Og i denne uka noterer vi at det er satt rekord i misogyni. Den heldige vinneren er selvsagt den australske imamen som var så sjenerøs å dele sine tanker om kvinnen som kjøtt med oss alle. Det var noe sånt som at kjøtt som ikke har blitt påkledd hijab og sitter inne på rommet sitt, er ansvarlig når det blir spist av katten.

Jeg minnes en novelle av Roal Dahl der et frossent lammelår spiller en viktig rolle. Skal det være litt udekket kjøtt, sånn i bakhodet? Som det heter i novellen: She might just as well have hit him with a steel club.

Ikke at jeg er for trusler eller vold. Jeg tar avstand. Og det er heller ikke kommet rapporter om rasende horder demonstrerende kvinner klare til å sette fyr på moskeer. Noe som taler til fordel for kvinner generelt vil jeg si. Ytringsfriheten gjelder også for voldtektsapologeter.

Min medfølelse går forresten også til alle menn som blir sammenliknet med katter på stadig jakt etter udekket kjøtt, enten de befinner seg utenfor huset, på gata eller i parken. Det er også rimelig å sende en tanke eller to til katten, som på ingen måte fortjener sammenligningen.

Den som ikke fortjener en takk er forstander i det Islamske Forbundet, Basim Ghozlan, som presterer å komme med følgende uttalelse på forumet islam.no i en diskusjon om ovennevnte imams hatske utfall mot kvinner (min uthevelse):

For det første: Han kan være en helt idiot imam, jeg har ingen anelse, men ut ifra tidligere erfaringer har jeg noen tanker om dette. Blant annet: Media kan ha vridd helt på det han sa. Det har jeg erfart selv. Man kan bli svartet uansett hvor mye man forsøker å avklare evt. misforståelser.

2. Han kan ha rett i noe av det han sier, men det blir fremstilt så negativt fordi han er “imam”.
Jeg mener også at jenter som kler på seg “utfordrende” må/kan ha en del av skylden når en voldtekt skjer. Det er faktisk svart mange som mener dette, både muslimer og ikke muslimer.

Horene som befinner seg her i byen har også rett til å ikke bli voldtatt, ja, men voldtekten begått mot dem må ikke straffes like strengt som voldtekt begått mot en vanlig jente på vei til skolen. Den sistnenvte må straffes mye hardere mener jeg. Hva er så galt i dette?

Man må jo bare gratulere. Det er faktisk mulig å ikke ta klart og tydelig avstand fra sammenlikning av kvinner med kjøtt. Det skulle man ikke tro. Jeg synes særlig det er sterkt å argumentere med at det er mange ikke-muslimer som også mener jenter må/kan ha en del av skylden når voldtekt skjer. Takk, det vet jeg. Skal det gjøre ditt synspunkt bedre?

Også er det selvsagt meget nestekjærlig og smakfullt å trekke prostituerte inn i debatten. Er det noen som trenger litt mer tyn nå, så må det være dem. Det er sikkert ikke kaldt og jævlig nok som det er. Hvis man leser lenger ned i debattråden får man innblikk i flere fun facts om Ghozlans mer enn tvilsomme holdninger til voldtekt og til prostituerte. Det er lissom ikke så farlig med voldtekt og vold mot prostituerte. Sikkert hyggelig for de prostituerte som nå opplever at volden blir stadig råere. Gratulerer altså til Basim Ghozlan, et stykke usympatisk kjøtthue!

Blogspot har ikke lyst til å samarbeide med meg mer. Jeg jobber med å få over alle postene, men foreløpig er det ikke mulig å komme i kontakt med skiten. Oppdatering av linker, og annet kommer snart på nærværende blogg :)

Jeg liker makt. Jeg vil gjerne være a som påvirker b til å gjøre noe b ellers ikke ville gjort. Eller hvordan det nå var. Kanskje jeg burde vært politiker?

Eller kanskje ikke. Jeg får ikke så veldig lyst til å bli politiker når jeg leser Anniken Huitfeldts kronikk om makt og kvinner i politikken. Den heter Er makt egentlig feminint? Er ikke det en usedvanlig lam tittel, spør jeg. Allerede der ble jeg negativt innstilt gitt. Men la oss lese kronikk:

Politikken er fortsatt en mannsverden. Mye av maktspillet i et politisk parti foregår i sosiale sammenhenger. Det nytter ikke å være 40 % kvinner rundt møtebordet hvis slagplaner legges med 90 % menn i baren om kvelden.

Som sagt. Jeg er ikke politiker så jeg vet lite om maktspill i partiene. Vi får tro Anniken, hun vet nok hva hun prater om. Tipper på at det er masse kjipe gubber i AP. De sitter og klør seg i skrittet i hotellbaren helt til hun og de andre har lagt seg. Jeg prøver å ikke se det for meg.

