Jeg skulle minne dere om at vi skal på Dattera til Hagen 6 oktober sånn circa klokka åtte potte rømme fire liter øl. For å sitere Buffy, sesong 4: Beer. Good.

Det blir gøy. Minst én person har ymtet frempå med at øl for bloggejenter er en uheldig kjønsseparatistisk utvikling og at dette lukter elitisme og maktkonsentrasjon lang vei. Jeg stiller meg personlig helt uforstående til slike anklager. Sol Ratings viser kanskje en bitteliten overvekt kvinner, men alle veit jo at når kvinnene kommer inn, går makta ut*. Så det skal man ikke være så redd for, tenker jeg.

Ellers er det bare å si at Tiram har oversikten og at dere må komme da!

My mother always said that beer was evil.

* Dette er en populær hypotese sist sett i Hedvig Skonhoft Johannesens artikkel i Samtiden om den skravlende eliten. Først skriver man masse om hvor stor makt en elite har, så sier man at det har kommet litt flere kvinner inn, før man konkluderer med at makta i grunn er et annet sted. Tenk det. Det samme sa de om papiravisene da det kom en kvinnelig redaktør. Så den bloggskuta er på vei ned, kan du si.

Jeg blir veldig provosert over mannsnormativitet. At mannen er norm, og kvinnen er unntaket. Først var det reinsdyrmannen som tok bilde av seg selv oppi Eikerbygdene og skremte vannet av ca. én person. Man kunne jo omtalt vedkommende som reinsdyrpersonen. Men nei! Jeg vet at Bambi var en mann, men dette? Svært uheldig.

Nå er det en kar som kaller seg Bloggulf og som skal bidra til å sette får-i-kål fokus . Selvsagt en mannssau. Kan man ikke tenke seg at en kvinnesau ville vært i stand til å promotere seg selv som godt kjøtt kanskje? Hm?

På den annen side. Og i så måte er det jo ironisk at sauen er kledd som en hallik. Sau selger seg selv. Jeg synes det får være nok sånn pimp-estetikk nå. Det er jævlig lamt.

Jeg liker Uma Thurman. Men selv om man liker Uma Thurman går det ikke an å like den nye filmen hennes, My Super Ex-girlfriend. Den er horribel!

Horribel, sier jeg! Det er en film om en kvinnelig superhelt og det høres jo fint ut. Men det er det ikke. Det er jaggu det mest misogynistiske og generelt menneskefiendtlige crappet jeg har sett på lenge. La oss slakte!

Folka som har laget denne filmen er pisseredde for sterke kvinner. Men de synes kanskje det kan være litt sexy med en kvinne og superhelt. Tenk på den sexen! Men farlig. Hell hath no fury as a woman scorned, lissom. Så det er ikke lurt at kvinner er superhelter egentlig.

Derfor lager de G-girl, en pen dame i sexy superklær som kan fly og stoppe store steiner som holder på å falle ned fra verdensrommet. Når hun ikke er bibliotekar med briller. Dessverre er hun hele tiden nevrotisk, klengete og psyko in a big way. Hele tiden. Det er så vidt hun gidder å redde verden og hun er slem mot dyr. Ikke uventet går hun av skaftet når den like usjarmerende og emosjonelt tilbakestående arkitekten ditcher henne etter en kort affære.

G-girl er så gjennomført usympatisk at det er et mysterium at den mannlige hovedrollen i det hele tatt blir med på en første date. Grunnen er at hun er pen selvsagt, noe som har sammenheng med at hun på high-school kom borti superheltstoff. Det vanlige er jo at helten blir kjempesterk, begynner å fly, spinne edderkopptråd eller lignende når de får sine superheltkrefter. G-girl får større pupper og blondt hår. At hun også får mer konvensjonelle helteegenskaper er klart underordnet det faktum at hun nå kan date de kjekke guttene på skolen. Hurra.

Og sex-scenene? Senger knuses. Det er lissom greia med superhelt-sex, skjønner vi. Men det ser fryktelig usexy og ubehagelig ut. Når de skal ut og fly samtidig blir det helt forferdelig. Det ser mest ut som et overgrep der den fjottete mannen deiser rundt i lufta med skrekk i blikket.

