Earth to Åmås
Noen ganger blir jeg ekstra-spesielt-glad for at jeg ikke jobber i media eller kreative yrker. Ikke at det er noe galt i det. I og for seg. Men det er så mange fristelser i sånne yrker, virker det som. Man kan for eksempel bli fristet til å tro at man er i sentrum av verden, og at alt som finnes lissom roterer rundt og dras mot dette spennende sentrum. Alle vil bli journalister nå, vet du. Alle vil bli forfatter og jobbe med film. Sånn er denne generasjonen.
Åmås skriver om den norske filmen Reprise. Jeg har ikke sett den. Ennå. Den handler om unge menn, deres ambisjoner og møte med virkeligheten i følge Åmås. Så det spørs om jeg orker. Det kan bli litt mye av sånne unge ambisiøse menn som møter virkeligheten. I tillegg sier Åmås at de er pretensiøst intellektualiserende slik bare dødsseriøse unge mannlige studenter kan være. Så, nei, det er ikke sikkert vi orker det.
Men i følge Åmås er dette er årets vakreste og viktigste norske film, fordi den er så sterk i form og så refleksjonsskapende i innhold. Og det høres fint ut. Refleksjonsskapende innhold. Jeg er ikke fremmed for å reflektere selv. Så hva handler den viktigste norske filmen om, Åmås:
Selvsagt dreier det seg om selvrealisering, om gleden eller skrekken når noen stiller spørsmålet “Hva driver du med?”. Stakkars den 20- eller 30-åring som da ikke kan vise frem en kul jobb i et såkalt kreativt yrke - eller i det minste har et bokmanus på Mac’en. Trier kaller det “norsk middelklasseungdoms største tragedie”: Ikke å klare å leve opp til seg selv og mestre kollisjonen mellom håp og virkelighet. Så settes de i ubarmhjertig spenning mellom drømmen om kreativ suksess og manglende evne til å realisere ambisjonene.
Og nå lurer jeg, dere. Hvor mange er det som ER SÅNN DA? Jeg tror aldri jeg har møtt noen som lever i denne “ubarmhjertige(?) spenningen” eller som skjems over en helt grei jobb på kontor. Hvis dette er min generasjons største tragedie, hvor har jeg vært da? Alt dette dramaet! Alle disse patetiske menneskene! Det må ha gått meg hus forbi. Eller kanskje jeg rett og slett kjenner for få dødsseriøse unge menn til å fatte hvor stort og viktig dette er?
Hjelp meg, folkens, er vi virkelig så fordømt ille ute å kjøre som Åmås vil ha det til? Det hadde jo vært u-utholdelig! Eller er det Åmås som er sjuko selvreferende, går i bane og nøster en tynn tråd?
September 9th, 2006 at 2:27 pm
Alle disse patetiske unge mennene, tror jeg vi sier.
September 9th, 2006 at 3:04 pm
Jeg tror det er Åmås som er sjuko selvrefererende, går i bane og nøster i en tynn tråd. Det er jo ofte sånn d er når viktige menn snakker om andre viktige menn. Som dessuten er ambisiøse, intellektualiserende, dødsseriøse og lever i en refleksjonsskapende ubarmhjertig spenning av sosial homofili. Synd han glemte å nevne det vakre og reflektive gjenskinnet av Øystein Rottem i lysfontenen.
September 9th, 2006 at 4:15 pm
Selvsagt har jeg et kult og kreativt yrke og bokmanus på Mac’en - har ikke alle det? So what?
September 9th, 2006 at 5:57 pm
Takk og pris for at det er neste generasjon han snakker om. En stund følte jeg meg helt utenfor. Og sannsynligvis med rette.
Som heterofil femtiåring uten kulturelt skapende ambisjoner, føltes livet uutholdelig tomt. Men bare en liten stund.
