Oppdatert blogg finner du på
dagensondekvinner.net!

Blir veldig glad for oppdaterte linker. Over og ut.

Det ser for øvrig ut til at blogspot streiker, så her blir det ikke noe analyse av mannnskamp. Følg med iartikkelfilteret så lenge :)

Jeg mener vel ikke at man skal trekke seg tilbake til egne affærer akkurat, mer at man må påvirke konkret der man har innflytelse, på de folka man omgås. Man kan jo også gå mer aktivt til verks, jobbe frivillig osv. Da jeg jobbet på krisesenter lærte jeg at kvinner som er/har vært utsatt for press og vold trenger noen som bryr seg når de skal bygge opp og redde seg selv. Det gjelder uavhengig av kulturell bakgrunn.

Apropos: Jeg betrakter Shabana Rehman som en typisk gammeldags Dagbladradikaler, helt i den gamle, gode tradisjon.

Jeg er ikke like tilbaketrukket til egne affærer som du legger opp til å være. Det er en temperamentssak, kanskje. Det er så mange sangere på denne arenaen idag, at det inviterer til handlingslammelse - slik at sjarlatanene og patriarkene gnir seg i hendene.

Du snakker helt riktig om (skjulte) agendaer på den ene siden av arenaen. Dem skal vi avsløre. Men jeg støter stadig på skjulte agendaer også på den andre. De er (minst) like farlige og skadelige. Synes jeg. :)

Jeg heller også mer i den klassiske kultur-radikale retningen. Men det er noen forhold som skiller toleranse/intoleranse-debatten i henholdsvis “SV vs bedehus-debatten”, og den debatten som handler om kvinneundertrykkende praksiser i innvandrermiljøet. Dette er også en del av konteksten, og man må på et eller annet vis forholde seg til det:

1. Mange innvandrere blir utsatt for diskriminering og rasisme. Det blir ikke bedehus-folket.

2. For det andre opplever jeg at debatten om kvinneundertrykking av muslimske kvinner i større grad er forurenset av folk som *ikke* primært er opptatt av menneskerettigheter, men som primært er opptatt av å kritisere islam.

Shabana Rehman er ikke helt klar på hva hun ønsker seg. I det ene øyeblikket vil hun ha alle venstrefeminister med på Hege Storhaug-retorikk og politikk. I det andre øyeblikket mener hun ungdom i miljøet vil klare å hamle opp selv.

Min løsning er:
1. Kjemp for endring i eget miljø
2. Støtt alle som kjemper for endring i eget miljø.
3. Vær kritisk til dem som ikke er like interessert i å fjerne rasisme og diskriminering som de er i å fjerne uakseptable praksiser i innvandrermiljøer.

—>Du sier: “Her har vi en utfordring: Hvordan er vi klare på hvilke praksiser vi ønsker å fremme og hvilke vi vil fjerne:
1. uten at vi bruker kritikk av undertrykking til å undertrykke (har en annen agenda)”

Du snakker om det klassiske (liberale) dilemma: Et verdifritt (liberalt) standpunkt er ikke mulig. Når du agerer som om det var det, risikerer du å bli autoritær?

Vel, det finnes jo mange oppskrifter her. En mann som Hans Skjervheim, og de som jobber i hans tradisjon, har sagt mye vettugt om det. Fellesnevneren ar at metoden er veldig tidkrevende - og dialogen fort blir lodden og utydelig.

—> Du sier: “2. uten at vi er fullstendig lodne og utydelige og aldri klarer å komme til saken. ”

Det blir straks verre - hvis du skal etterleve strenge kriterier for skjervheimsk selvinnsikt. Du risikerer fort å begå samme kardinalsynd (iflg. Skjervheim-fortolkerne) som Kristin Halvorsen gjorde, da hun i valgkampen anklaget Dagfinn Høybråten for å være intolerant og fordomsfull. Hun “krympet og såret” da mange mennesker, iflg. de med kresen smak.

Sitat: “Med andre ord illegitime og illiberale standpunkt. Og ho oppfordra folk til å røysta på henne, for å sikra toleransen. Høybråten og hans syn må ekskluderast fordi det er intolerant, og når han er nøytralisert, kan vi nyta liberalitet og toleranse i fred og ro. Eller som ein innsendar skreiv då debatten om Oslo biskop var på det høgaste: Vi vil ha ei åpen og tolerant kjerke. Få de konservative ut!” (Jan Inge Sørbø)

Det er jaggu ikke lett. Jeg for min del lener meg mer mot Kristin Halvorsen enn mot Sørebø - /i praktisk politikk/. Ikke fordi det dreide seg om “etniske nordmenn” (og små bedehusminoriteter) - men fordi det er /det eneste funksjonelle/, i praktisk politikk.

Jeg spør som Shabana Rehman: Skal man sitte og vente på at patriarkatet smuldrer av seg selv, mens man sokrates-dialogiserer seg rundt grøten -?

Godt at ikke sufragettene og Ibsen og G.B.Shaw og Aasta Hansteen etc ikke var så engstelige - men sa det “som det var”. Vi lever da for f— i en etablert kulturell kontekst, som ikke må gjemmes under stolen i de store samtaler. Eller -?

Jeg holder også en knapp på Norge, eventuelt Sverige som Marion. Jeg syntes det er litt morsomt at noen blir fryktelig, fryktelig provosert. Men kanskje ikke *så* rart ettersom det ligger implisitt at Norge er *bedre* på dette området, har kommet *lengre*, det er nesten så man sier at det er *overlegent* andre land. Woha. Og da hører jeg Martine Aurdal i debatt med Hege Storhaug: Du sier vi har mer frihet her enn i muslimske land - det er nesten rasistisk.

Her har vi en utfordring: Hvordan er vi klare på hvilke praksiser vi ønsker å fremme og hvilke vi vil fjerne:
1. uten at vi bruker kritikk av undertrykking til å undertrykke (har en annen agenda)
2. uten at vi er fullstendig lodne og utydelige og aldri klarer å komme til saken.

Erika: Vel, du har hoppet over noen utviklingstrinn, kjære: Ingen kvinner av idag driver den type skamløs selvpromotering, ha, ha.

Hva jeg skrev om? Bare en liten avhandling, kjære deg, hvor jeg, med minimalistiske verktøy, så subtilt at det grenser til det sublime, ikke bare fanger essensen i Beauvoirs diskusjon - hvordan biologien kommer i konflikt med kvinnens interesseer som individ - men også spenner over kvinnekampens historiske utviklingstrinn. Og ender i en dyptloddende analyse av Toril Mois oppgjør med post-strukturalister og forskjellsfeminister.
Jeg blir rent rørt av det selv.

Men hva synes du jeg bør si til Elsa, forresten -?