Alles ansvar
Oppdatert: Blogger har gått til helvete, og jeg har flyttet til dagensondekvinner.net. Er du grei oppdaterer du eventuelle lenker!
Det hender jeg diskuterer feminisme med tilfeldige folk jeg møter. En gang fikk jeg høre at å diskutere feminisme med meg var som å diskutere Midt-Østen med en israeler. Det kom riktignok fra en person som jeg mener må ha vært på grensa til mentalt retardert, men allikevel. En annen gang spurte en fyr jeg tror er ekstremvenstre om jeg var en mannehatende lesbe. Det synes jeg er ganske sterkt fra den kanten. Han ble visst veldig provosert over at jeg ikke vil bo noe annet sted i verden enn Norge. For det vil jeg ikke.
Han mente det måtte være fint for meg å bo i Latin-Amerika. Men takk som byr, jeg synes vi har nok macho-dritt og misogynisme her. Kvinner blir drept, voldtatt og kvinneforakt står sterkt i enkelte miljøer. Sånn er det. Det er fortsatt bedre enn i de fleste andre land. Jeg kan ikke skjønne noe annet. Det henger sammen med at likestilligen har kommet lengre her enn andre steder, kvinner har mer makt enn andre steder. Muligheten til å leve det liv man ønsker er større, friheten er større.
Og sånn må det være for alle. Du vet, uavhengig av kjønn og religion og hudfarge og seksuell legning. Det er alles ansvar. Shabana Rehman snakker om det norsk-pakistanske miljøet i sin kronikk lørdag:
Hver eneste mann og kvinne som baktaler og fordømmer, hver eneste
familie som snakker nedlatende om en annen families kvinner og menn fordi de
ikke er «gode pakistanere» eller «gode muslimer», det er disse som er ansvarlige
for at slike menneskefiendtlige holdninger fortsetter å ta liv.
OG det samme kan man si om alle som lar sexistiske, homofobe og rasistiske holdninger spire og gro i nærmiljøet. Det er alle menneskers fordømte plikt å ta oppgjør med dritten. Der du jobber og der du bor. Så får man vel tåle at det ikke er så hyggelig?
Da overgrep mot mindreårige jenter ble avdekket i Kautokeino var ikke alle like fornøyd med oppmerksomheten. Tidligere ordføreren i Kautokeino uttalte i følge Fett:
[..] Eg meiner at denne saka har vorte hausa opp meir enn naudsynt i media.
Sett utanfrå verker det mykje verre enn det eigentleg er. Det vil ta lang tid å
gjenopprette omdømet til Kautokeino etter dette.
Flere kvinner i bygda mente at overgrepene ikke bare var mennenes skyld. Jentene måtte også ta ansvar! Det sa damer i Kautokeino. Det sier damer andre steder. Det sier menn. Og i min bok er de medansvarlige for den møkka-kulturen som gjør slike overgrep mulige.
Det er ikke sikkert jeg har rett i at Norge gir de beste mulighetene og den største friheten til alle. Men det bør i så fall være målet. En mannsforening i Kautokeino er inne på noe. De har fått nok og vil ha slutt på huleboer-oppførselen. Kampanjen heter “Bli et bedre menneske”.
October 9th, 2006 at 6:49 pm
Nå vil jeg påstå at det er langt bedre å være mannehatende lesbe enn en dott uten meninger. Verst er vel å være en dott uten evne til å stå for de meningene h*n har.
October 9th, 2006 at 7:16 pm
I din bok? betyr det i din verden, eller har du skrevet bok?
En italiensk jente fortalte meg en gang at det ikke finnes kjønnsdiskriminering i Italia, og syntes det hørtes fælt ut når jeg sa at jo, vel, det gjør det i Norge. Jeg flytta til Italia litt senere, og fikk bekreftet min mistanke: holder en knapp på norge gitt.
October 9th, 2006 at 8:27 pm
Selvfølgelig har kvinner ansvar for hvilke føringer de legger for andre kvinners liv og for hva de krever eller ikke krever av menn. På samme måte som menn har tilsvarende ansvar.
Når jeg får spørsmål om hvorvidt jeg er feminist, svarer jeg som regel at hvis du regner meg som feminist når jeg vil ha like rettigheter, like muligheter og lik respekt, så må du gjerne gjøre det. For meg handler det primært om menneskeverd.
Mine greske venninner mener forøvrig at det er min plikt som norsk kvinne å være feminist, og at noe annet er å være selvsentrert til det ekstreme. Og en del av de ellers så oppegående kameratene deres mener at det ikke finnes noe sånn som voldtekt i et ekteskap.