September 10th, 2006 at 12:29 am
Filmen er i hvert fall en innertier og vel verdt å se. Linker til omtalen min og en på den amerikanske Twitch følger under:
http://www.typiskta.com/2006/08/kunstnerspirer-i-krise.html
http://www.typiskta.com/2006/08/kunstnerspirer-i-krise.html
September 10th, 2006 at 10:27 am
Fjordfitte: He, he og da har vi ikke engang vært inne på “det voldsomme begjæret etter å iscenesette seg selv i forfatterrollen.
Vampus: Åhå, jåssa, manus, det fikk jeg lyst til å lese ;) Men, ja, jeg har jo kjent folk med bokmanus, men det har da vært personer som faktisk hadde et ønske om å si noe, uten at de har et “voldsomt begjær” av noe slag.
Vox populi: Og da kan du tenke deg hvordan det føltes for meg, som lissom er en del av denne generasjone. Det gikk fort over ja :)
Tor Andre: Filmen kan jo for all del være god. Vi har jo samme smak på en del områder så kanskje jeg skal gi den en sjans.
September 10th, 2006 at 10:58 am
Kanskje er vi enda verre ute å kjøre..
September 10th, 2006 at 11:45 am
Jeg støtter opp om at filmen er bra. Selv om Åsmås gjorde sitt beste for å få den til å høre uutholdelig ut :)
September 10th, 2006 at 10:44 pm
Når man sitter begravd med hodet dypt ned i navlen kan selvsagt det meste fortone seg patetisk.
Så vidt jeg kan se finnes det et særlig viktig poeng i denne filmen, også for unge..og ikke fullt så unge kvinner. Bevisene kan jo leses daglig på bloggene til de mange “meninghetssøstrene” som særlig har fordypet seg i krisen mellom sine egne forventninger og realitetene.
Kanskje det var en ide å se den filmen..tenke litt.. før man sutrer i vei på sitt sedvanlige ureflektert vis?
September 11th, 2006 at 6:06 am
Den enes virkelighet osv.
Jeg finner langt mer gjenklang i denne anmeldelsen:
http://www.dagbladet.no/kultur/2006/09/07/476026.html
September 11th, 2006 at 9:06 am
Kan ikke Writer`n (40+) gå og rulle seg i hentebrudsengen sin istedenfor å komme med de fattige kommentarene sine hos Dagens Onde Kvinner?
Jeg tror ikke fikseringen hans på bloggende feminister er spesielt sunn.
September 11th, 2006 at 10:57 am
Jeg forstår godt hva han mener jeg, og du kjenner da meg Drusilla :D Det er flere grunner til at jeg droppet jobben som resepsjonist enn pengene - jeg følte at jeg ikke gjorde “nok” utifra forventningene etter utdannelsen. Så jeg har full forståelse for det han skriver (blir jeg spist levende nå tror du?)
September 11th, 2006 at 2:05 pm
“Kan ikke Writer`n (40+) gå og rulle seg i hentebrudsengen sin istedenfor å komme med de fattige kommentarene sine hos Dagens Onde Kvinner?
Jeg tror ikke fikseringen hans på bloggende feminister er spesielt sunn.”
Det er ondsinnet, spydig mannevondhet som dette som gjør at feminister aldri når fram med sin komplett håpløse sak. Ta tak i de svikefulle medsøstrene deres før dere går løs på menn. Det er den beste muligheten dere har.
Egentlig virker det som om feminister egentlig preges mer av mannehat (hvor enn det kommer fra i hvert individuelle tilfelle), enn noen som helst fornuftig, rasjonell, formålstjenlig tankegang.
Og hadde det ikke gamle, gode arbeiderpartiet vært så gjennomsyret av statsfeminister som det er, så kunne det faktisk vært et alternativ. Nå er det det ikke. De kunne omdøpt seg til “maktarrogante, streberske liberalsosialisters og feministers interesseparti” og knapt noen under ca. 40 ville vel synes det innebar noen realitetsforandring.
M
September 11th, 2006 at 2:11 pm
“Selvsagt har jeg et kult og kreativt yrke og bokmanus på Mac’en - har ikke alle det?”