Det minner om Fatal Attraction, frykt for “karrierekvinner” og kaninkoking. Det var på 80-tallet. 20 år seinere og min gode gud. Dette er det bare ingen unnskyldning for.

På lørdag leser jeg Magasinet. Jeg så dermed denne annonsen. Den er fra Fredskorpset - en statlig etat tilknyttet UD og arbeider gjensidig utveksling av arbeidskraft mellom Norge og land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Fikk jeg lyst til å være med på et utenlandsopphold i regi av Fredskorpset? Av denne oioioi-så-nytenkende-kampanjen? Ikke akkurat.

NEI TAKK! JEG VIL IKKE HA BALLER!

Jeg er fornøyd med mitt eget reproduktive system. Det appellerer lissom ikke til meg, idéen om at mot og styrke ligger i pungen. Ærlig talt, statlig etat, dette var ikke mye til reklamekampanje.

Usj. Også begynner man å tenke på det møtet der reklamegutta presenterte idéen sin til sjefene i Fredskorpset og de sa sikkert: Dette er den nye mannen, ikke sant, samfunnsbevisst og solidarisk og sånn, men med baller. Det er et overraskelsesmoment, ballene. Det er skikkelig macho å være for fred, skjønner?

Hvordan går det an å være så tett i nøtta at man synes dette er et kult konsept? Hvor vanskelig er det? På den annen side: Det virker ikke som om det går så fort rundt i etaten. Helsida brukes nemlig til å annonserer arrangementet nord-sør-forum i Oslo Rådhus. Det fant sted 7 september. Annonsen sto i går, 9 september.

Postpost: Grunnen til at den mannlige modellen har en uhyggelig likhet med Lille Blå var det ikke mulig for Dagens Onde Kvinner å få brakt på det rene i skrivende stund.

Noen ganger blir jeg ekstra-spesielt-glad for at jeg ikke jobber i media eller kreative yrker. Ikke at det er noe galt i det. I og for seg. Men det er så mange fristelser i sånne yrker, virker det som. Man kan for eksempel bli fristet til å tro at man er i sentrum av verden, og at alt som finnes lissom roterer rundt og dras mot dette spennende sentrum. Alle vil bli journalister nå, vet du. Alle vil bli forfatter og jobbe med film. Sånn er denne generasjonen.

Åmås skriver om den norske filmen Reprise. Jeg har ikke sett den. Ennå. Den handler om unge menn, deres ambisjoner og møte med virkeligheten i følge Åmås. Så det spørs om jeg orker. Det kan bli litt mye av sånne unge ambisiøse menn som møter virkeligheten. I tillegg sier Åmås at de er pretensiøst intellektualiserende slik bare dødsseriøse unge mannlige studenter kan være. Så, nei, det er ikke sikkert vi orker det.

Men i følge Åmås er dette er årets vakreste og viktigste norske film, fordi den er så sterk i form og så refleksjonsskapende i innhold. Og det høres fint ut. Refleksjonsskapende innhold. Jeg er ikke fremmed for å reflektere selv. Så hva handler den viktigste norske filmen om, Åmås:

Selvsagt dreier det seg om selvrealisering, om gleden eller skrekken når noen stiller spørsmålet “Hva driver du med?”. Stakkars den 20- eller 30-åring som da ikke kan vise frem en kul jobb i et såkalt kreativt yrke - eller i det minste har et bokmanus på Mac’en. Trier kaller det “norsk middelklasseungdoms største tragedie”: Ikke å klare å leve opp til seg selv og mestre kollisjonen mellom håp og virkelighet. Så settes de i ubarmhjertig spenning mellom drømmen om kreativ suksess og manglende evne til å realisere ambisjonene.

Og nå lurer jeg, dere. Hvor mange er det som ER SÅNN DA? Jeg tror aldri jeg har møtt noen som lever i denne “ubarmhjertige(?) spenningen” eller som skjems over en helt grei jobb på kontor. Hvis dette er min generasjons største tragedie, hvor har jeg vært da? Alt dette dramaet! Alle disse patetiske menneskene! Det må ha gått meg hus forbi. Eller kanskje jeg rett og slett kjenner for få dødsseriøse unge menn til å fatte hvor stort og viktig dette er?

