Møkka-avis
Ukas motbydelige: VG fortsetter å fråtse i saken om jenta som ble kidnappet som 10 åring og holdt innesperret i 8 år. Hun har nå gått ut med et åpent brev der hun gir en meget tydelig beskjed til pressen:
Det eneste jeg krever, er at pressen skal spare meg for de evige ærekrenkelsene av min person, feiltolkningene, besservisseriet og den manglende respekten for meg. (Das einzige, wovor die Presse mich verschonen soll, sind die ewigen Verleumdungen meiner selbst, die Fehlinterpretationen, die Besserwisserei und der mangelnde Respekt mir gegenüber).
I brevet går hun i rette med noen av medienes spekulasjoner: Hun sier at hun ikke har grått etter flukten fra kidnapperen og at hun ikke kallte kidnapperen for herre. VG skrev tidligere at hun måtte kalle kidnapperen sin herre. Men de nøyde seg ikke med det. Journalisten mente også å vite at hun betraktet [kidnapperen] som sin herre. Den saken ligger fortsatt på førstesiden i skrivende stund. Møkka-avis!
Hun skriver videre at hun alltid var sterk. Og at hun nå, som en voksen kvinne, selv drar grensa for hvilke spørsmål hun svarer på og at spørsmål av intim karakter ikke vil føre noe steds hen. Det angår henne alene.
Hva klarer så VG som har trampet i vei med sine spekulasjoner å få ut av dette? De velger å trekke frem følgende i sine overskrifter: Han reddet meg fra fra dårlige vaner og Natascha forsvarer sin kidnapper. Det virker som om VG gjør hva de kan for å fremstille denne sterke jenta som mest mulig wacko. Møkka-avis!
Ingen kan vel forestille seg Natascha Kampusch har gjennomgått de siste 8 årene. Slik jeg leser brevet finnes det null belegg for å si at hun forsvarer sin kidnapper. Hun forteller at forholdet var preget av at han både prøvde å “trekke henne opp og dytte henne ned”. Hun skriver også at det var klart, både for ham og henne, at han hadde gjort noe galt. Ikke noe sted forsvarer hun det han har gjort.
At hun velger å trekke frem enkelte trekk ved sitt fangenskap som kan tolkes positivt, virker kanskje rart. Men er det det egentlig? For meg høres det mer ut som et behov for å beskytte sin egen integritet imøte med en ulveflokk av medier som står klare til å dishe ut hennes historie med en mest mulig bisarr og horribel vri. At hun har sin stolthet og ikke ønsker at andre mennesker skal meske seg i private og intime detaljer fordrer respekt. Også VGs. Møkka-avis!
August 28th, 2006 at 8:24 pm
My thoughts exactly! Takk!
August 28th, 2006 at 8:32 pm
Jeg kan heller virkelig ikke fordra VG. Selv om jeg er borgerlig innstilt, og VG er den borgerlige tabloiden, kjøper jeg mye heller Dagbladet.
Dagsavisen er for øvrig en avis jeg har vurdert litt, og funnet minst like uspiselig som VG. Jeg kjøper den i høyden på lørdager, men da kun for vedlegget fra New York Times (jeg er US Democrat på min hals - og veldig skeptisk til republikanerne). Dog hjalp det litt at Håkon Haugli endelig ble detronisert i den der forferdelig irriterende quiz’en deres…
M
August 28th, 2006 at 10:46 pm
Men jeg tror VG-journalistene har det veldig bra nå. De sitter nok og nikoser seg i kuktåka. Having the time of their life, skulle jeg tro. At de tramper på livet til en torturert person blir småtterier da.
August 28th, 2006 at 10:51 pm
Godt å se at det ikke bare er jeg som har tenkt i disse baner. Slike saker er en av de mange grunnene til at jeg har sluttet helt å lese VG’s nettavis.
August 28th, 2006 at 11:27 pm
Jeg er så veldig glad for at jeg ikke har en jobb som tilsier at jeg må grafse i folks privatliv og prøve å spinne mest mulig sensasjonsfylte artikler ut av veldig begrenset materiale.