Eh, alvorlig? Dete forklarer jo litt av hvor dine lettvinte tanker om verden kommer fra. Faktisk tilhører du en priviligert samfunnsklasse. Det finnes bare så og så mange festlige, kreative yrker der ute, og mange sliter rompa av seg i kjedelige, stillesittende eller slitasjeskapende yrker. Skravleklassen er forbeholdt uendelig selvdyrkende, innbilske og lettsinnede personer, som rekrutterer folk med tilsvarende egenskaper og en priviligert bakgrunn til sin enge krets. Get real.
M
September 11th, 2006 at 2:36 pm
Ok, jeg får vel ta med denne også, før jeg gir meg - selv om jeg var i tvil om den skulle verdiges med en kommentar:
“Alle disse patetiske unge mennene, tror jeg vi sier”
Hadde ikke tenkt å henge meg opp i denne lettvinte, ureflekterte regurgitasjonen fra en sikkert privilergt ung kvinne (hvis man er ung og sexy kvinne i Norge, er man de facto på toppen i samfunnet og har i grunnen hele verden for sine føtter), men så kom jeg over denne avisartikkelen, som Drusilla linker til i høyre marg av bloggen sin her.
Legg spesielt merke til følgende avsnitt:
“Frustrert underklasse
Mannsoverskuddet fører til at kvinnene kan være kresne i valg av partner. Dermed blir det en underklasse av menn uten utdanning fra lave sosiale lag uten håp om sex med en kvinne, langt mindre å stifte familie.”
Følgene er ikke en rent personlig krise for hver enkelt mann dette mer eller mindre ubønnhørlig gjelder, men faktisk potensielt skjebnesvangert for en større, ubestemt flerhet av verdensborgere:
“Trengt opp i et hjørne kan disse mennene la seg rekruttere til terrorisme og organisert kriminalitet. Det er derfor viktig å endre holdningene til jentefødsler i disse landene.”
Her i Norge skriver sosiolog og skravleklassehøvding Kjetil Rolness
av og til om hvordan det ikke er mannen med stor M, altså i egenskap av kjønn alene, som er syk, og at det kun (i det store og det hele) er arbeidsløse eller på annet vis samfunns- og kjønnsmarkedsmarginaliserte menn som voldtar, trakasserer eller mishandler kvinner, dreper hele familien og så seg selv etc.
Uten i det hele tatt å skjønne det selv, er altså damer som Sexy Sadie en del av problemet. Som mann i Norge i dag, med mange venner og bekjente fra begge kjønn, kan jeg bekrefte at vi har et lignende problem i Norge også. Mange freske unge damer føler seg i posisjon til å avfeie uønskede mannlige sexobjekter med noe, skal vi si, mindre enn diplomatisk takt og høflighet, og å ta det som den største selvfølge at den mann som hun i alt sitt storsinn innvilger adgang til hennes korporlige herligheter - endemålet for all kapitalistisk streben blant menn, skal vi tro oss selv, samt enkelte turnerende foredragsholdere - skal være evig takknemlig for denne ære, samt umiddelbart godta et avslag når det kommer (i det hun er gått lei av en kar og skal svinse bekymringsløst og superpriviligert videre i storbyens for henne veritable, seksuelle kjønnslekepark og godiskrambu, fullspekket av unge, vakre, attråverdige menn) og ikke bli lei seg, deppa, desperat eller klengende.
Våre unge neglisjerte menn her til lands, av norsk-etnisk bakgrunn, skal godta uten videre at de, selv om de har i snitt like sterk kjønnsdrift og et like sterkt behov for jevnlig intimitet som sine mer tiltrekkende, posterboy-lignende norske “brødre”. For å skyve problemet under teppet så antar man heller lettvint at de har seg selv å takke. De kunne jo vel alltid ha gjort et eller annet bedre? Ikke sant, lissom?