Damene er også kjipe, forresten. Du tror de er venninner, og at det er søstersolidaritet. Men akk o ve: kvinner har ikke alltid en egeninteresse av å støtte hverandre. Mein Gott! Godt jeg ikke er i politikken. Det er forjævlig. Og hjemme er det bare surt og sorgens: Mange kvinner forteller om ekteskapsproblemer dersom de passerer ektemannen på karrièrestigen.

Fytte. Jeg har ikke lyst, så mye kan jeg si. Et forsøksvis selling-argument på slutten overbeviser ikke:

På tross av stress, dårlig samvittighet og altfor mye jobbing, formidles det i boken en ekte glede av å holde på med politikk.

Hei, vent litt. Boken? Jeg har visst misforstått. Denne kronikken handler ikke om maktspillet i norske partier? Og hvor fælt det er? Jeg ser det, når jeg leser en gang til: Hele argumentasjonen er jo basert en bok som nå skal bli tv-serie! Hæ?

Spør man norske kvinnelige politikere svarer de: Kjenner meg ikke igjen. Verden ser annerledes ut i dag. Jeg går på bar. Kanskje er det et Ap-problem? Vi husker vel alle Thorbjørn Berntsens pinlige uttalelser for noen år tilbake: at noen har truet seg til å danse med Anniken Huitfeldt på et fylkespartimøte - den personen må ha vært jævla full.

Men neida. Alt vel i Ap. For Anikken understreker samtidig at det ikke er slik i Arbeiderpartiet i dag. Men da så. Da er det vel greit da?

Høst i regjeringskvartalet

Og midt i den store mannskampen gikk pokker meg blogspot i vranga. Det var nok en slags mannskonspirasjon til støtte for undertrykte kulturforskere med svak argumentasjon, tror jeg. Vær litt raus da, sa kollega M, og mente mannen hadde noen gode poenger. I try to be the bigger woman, ikke sant. Men det gikk ikke bra. For det må jeg si: Det er forjævlig at man skal føle seg som intellektuelt overlegen bare man åpner avisa. Det er ikke noe jeg trenger. Ingen har vokst seg større av illusjoner om storhet, det er fakta. Så takk skal du faen meg ha, Runar Døving.

Egentlig ville jeg nå bare si at way to go med å diskutere mannsroller og sosialisering og sånt som vi ofte gjør her, men at jeg som representant for meg selv og min egen politikk, må presisere at :

Sånn. Dessuten har jeg benyttet anledningen til å hente fram mannsforskeren i meg. Først vil jeg komme med en sviende kritikk mot Døving-prosjektet: Hvor er innvandrermennene? Hvor er tredje-verden-perspektivet? Dette tegner til å bli nok en mannskamp kun for de ressursterke hvite menn. Meget svakt. Her må menn gå i seg selv.

Og så vil jeg si at Runar Døving har oversett et meget interessant trekk i den gryende mannsbevegelsen. Nemlig mannsseparatismen. Det vil jeg, mannsforskeren Drusilla, analysere. Jeg har gått ut i verden, nå på denne manndagen, og jeg har funnet tegn til at menn i stadig større grad tar avstand fra feminine verdier og trekker seg tilbake i enklaver der de kan dyrke mannlighet og manndom. Se hva jeg fant.

Her er en reklameplakat knipset med et litt dårlig mobilkamera på trikkestoppen på Adamstuen. Vi ser utydelig at mannen vender seg vekk fra kvinnene og tar et solid grep rundt sin egen manndom. Han venter ikke på trikken, han venter på pikken. Det tror jeg er ganske åpenbart.

Se her er han igjen. Dette er en reklame for et program på tv som heter Man Show Overskriften er: Ikke for pyser og heteroseksuelle. Som det fremgår av bildet under har mannen her gjort seg klar for en kveld med gutta.

Han forklarer entusiastisk:

Et ekte mannfolk barberer ikke kroppshår, han tåler å være litt svett på balla og i rompa uten å bli stressa av det. Han er en gladgutt, han driver ikke og fjoller seg og jåler seg til og later som han er noe annet enn det han er. Hvis han liker menn, så sier han det rett ut.

Noen i denne bevegelsen har til og med gått til det skritt å henge opp et stort banner på Bislett. Det er litt av et frigjøringsprosjekt, dette. Her står det noe sånt som at du ikke må drikke sukker og at du ikke trenger en jentekjæreste heller. Det er iallefall slik denne mannsforskeren tolker det.

Oppdatert: Blogger har gått til helvete, og jeg har flyttet til dagensondekvinner.net. Er du grei oppdaterer du eventuelle lenker!

Det hender jeg diskuterer feminisme med tilfeldige folk jeg møter. En gang fikk jeg høre at å diskutere feminisme med meg var som å diskutere Midt-Østen med en israeler. Det kom riktignok fra en person som jeg mener må ha vært på grensa til mentalt retardert, men allikevel. En annen gang spurte en fyr jeg tror er ekstremvenstre om jeg var en mannehatende lesbe. Det synes jeg er ganske sterkt fra den kanten. Han ble visst veldig provosert over at jeg ikke vil bo noe annet sted i verden enn Norge. For det vil jeg ikke.

