som 10 åring og holdt innesperret i 8 år. Hun har nå gått ut med et åpent brev der hun gir en meget tydelig beskjed til pressen:

Det eneste jeg krever, er at pressen skal spare meg for de evige ærekrenkelsene av min person, feiltolkningene, besservisseriet og den manglende respekten for meg. (Das einzige, wovor die Presse mich verschonen soll, sind die ewigen Verleumdungen meiner selbst, die Fehlinterpretationen, die Besserwisserei und der mangelnde Respekt mir gegenüber).

I brevet går hun i rette med noen av medienes spekulasjoner: Hun sier at hun ikke har grått etter flukten fra kidnapperen og at hun ikke kallte kidnapperen for herre. VG skrev tidligere at hun måtte kalle kidnapperen sin herre. Men de nøyde seg ikke med det. Journalisten mente også å vite at hun betraktet [kidnapperen] som sin herre. Den saken ligger fortsatt på førstesiden i skrivende stund. Møkka-avis!

Hun skriver videre at hun alltid var sterk. Og at hun nå, som en voksen kvinne, selv drar grensa for hvilke spørsmål hun svarer på og at spørsmål av intim karakter ikke vil føre noe steds hen. Det angår henne alene.

Hva klarer så VG som har trampet i vei med sine spekulasjoner å få ut av dette? De velger å trekke frem følgende i sine overskrifter: Han reddet meg fra fra dårlige vaner og Natascha forsvarer sin kidnapper. Det virker som om VG gjør hva de kan for å fremstille denne sterke jenta som mest mulig wacko. Møkka-avis!

Ingen kan vel forestille seg Natascha Kampusch har gjennomgått de siste 8 årene. Slik jeg leser brevet finnes det null belegg for å si at hun forsvarer sin kidnapper. Hun forteller at forholdet var preget av at han både prøvde å “trekke henne opp og dytte henne ned”. Hun skriver også at det var klart, både for ham og henne, at han hadde gjort noe galt. Ikke noe sted forsvarer hun det han har gjort.

At hun velger å trekke frem enkelte trekk ved sitt fangenskap som kan tolkes positivt, virker kanskje rart. Men er det det egentlig? For meg høres det mer ut som et behov for å beskytte sin egen integritet imøte med en ulveflokk av medier som står klare til å dishe ut hennes historie med en mest mulig bisarr og horribel vri. At hun har sin stolthet og ikke ønsker at andre mennesker skal meske seg i private og intime detaljer fordrer respekt. Også VGs. Møkka-avis!

Det får’n si. Bloggeren Drusilla har blitt saksa i Klassekampen idag. Det er main stream media det. MSM. Kult. Og i går var jeg på fest med venstresida. Ikke at jeg sto på gjestelista akkurat, men man har sine metoder. Det hadde vært no’, tenkte jeg, og skulte bort på kulturministeren. Kom igjen, gjør noe teit, noe jeg kan blogge anonymt om. Da kunne jeg sikkert blitt sitert i Dagbladet også. Men alle kjendisene jeg så bare sto der på plenen og prata og veiva med festrøyken. De lå ikke i blomsterbedet slik jeg hadde fått det fortalt. Det var veldig skuffende må jeg si.

Det er frekt å kritisere vertskapet på en fest som byr på både mat (mmm, snitter!) og drikke. Jeg gjør det allikevel. For her skulle man da feire 25 år som forskningsstiftelse og på scenen velter det fram den ene gubben etter den andre. Den scenen var full av dress med over snittet alkoinnhold. Og attpåtil et mannskor som typisk nok sang Gutta av Jokke med sånne voldsomme mannsstemmer. Guri. FOR VI ER GUTTA SOM HAR OPPLEVD ALT. Og så videre. Han fyren som var konferansier eller no begynte til og med å kneppe opp skjorta for å ligne en hallik. Forskjellen på en forsker og en hallik er tre knapper, sa han. Utrolig rart. Da var det godt å se Gerd-Liv Valla, kvinnelig styreleder, i eplegrønn drakt ta mikrofonen. Hun sa at det er viktig med fritid. Det var forbannet godt sagt. Fritid er digg! Jeg er for.