Noen ganger lurer jeg på hvordan drømmer disse menneskene har. Jeg håper de sover dårlig og lite.
August 30th, 2006 at 9:03 pm
Stockholmsyndromet beskriver ofre for kidnappinger og bortføringer som over tid utvikler en sympati for sine kidnappere.
Navnet kommer av et bankran av Kreditbanken på Norrmalmstorg, sentralt i Stockholm i 1973. Etter seks dager som gisler i banken motsatte flere av gislene politiets forsøk på frigjøring, og nektet å vitne mot ranerene i den påfølgende rettssaken.
23. august 1973 forskanser raneren Janne Olsson seg i banken på Norrmalmstorg i Stockholm. Han har tatt fire gisler, og krever at polititet skal løslate en gammel cellekompis, Clark Olofsson, og føre ham til banken. Samtidig krever han 3 millioner kroner, en bil og fritt leide.For første gang i svensk mediehistorie overfører fjernsynet gisseldramaet direkte, og lamslåtte TV-tittere kan følge dramaets gang fra sofakroken. Politiet slipper Clark Olofsson inn i banken, og lover å innfri de andre kravene også. Men når raneren i tillegg ber om å få ta med seg to av gislene, sier politiet stopp og konflikten låser seg.
Janne Olsson truer med å henge gislene dersom politiet går til aksjoner. Forbryterkompis Clark Olofsson forteller dessuten på telefon inne fra banken at Olsson går med sprengstoff på seg og er innstilt på å blåse hele banken i lufta om nødvendig. Sveriges Radio intervjuer også et av gislene over telefon. Trass i truslene fra raneren, kan hun forsikre lytterne om at alle har det bra. - Jeg stoler disse guttene, sier hun, - det er politiet jeg ikke stoler på. Hun sier at hun og en annen av kvinnene er villige til å bli med Janne Olsson dersom han slipper ut av banken. - Jeg kunne reist hvor som helst i verden med ham, sier hun. - Folk tror vi sitter livredde i en krok her inne og skjelver, men det er ikke sant. Vi prater hyggelig sammen, og i dag spilte vi et slag bondesjakk!
I ettertid har det vennskaplige forholdet som oppstod mellom gisler og gisseltaker på Norrmalmstorg i 1973, fått navnet Stockholmsyndromet. Det er et psykologisk fenomen, der forbryteren og ofrene får sympati med hverandre, og der ofrene til slutt utvikler negative følelser overfor dem som forsøker å redde dem ut av situasjonen, nemlig politiet. Gislene opplever at livene deres ligger i gisseltakerens hender, og at de er under en viss beskyttelse hos denne personen. Mens det er politi og myndigheter, som nekter å etterkomme forbryterens krav, som setter gislenes sikkerhet på spill. I de periodene politiet ikke forhandler med gisseltakeren, blir det tid til samtaler mellom ofre og overgriper. Det snakkes om familie, om barn, om gleder og bekymringer. Slik knyttes det følelsesmessige bånd, og etter hvert får alle parter en felles interesse av å komme ut av krisen uten at noen blir skadet.
August 31st, 2006 at 10:25 am
“Kuktåka”? Hva betegner så denne besynderlige benevnelsen?
September 4th, 2006 at 8:00 am
For å sitere Hallo i Uken: “Mange folk veit ikkje kor mykje arbeid det ligg bak ein slik artikkel.”
September 7th, 2006 at 6:53 pm
VG og Dagbladet (for forskjellene er knapt merkbare lenger) er så avskyelige blitt at jeg har skikkelig dårlig samvittighet når jeg en gang i blant kjøper Dagbladet p.g.a fotballen (personlig erfaring som sesongkortholder hos Odd Grenland forteller meg at det er like mye vindskeiv sensasjonalistikk idiotjournalistikk der som ellers, men det er nå i hvert fall underholdende lesning).