Men fakta er at under 20% av mennene har sex med over 80% av kvinnene, og at dette gjelder ganske likt i flere vestlige land som kan sammenlignes med vårt lille fjell- og fjordrike. Vi er ikke så vesensforskjellige fra ape- eller storfeflokken at det gjør noe… En kommentator i DN Lørdag skrev noe om dette sommeren for 6 år siden. (Kjetil Lismoen eller lignende. Kjetil i alle fall. La oss bare si “Kjetil”). Han skrev om hvordan det mest nådeløse av alle (frie) markeder, var kjønnsmarkedet. Kjetil beskrev nærmere hvordan dette virket, og hvor forutsigbart det hele er. Maneg psykologiske forskere har skrevet velfundert om det samme. Så da kan man jo spørre seg hvor mye de 80% større eller mindre taperne av det mannlige kjønn EGENTLIG kunne gjort annerledes. (Jada, jeg vet at det ikke er en menneskerett for alle menn å ha sex med Aylar Lie. Det er ikke det jeg sier heller. Kjør gjerne debatt).
Våre menn blir ikke muslimske terrorister av å komme til kort på kjønnsmarkedet. Man dreper ikke tilfeldige vestlige hedninger av den grunn. Slik er det andre kultursfærer som belastes med. Men våre tilkortskomne menn kan drepe eller skamslå en ekskjæreste, eller ta livet av kone og barn og seg selv. Det er alvorlig nok.
Jeg skal ikke foreslå noen løsning. Problemet forsterkes muligens av allestedsnærværende skjønnhetsidealer i reklame og media. Men det har vel alltid til en viss grad vært der.
Problemene oppstår først når damer som (muligens, tar forbehold om tendensiøs stråmannsbruk på egne vegne) Sexy Sadie går rundt og innbiller seg at nattelivet er deres egen private forlystelsespark, og at menn er følelsesløse sexroboter som skal være takknemlige for de avvisninger eller innvilgelser de får, og som skal kunne skru av egne følelser og persontilknytning som med en robotknapp når forlystelsespark dame søker nye forlystelsesobjekter. DETTE kan vi faktisk drive en aldri så liten holdningskampanje overfor.
Jeg synes det er forferdelig med den voldtektsbølgen som rammet Oslo i sommer, bl.a. fordi den rammer totalt vilkårlig, men mener at noe av forklaringen på den ligger i det jeg skrev ovenfor. Jeg forventer et aldri så lite ramaskrik i respons fra feministene i forumet her..
M
Ps. Jeg HATER nynorsk.
September 11th, 2006 at 2:59 pm
“Våre unge neglisjerte menn her til lands, av norsk-etnisk bakgrunn, skal godta uten videre at de, selv om de har i snitt like sterk kjønnsdrift og et like sterkt behov for jevnlig intimitet som sine mer tiltrekkende, posterboy-lignende norske “brødre”, uten videre skal godta sin miserable, sexløse eksistens, og ta hele skylden og skammen selv for ikke bare den, men også de unødvendig nedlatende og demotiverende avvisninger damer frivolt utdeler til dem ved ymse festlige anledninger og sosiale tilstelninger.”
Nå så den uferdige setningen der litt bedre ut.
La meg forresten få legge til at det er nesten uendelig lettere for en dame å krenke en manns personlige integritet og stolthet ved å få tatt ut besøksforbud rettet mot ham, enn det er for menn å gjøre tilsvarende overfor kjærlighetssyke kvinner. Slik befester staten, v/rettsvesenet, nedvurderingen av det mannlige kjønns bilde av selvkontroll og integritet. Bildet av mannen som overgriper og desperado sementeres i systemet, og motsatt fester bildet av kvinnen som en myk, ufarlig og harmløs kraft seg - via de samme mekanismer. Nedvurderingen av mannskjønnets evne til selvkontroll settes i system, og ratifiseres av folket ved at de ikke legger press på politikerne for å endre på denne skjeve rettstilstanden. Det er forhold som dette som gir grunnlag for å tale i newspeak-vendinger som “statsfeminisme” og “vaginalstat”.
(Med det var ovenstående innlegg komplettert. Jeg ruller ballen(e) over til motsatt side av banen, og innstiller meg på å bevitne at sarkastiske, overlegne og kjønnsmarkedsmessig privilegerte damer forsøker å kappe dem av - med ondskapsfull, skadefro og innful glede).