Men alt i alt var det en fin fest og nå er jeg fyllesjuk. Neste år tar vi med Vampus. Med fare for at hun får varige svekkede sjelsevner av alt venstre- og fagforeningsfolket. Det blir gøy.

Den skjønne Tiram har utfordret meg til å plukke opp pinnen i den anti-rasistiske bloggstafetten i anledning regjeringas asylpolitikk. Det er ganske lenge siden nå, og jeg kan ingenting om asylpolitikk. Men det var Gud som begynte (stafetten altså), og da nytter det visst ikke å sno seg unna, hvor gjerne man vil. Hennes vilje skal skje på bloggen som i evigheten.

Ålreit. Jeg kjøper ikke uten videre koblinga mellom rasisme og utsendelse av afghaner eller somaliere. Det høres teit ut i mine ører. Når jeg drikker pils på mono framfor å sende penger til fattigfolk som trenger dem mer, er jeg egoist, ikke rasist. Når myndighetene ikke vil slippe inn folk ligger det egoistiske motiver bak, det er så mye hassel, lissom. Det er vel ikke fordi man mener disse folka er mindre verdt fordi de kommer fra et annet sted på jorda.

Anyways. Ikke dermed sagt at jeg er for utshipping av folk til områder med villt usikre politiske forhold. Det er ikke kosher, nei det er det ikke. Herregud, til og med Jern-Erna sier på 17.30 i går at hun ville tenkt seg om før hun satte somalierne på flyet. Eller hun ville iallefall snakket med noen byråkrater først. Så hva er greia med Banjo-Hansen om dagen? Hvor stort offer er det å laxe’n litt til man får sett an saker og ting og om det blir krig og sånn?

Jeg tror ikke det er rasisme. Jeg tror det er en angstbitersk kamp for å fremstå som mer hard-core og macho enn sin forgjenger. Jeg klarer faktisk ikke å tenke noe annen grunn til at Banjoen ikke bare kan ta til fornuft already.

Knut Olav Åmås i Aftenposten har satt skapet på plass med sin strenge, men rettferdige analyse av oss anonyme nettdebattanter og bloggere som romsterer rundt på “den seriøse debattens endestasjon og søplekasse”. Jeg tar selvsagt hintet og vil fra nå av lese Aftenposten og de andre papiravisene med den største ydmykhet. Papiravisene kan jo gjøre “kresne utvalg i et enormt tilfang”. Dessuten har de makt.

Jeg blir litt flau her jeg sitter på den anonyme rompa mi og skriver i den teite bloggen. Milevis fra makta. Jeg har ikke kommet gjennom det bittelille nåløyet i avisene der de store menn og kvinner bidrar til den viktige og seriøse debatten. Faen og. Jeg er lissom ikke med. Ikke sånn som Kathrine Aspaas som ga sitt bidrag til en av disse ordentige debattene i gårsdagens Aftenposten. Vi gir ordet til Aspaas. Hun har også et bilde ved siden av spalten sin, og det gjør den enda viktigere, tror jeg:

Det har foregått en debatt på siden av den om Jostein Gaarders kronikk. Den handler grovt sagt om ett spørsmål: Er jenter kjedelige?

Det var Kjetil Østli som dro igang debatten med noe gnål om at kvinner ikke liker VM og ikke har noen interesser, men bare sitter og snakker med de gravide venninnene sine. Aspaas skriver i den veldig viktige avisa Aftenposten at det var godt å få litt frisk luft inn i debatten. Hun mener spørsmålet om jenter er kjedelige virkelig har truffet en nerve. Pussig nok refererer hun til en samtale på nettstedet underskog.no for å illustrere hvor betent dette temaet er. Ja, dette er nok en virkelighet som deles av mange. Huffameg, huffadeg.

Og Aspaas har virkelig satt seg inn i saken. Hun smeller til med en slags kvasi-feministisk analyse med referanser til både Ravi og bibelen for å vise hvorfor jenter er kjedelige. For det synes hun vi er. Litt som han forfatteren som mener kvinner ikke kan skrive romaner, og prøver å belegge dette snodige synet med en forvirret utlegning om oppdragelse og gener. Veldig bisarre saker.