Han mente det måtte være fint for meg å bo i Latin-Amerika. Men takk som byr, jeg synes vi har nok macho-dritt og misogynisme her. Kvinner blir drept, voldtatt og kvinneforakt står sterkt i enkelte miljøer. Sånn er det. Det er fortsatt bedre enn i de fleste andre land. Jeg kan ikke skjønne noe annet. Det henger sammen med at likestilligen har kommet lengre her enn andre steder, kvinner har mer makt enn andre steder. Muligheten til å leve det liv man ønsker er større, friheten er større.

Og sånn må det være for alle. Du vet, uavhengig av kjønn og religion og hudfarge og seksuell legning. Det er alles ansvar. Shabana Rehman snakker om det norsk-pakistanske miljøet i sin kronikk lørdag:

Hver eneste mann og kvinne som baktaler og fordømmer, hver eneste
familie som snakker nedlatende om en annen families kvinner og menn fordi de
ikke er «gode pakistanere» eller «gode muslimer», det er disse som er ansvarlige
for at slike menneskefiendtlige holdninger fortsetter å ta liv.

OG det samme kan man si om alle som lar sexistiske, homofobe og rasistiske holdninger spire og gro i nærmiljøet. Det er alle menneskers fordømte plikt å ta oppgjør med dritten. Der du jobber og der du bor. Så får man vel tåle at det ikke er så hyggelig?

Da overgrep mot mindreårige jenter ble avdekket i Kautokeino var ikke alle like fornøyd med oppmerksomheten. Tidligere ordføreren i Kautokeino uttalte i følge Fett:

[..] Eg meiner at denne saka har vorte hausa opp meir enn naudsynt i media.
Sett utanfrå verker det mykje verre enn det eigentleg er. Det vil ta lang tid å
gjenopprette omdømet til Kautokeino etter dette.

Flere kvinner i bygda mente at overgrepene ikke bare var mennenes skyld. Jentene måtte også ta ansvar! Det sa damer i Kautokeino. Det sier damer andre steder. Det sier menn. Og i min bok er de medansvarlige for den møkka-kulturen som gjør slike overgrep mulige.

Det er ikke sikkert jeg har rett i at Norge gir de beste mulighetene og den største friheten til alle. Men det bør i så fall være målet. En mannsforening i Kautokeino er inne på noe. De har fått nok og vil ha slutt på huleboer-oppførselen. Kampanjen heter “Bli et bedre menneske”.

Jeg er et rimelig fredelig anlagt menneske og prøver å holde voldsromantiske tendenser til et minimum. Det er på en måte greit når det går så mye i terror om dagen. Men jeg må si jeg ble fascinert av denne historien i The Guardian. I september 1909 ble to suffragetter visstnok observert i våpentrening i London. Nylig offentliggjorte dokumenter avslører at regjeringen fryktet at flere forkjempere for kvinners stemmerett hadde planer om å gønne ned den britiske statsministeren.

Dette skal ha ført til panikk i regjeringen. På det tidspunktet holdt suffragettene demonstrasjoner utenfor Westminister, og de var ikke av det moderate vente-og-se-slaget. Nå var det altså fare for at kvinnesakskvinner med voldelige intensjoner var blant dem. The Guardian siterer fra den interne regjeringsrapporten som redegjør for dilemmaet med å arrestere demonstrantene:

“The serious matter is that we should have to make known the facts leading us to believe that there is a conspiracy to murder the PM”, said the report. “The prominence that would be given to this in the press would probably act on the minds of these half-insane women, and might suggest effectively the commission of the very act which we wish to prevent. Moreover, the removal of the pickets would be looked on by them as an act of violence and injustice; and would make them furious and more ready to commit such a crime.”

Å provosere disse halv-gærne kvinnene var med andre ord ikke et alternativ. De fikk bli, med et styrket vakthold. Man hørte heller aldri noe mer til de to som skulle ha trent med browning-pistoler på en skytebane i Tottenham Court Road.

Såvidt jeg vet er denne historien det nærmeste vi kommer feministisk terrorisme. Er ikke det egentlig litt rart? Gjennom århundrer av undertrykking har ingen autoriteter som har stått bak overgrep blitt drept i feminismens navn. Det nærmeste man kommer er kanskje Varlerie Solanas’ forrykte manifest der hun anbefaler at menn skal kuttes i småbiter. Det var hun som skjøt på Andy Warhol. Og hun var nok litt gal.

I Norge trenger vi ikke terrorisme. Man kan selvsagt hevde at det aldri har eksistert et samfunn der menn og kvinner har levd i fredelig sameksistens. Vold mot kvinner har det alltid vært. Men vi satser på at en bedre integrering, dialog og økt forståelse er greia. Man trenger ikke full assimilering av menn engang. De som vil kan beholde så mye de vil av kulturen sin. Så lenge vold og undertrykking og nedvurdering av andre er ute av bildet. Små gutter kan få stå og tisse. Vi finner løsninger på det!