Hjelp meg, folkens, er vi virkelig så fordømt ille ute å kjøre som Åmås vil ha det til? Det hadde jo vært u-utholdelig! Eller er det Åmås som er sjuko selvreferende, går i bane og nøster en tynn tråd?

Jeg er dritgod på å rotere tredimensjonale figuerer mentalt. Ikke at det har brakt meg så mye lykke her i livet, men sånn er det.

Astrid Meland i Dagbladet har kokt sammen en lang artikkel om at menn og kvinner er gode i ulike ting. Den fikk navnet Jakten på kjøkkengenet, og jeg tenker selvsagt: Ugg, ugg pølselugg, hadde du giddi å finne på en døllere tittel, eller? Kom igjen, get your tit(le)s out for the lads!

He, he. Uansett. Det står mye rart i den artikkelen kan du si. Om at menn er flinke til det ene og kvinner til det andre, og er det nature? Er det nurture? Har vi lest det før? Akk ja. Dagbladet spør, men er godt planta på den sosiobiologiske fløyen. Gutter og jenter er vesensforskjellige allerede fra fødselen av, heter det i starten av artikkelen. Vesensforskjellige, gitt. Ja da så.

Vi har vel alle skjønt at det er in å hype forskjeller i år. Og man skaffer seg ikke et rykte som modig politisk ukorrekt-journalist ved å skrive om at “studier viser” at kjønnsforskjeller er psjuko overvurdert innen psykologi og massmediene. Men det finnes også sånne undersøkelser altså. FYI, lissom.

The gender similarities hypothesis spår at kvinner og menn er mer like enn ulike. At de stort sett er samme slags vesener. Et paper av PhD Janet Shibley Hyde tar for seg 46 metastudier av kjønnsforskjeller innen psykologi og finner at kjønnsforskjellene stort sett er villt overdrevet. Og vi sakser fra konklusjonen (lenke via tenke.no) :

Extensive evidence from meta-analyses of research on gender differences supports the gender similarities hypothesis. A few notable exceptions are some motor behaviors (e.g., throwing distance) and some aspects of sexuality, which show large gender differences. Aggression shows a gender difference that is moderate in magnitude.

Menn kaster generelt en ball lenger, ronker oftere og er muligens noe mer aggro enn kvinner. Generelt. Og that’s it.

Dessverre for meg kan jeg ikke ljuge på meg at jeg er god til å rotere figuerer i hodet heller. Eller “god til å være kvinne, hurra”. En ny studie viser nemlig at kvinner nok ikke er så håpløse i disse mentale snurreriene som Dagbladet påstår.

Studien fra universitetet i Texas viser resultater fra en rekke eksperimenter der kjønnsforskjellene så og si ble tryllet vekk. Og det var enkelt: Før testen måtte kvinnene og mennene svare på en rekke spørsmål. Subtile hint om kjønn i spørsmålsskjemaet førte til store kjønnsforskjeller i resultatene. Da spørreskjemaet inneholdt spørsmål som handlet om at studentene gikk på et prestisjefyllt universitet, var ikke kjønnsforskjellene lenger signifikante. Hva skjedde?

Forskerne forklarer forskjellen i resultater med at spørsmål om kjønn minner studentene om kjønnsstereotypier: En slags underbevisst påminnelse om at jenter ikke er gode i matte. Da spørsmålene heller gikk på hvor vellykkede og smarte studentene var, forsvant jentenes handicap.

Forhåpentligvis leser ikke jenter Dagbladet før de skal opp i matteeksamen. Forhåpentligvis leser ikke menn Dagbladet heller. Meland avslutter nemlig artikkelen med å konstatere at kvinner er vinnerne ettersom “moderne arbeidsliv er preget av ledelse, noe som setter store krav til emosjonell intelligens, empati og kommunikasjon”. For det er jo typisk mannfolk å mangle alt dette, ikke sant? Hvis man bare gjentar det mange nok ganger.