M
September 11th, 2006 at 4:45 pm
Machiavelli: Opprett din egen blogg dersom du vil ri kjepphester side opp og side ned!
Writer’n: Jeg er ikke medlem av noen meninghet(?) og kan bare uttale meg om mine egne erfaringer. De tilsier at svært få har denne opplevelsen av en ubarmhjertig krise, men jeg kjenner jo ikke et representativt utvalg unge folk mellom 20 og 30 heller.
Bærbar: He, he, *forventinger* som står i forhold til utdanning er jo vel og bra. Det tror jeg de fleste har. Det jeg tror er veldig overdrevet er at *alle* har lyst på fancy-schmancy yrker i media. Her om dagen leste jeg at 7 av 10 unge har lyst til å bli grundere. Mange vil bli forskere. Andre har høye ambisjoner med å jobbe innenfor bistand eller internasjonalt. Atter andre har høye ambisjoner for livet sitt utenfor jobben, for frivillig arbeid, familie, miljø og veldig mye annet.
Det finnes et stort mangfold av ulike ambisjoner og drømmer. Folk som vil bli forfattere eller jobbe innen film er en *veldig* liten del av dette.
September 11th, 2006 at 11:49 pm
“Machiavelli: Opprett din egen blogg dersom du vil ri kjepphester side opp og side ned!”
Nei men kjære deg, jeg har jo egen blogg… :)
Skulle jeg skrevet om det greiene der dag ut og dag inn, ville jeg nok blitt en miserable fuck.
Anyways, jeg tok tak i et tema. Jeg synes du skulle vært happy for å få engasjement i bloggen din. Du må ikke bli bitchy mot alle som ikke fremmer sosialdemokratisk-feministiske synspunkter vet du ;)
M
September 12th, 2006 at 11:20 am
Du, jeg har ganske god peiling på hva slags engasjement jeg er interessert i. Det er ikke den type bitre oppgulp. Sorry.
September 12th, 2006 at 6:42 pm
Det var en reaksjon på andre, bitchy oppgulp.
Anyways, jeg har jo sagt hva jeg ville si om dette temaet, så hva er dealen liksom?
Du begynner nesten å virke som en vaskekte, maktarrogant Ap-er; kun det som er PK skal med. Men whatever.
Og jeg er faktisk ikke noe særlig bitter, men det finnes de som er det - i tilfelle du ikke har lagt merke til det ennå. Som jeg ønsket å påpeke, så kan det i verste fall få svært tragiske følger. Derfor blir jeg lettere irritert, og rimelig engasjert, når jeg bevitner lettsindigheter a la de jeg tok tak i her i tråden. End of story. Jeg har gjort min innsats, og min samvittighet kan hvile i fred.
M
September 13th, 2006 at 10:21 am
Machiavelli er en gjøk.
September 13th, 2006 at 5:12 pm
Ko-ko
September 18th, 2006 at 2:39 pm
Min første tanke er: også de hippeste og kuleste blir røde i ansiktet på ramma med treg mage. Og det er jo ikke sååå trendy da. Det er nok en generasjon med selvrealiserende unge menn og kvinner med oppblåst ego på gang, men men. Det er vel strengt tatt ikke noe nytt?
September 23rd, 2006 at 3:12 am
Kjetil B. Alstadheim, tror jeg d var. (Altså kommentatoren i DN).
M
January 2nd, 2007 at 6:07 pm
[…] I Aftenposten skriver moraltante Knut Olav Åmås om jakten på kjærligheten. Også han geberder seg over vårt kjærlighetsideal som får urovekkende mange til å kreve at alt skal stemme til enhver tid - alle emosjoner, all kommunikasjon. Ellers er det over. Igjen må man jo spørre seg hvilken virkelighet Åmås lever i. Hva slags ustadige folk er det han omgir seg med der oppi i Oslo 3? Han avslutter sin preken med tante Elin Ørjaseters ord: Kjærlighet er å bli værende. Si det til de som ikke har noe valg! For det er ikke kjærlighet. Kjærlighet er å velge å bli. […]