Aspaas er ikke stort bedre der hun legger ut om at hva denne spesielle kvinnekjedeligheten skyldes. Det kan være så mangt forstår vi. Men Aspaas selv har skjønt ett og annet. Bibelen har bedt kvinner om å holde kjeft i to tusen år, men nå har noen av oss gjennomskuet dette brutale religiøse middelet i kampen om ordets makt. Heldige Aspaas. Hun er sikkert et veldig interessant menneske.

Det kommer videre fram at gutter nå må ta ansvar. Aspaas mener gutter må velge jenter som spiller bassgitar og penetrerer kompisgjengen med sterke meninger og motforestillinger? Katrine Aspaas ler godt av alle gutta som ikke har valgt slik:

Rent personlig kan jeg ikke hjelpe for å godte meg litt over gutta som tror de har skutt den vakre og lettstelte gullfuglen, og som bråvåkner til en sutrete og forsømt jentunge under Fotball-VM.

Jeg stusser litt over at det er guttene som velger dame i Aspaas’ verden, og aldri omvendt. Men, men. Tilbake til saken. Sutrete og forsømt, ja, nettopp. I stedet bør gutter finne seg en skummel og stilig rockestjerne. For det er klart: Alle gutter fortjener og vil passe godt sammen med en dritkul jente som spiller bassgitar og er på turné. For det er jo ikke slik at gutter kan være kjedelige, lite oppsiktsvekkende og tidvis sutrete mennesker, kort sagt helt vanlige folk. Herregud, for en vill tanke. De fleste gutter ser jo på VM og vi vet da fra Kjetil Østlis analyse at de ikke kan være kjedelige. De er brennende engasjert. Har hobbyer. Går opp i noe. Forteller morsomme historier. Det er jo helt selvsagt! Bare kvinner er kjedelige.

Nei, Katrine Aspaas, dette holder ikke. Eller som vi pleier å si her på den “seriøse debattens endestasjon” der diskusjonen gjerne sporer av i usakligheter, skjellsord, trakassering og oppfordring til ulovligheter for å sitere Åmås igjen: Ta den forskrudde “feministiske” analysen din og stikk den opp i rompa til Kjetil Østli!

Og da var jeg tilbake til sivilisasjonen etter noe av et eventyr ute i ødemarka. Det var flott natur og kald vind. Det var et kult fjell, tenkte jeg. Her bor det også folk. Her har det bodd folk. Fy faen det er kaldt å stå stille og høre om fangststasjoner og isbreer og morener og miljøgifter i fisk og pattedyr. Men veldig spennende. Så nå har jeg hodet fullt av alt annet enn bloggrelevant materiale.

Det nærmeste jeg kom relevans var vel da noen fortalte om isbjørnhannens grimme praksis med å spise små isbjørnbarn for å få seksuell tilgang til binna. Goddamn, man må være glad for å ikke være bjørn. Det kan man være idag. Da var det hyggeligere å høre at damebjørnene ikke har blitt hermafroditter som følge av forurensing slik enkelte har uttalt. Det man trodde var en penis var bare en forstørret klitoris. Antakelig som et resultat av nylig seksuell aktivitet. Vi må bare håpe at ingen bjørnunger gikk med i prosessen!

Ellers noterte jeg at menneskesamfunnet på øya visstnok skal være nokså mannsdominert, uten at jeg fikk noen videre innsikt i dette. Derimot fikk jeg et aldri så lite innblikk i det mannsdominerte livet på sjøen der det er 5 uker uten kvinnfolk som vi fikk høre. Jeg fikk låne en lugar som nok reflekterte dette. Den var svært rikt utsmykkket. Her ser dere både Triana og assorterte bryster.

Og da jeg la meg i underkøya fikk jeg nyte synet av disse bilinteresserte damene som var tapesert oppe i taket. Seriøst, ass.

Men det var svært hyggelige og ikke minst gjestmilde karfolk, og denne feministen har intet å utsette. Dessuten kan man ikke klage på viljen til å skape balanse i nakenregnskapet. Det inntraff på badestranda. Ja, det er en sandstrand. Legg merke til isbitene.

Og her ser dere Drusilla samt noen karer fra båten i bare bursdagsdrakta og noen andre selvpinere. Legg fortsatt merke til ISBITENE!