M

Anyways, jeg har jo sagt hva jeg ville si om dette temaet, så hva er dealen liksom?

Du begynner nesten å virke som en vaskekte, maktarrogant Ap-er; kun det som er PK skal med. Men whatever.

Og jeg er faktisk ikke noe særlig bitter, men det finnes de som er det - i tilfelle du ikke har lagt merke til det ennå. Som jeg ønsket å påpeke, så kan det i verste fall få svært tragiske følger. Derfor blir jeg lettere irritert, og rimelig engasjert, når jeg bevitner lettsindigheter a la de jeg tok tak i her i tråden. End of story. Jeg har gjort min innsats, og min samvittighet kan hvile i fred.

M

Nei men kjære deg, jeg har jo egen blogg… :)

Skulle jeg skrevet om det greiene der dag ut og dag inn, ville jeg nok blitt en miserable fuck.

Anyways, jeg tok tak i et tema. Jeg synes du skulle vært happy for å få engasjement i bloggen din. Du må ikke bli bitchy mot alle som ikke fremmer sosialdemokratisk-feministiske synspunkter vet du ;)

M

Writer’n: Jeg er ikke medlem av noen meninghet(?) og kan bare uttale meg om mine egne erfaringer. De tilsier at svært få har denne opplevelsen av en ubarmhjertig krise, men jeg kjenner jo ikke et representativt utvalg unge folk mellom 20 og 30 heller.

Bærbar: He, he, *forventinger* som står i forhold til utdanning er jo vel og bra. Det tror jeg de fleste har. Det jeg tror er veldig overdrevet er at *alle* har lyst på fancy-schmancy yrker i media. Her om dagen leste jeg at 7 av 10 unge har lyst til å bli grundere. Mange vil bli forskere. Andre har høye ambisjoner med å jobbe innenfor bistand eller internasjonalt. Atter andre har høye ambisjoner for livet sitt utenfor jobben, for frivillig arbeid, familie, miljø og veldig mye annet.

Det finnes et stort mangfold av ulike ambisjoner og drømmer. Folk som vil bli forfattere eller jobbe innen film er en *veldig* liten del av dette.

Nå så den uferdige setningen der litt bedre ut.

La meg forresten få legge til at det er nesten uendelig lettere for en dame å krenke en manns personlige integritet og stolthet ved å få tatt ut besøksforbud rettet mot ham, enn det er for menn å gjøre tilsvarende overfor kjærlighetssyke kvinner. Slik befester staten, v/rettsvesenet, nedvurderingen av det mannlige kjønns bilde av selvkontroll og integritet. Bildet av mannen som overgriper og desperado sementeres i systemet, og motsatt fester bildet av kvinnen som en myk, ufarlig og harmløs kraft seg - via de samme mekanismer. Nedvurderingen av mannskjønnets evne til selvkontroll settes i system, og ratifiseres av folket ved at de ikke legger press på politikerne for å endre på denne skjeve rettstilstanden. Det er forhold som dette som gir grunnlag for å tale i newspeak-vendinger som “statsfeminisme” og “vaginalstat”.

(Med det var ovenstående innlegg komplettert. Jeg ruller ballen(e) over til motsatt side av banen, og innstiller meg på å bevitne at sarkastiske, overlegne og kjønnsmarkedsmessig privilegerte damer forsøker å kappe dem av - med ondskapsfull, skadefro og innful glede).

M