Og skulle jeg bosatt meg noe annet sted enn her over lengre tid, hadde det blitt Sverige.
October 10th, 2006 at 12:31 am
Jeg sliter også med å holde i gang min feministiske debatt, du er slett ikke alene, Drusilla. Som jeg sa til Mihoe her om dagen, da vi snakket om Simone de Beauvoir og mitt banebrytende essay om kvinnekamp: Jeg tror nesten jeg legger igjen en lenke her hos deg, Mihoe, siden du har så mange besøkende. Sa jeg. Og det var ganske lurt, ser jeg.
Hva jeg skrev om? Bare en liten avhandling, kjære deg, hvor jeg, med minimalistiske verktøy, så subtilt at det grenser til det sublime, ikke bare fanger essensen i Beauvoirs diskusjon - hvordan biologien kommer i konflikt med kvinnens interesseer som individ - men også spenner over kvinnekampens historiske utviklingstrinn. Og ender i en dyptloddende analyse av Toril Mois oppgjør med post-strukturalister og forskjellsfeminister.
Jeg blir rent rørt av det selv.
Men hva synes du jeg bør si til Elsa, forresten -?
October 10th, 2006 at 10:24 am
Liz: Det er jeg nok enig med deg i :)
Jeg holder også en knapp på Norge, eventuelt Sverige som Marion. Jeg syntes det er litt morsomt at noen blir fryktelig, fryktelig provosert. Men kanskje ikke *så* rart ettersom det ligger implisitt at Norge er *bedre* på dette området, har kommet *lengre*, det er nesten så man sier at det er *overlegent* andre land. Woha. Og da hører jeg Martine Aurdal i debatt med Hege Storhaug: Du sier vi har mer frihet her enn i muslimske land - det er nesten rasistisk.
Her har vi en utfordring: Hvordan er vi klare på hvilke praksiser vi ønsker å fremme og hvilke vi vil fjerne:
1. uten at vi bruker kritikk av undertrykking til å undertrykke (har en annen agenda)
2. uten at vi er fullstendig lodne og utydelige og aldri klarer å komme til saken.
Erika: Vel, du har hoppet over noen utviklingstrinn, kjære: Ingen kvinner av idag driver den type skamløs selvpromotering, ha, ha.
October 10th, 2006 at 12:33 pm
Drusilla: Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å blande meg inn. Unnskyld. :)
—>Du sier: “Her har vi en utfordring: Hvordan er vi klare på hvilke praksiser vi ønsker å fremme og hvilke vi vil fjerne:
1. uten at vi bruker kritikk av undertrykking til å undertrykke (har en annen agenda)”
Du snakker om det klassiske (liberale) dilemma: Et verdifritt (liberalt) standpunkt er ikke mulig. Når du agerer som om det var det, risikerer du å bli autoritær?
Vel, det finnes jo mange oppskrifter her. En mann som Hans Skjervheim, og de som jobber i hans tradisjon, har sagt mye vettugt om det. Fellesnevneren ar at metoden er veldig tidkrevende - og dialogen fort blir lodden og utydelig.
—> Du sier: “2. uten at vi er fullstendig lodne og utydelige og aldri klarer å komme til saken. ”
Det blir straks verre - hvis du skal etterleve strenge kriterier for skjervheimsk selvinnsikt. Du risikerer fort å begå samme kardinalsynd (iflg. Skjervheim-fortolkerne) som Kristin Halvorsen gjorde, da hun i valgkampen anklaget Dagfinn Høybråten for å være intolerant og fordomsfull. Hun “krympet og såret” da mange mennesker, iflg. de med kresen smak.
Sitat: “Med andre ord illegitime og illiberale standpunkt. Og ho oppfordra folk til å røysta på henne, for å sikra toleransen. Høybråten og hans syn må ekskluderast fordi det er intolerant, og når han er nøytralisert, kan vi nyta liberalitet og toleranse i fred og ro. Eller som ein innsendar skreiv då debatten om Oslo biskop var på det høgaste: Vi vil ha ei åpen og tolerant kjerke. Få de konservative ut!” (Jan Inge Sørbø)
Det er jaggu ikke lett. Jeg for min del lener meg mer mot Kristin Halvorsen enn mot Sørebø - /i praktisk politikk/. Ikke fordi det dreide seg om “etniske nordmenn” (og små bedehusminoriteter) - men fordi det er /det eneste funksjonelle/, i praktisk politikk.
Jeg spør som Shabana Rehman: Skal man sitte og vente på at patriarkatet smuldrer av seg selv, mens man sokrates-dialogiserer seg rundt grøten -?
Godt at ikke sufragettene og Ibsen og G.B.Shaw og Aasta Hansteen etc ikke var så engstelige - men sa det “som det var”. Vi lever da for f— i en etablert kulturell kontekst, som ikke må gjemmes under stolen i de store samtaler. Eller -?
October 10th, 2006 at 1:20 pm
Erik, bare fryktelig hyggelig at du blander deg inn :)
Jeg heller også mer i den klassiske kultur-radikale retningen. Men det er noen forhold som skiller toleranse/intoleranse-debatten i henholdsvis “SV vs bedehus-debatten”, og den debatten som handler om kvinneundertrykkende praksiser i innvandrermiljøet. Dette er også en del av konteksten, og man må på et eller annet vis forholde seg til det:
1. Mange innvandrere blir utsatt for diskriminering og rasisme. Det blir ikke bedehus-folket.
2. For det andre opplever jeg at debatten om kvinneundertrykking av muslimske kvinner i større grad er forurenset av folk som *ikke* primært er opptatt av menneskerettigheter, men som primært er opptatt av å kritisere islam.
Shabana Rehman er ikke helt klar på hva hun ønsker seg. I det ene øyeblikket vil hun ha alle venstrefeminister med på Hege Storhaug-retorikk og politikk. I det andre øyeblikket mener hun ungdom i miljøet vil klare å hamle opp selv.
Min løsning er:
1. Kjemp for endring i eget miljø
2. Støtt alle som kjemper for endring i eget miljø.
3. Vær kritisk til dem som ikke er like interessert i å fjerne rasisme og diskriminering som de er i å fjerne uakseptable praksiser i innvandrermiljøer.
October 10th, 2006 at 2:22 pm
Drusilla: Du er klok. Jeg kjøper alt du sier. Så fremt du gir meg et visst spillerom til klassisk kulturradikal kritikk av undertrykkende strukturer - også i innvandrermiljøer - uten å måtte gå sånn helt moteriktig rundt grøten. Det forutsetter selvsagt, slik du impliserer, at det ikke er rasisme eller banal fremmedfrykt i sangen min. Jeg føler meg så trygg på det, at jeg blåser i hva andre måtte gruble på i den forbindelse. Og snakker om religiøst press i innvandrermiljøer (nesten) som jeg snakker om religiøst press rundt bedehuset på Sørlandet.
Apropos: Jeg betrakter Shabana Rehman som en typisk gammeldags Dagbladradikaler, helt i den gamle, gode tradisjon.
Jeg er ikke like tilbaketrukket til egne affærer som du legger opp til å være. Det er en temperamentssak, kanskje. Det er så mange sangere på denne arenaen idag, at det inviterer til handlingslammelse - slik at sjarlatanene og patriarkene gnir seg i hendene.
Du snakker helt riktig om (skjulte) agendaer på den ene siden av arenaen. Dem skal vi avsløre. Men jeg støter stadig på skjulte agendaer også på den andre. De er (minst) like farlige og skadelige. Synes jeg. :)
October 10th, 2006 at 2:47 pm
Ja, dette med andre skjulte agendaer er et veldig betimelig tillegg. Très bien, mon ami.
Jeg mener vel ikke at man skal trekke seg tilbake til egne affærer akkurat, mer at man må påvirke konkret der man har innflytelse, på de folka man omgås. Man kan jo også gå mer aktivt til verks, jobbe frivillig osv. Da jeg jobbet på krisesenter lærte jeg at kvinner som er/har vært utsatt for press og vold trenger noen som bryr seg når de skal bygge opp og redde seg selv. Det gjelder uavhengig av kulturell bakgrunn.
October 14th, 2006 at 2:28 am
Kommer du nord-fra, drusilla?
October 14th, 2006 at 1:40 pm
Nope, jeg er fra østlandet.
October 15th, 2006 at 7:10 pm
Jeg kommer fra østlandet.
Det ser for øvrig ut til at blogspot streiker, så her blir det ikke noe analyse av mannnskamp. Følg med iartikkelfilteret så lenge :)
October 17th, 2006 at 11:04 pm
Hei dere,
Blogspot har stengt meg ute fra bloggen! Jeg får ikke publisert og etter at jeg flytta bloggen til nytt domene ser det ut som om noen har tatt brukernavnet mitt????
Oppdatert blogg finner du på
dagensondekvinner.net!
Blir veldig glad for oppdaterte linker. Over og ut.