Anniken og likestillingspanikken
Jeg liker makt. Jeg vil gjerne være a som påvirker b til å gjøre noe b ellers ikke ville gjort. Eller hvordan det nå var. Kanskje jeg burde vært politiker?
Eller kanskje ikke. Jeg får ikke så veldig lyst til å bli politiker når jeg leser Anniken Huitfeldts kronikk om makt og kvinner i politikken. Den heter Er makt egentlig feminint? Er ikke det en usedvanlig lam tittel, spør jeg. Allerede der ble jeg negativt innstilt gitt. Men la oss lese kronikk:
Politikken er fortsatt en mannsverden. Mye av maktspillet i et politisk parti foregår i sosiale sammenhenger. Det nytter ikke å være 40 % kvinner rundt møtebordet hvis slagplaner legges med 90 % menn i baren om kvelden.
Som sagt. Jeg er ikke politiker så jeg vet lite om maktspill i partiene. Vi får tro Anniken, hun vet nok hva hun prater om. Tipper på at det er masse kjipe gubber i AP. De sitter og klør seg i skrittet i hotellbaren helt til hun og de andre har lagt seg. Jeg prøver å ikke se det for meg.
Damene er også kjipe, forresten. Du tror de er venninner, og at det er søstersolidaritet. Men akk o ve: kvinner har ikke alltid en egeninteresse av å støtte hverandre. Mein Gott! Godt jeg ikke er i politikken. Det er forjævlig. Og hjemme er det bare surt og sorgens: Mange kvinner forteller om ekteskapsproblemer dersom de passerer ektemannen på karrièrestigen.
Fytte. Jeg har ikke lyst, så mye kan jeg si. Et forsøksvis selling-argument på slutten overbeviser ikke:
På tross av stress, dårlig samvittighet og altfor mye jobbing, formidles det i boken en ekte glede av å holde på med politikk.
Hei, vent litt. Boken? Jeg har visst misforstått. Denne kronikken handler ikke om maktspillet i norske partier? Og hvor fælt det er? Jeg ser det, når jeg leser en gang til: Hele argumentasjonen er jo basert en bok som nå skal bli tv-serie! Hæ?
Spør man norske kvinnelige politikere svarer de: Kjenner meg ikke igjen. Verden ser annerledes ut i dag. Jeg går på bar. Kanskje er det et Ap-problem? Vi husker vel alle Thorbjørn Berntsens pinlige uttalelser for noen år tilbake: at noen har truet seg til å danse med Anniken Huitfeldt på et fylkespartimøte - den personen må ha vært jævla full.
Men neida. Alt vel i Ap. For Anikken understreker samtidig at det ikke er slik i Arbeiderpartiet i dag. Men da så. Da er det vel greit da?
Høst i regjeringskvartalet
October 22nd, 2006 at 9:29 pm
Skumleste bare denne kronikken (er egentlig kronikk feminint?) og kan opplyse at jeg tror den handlet om verdens dårligste og latterligste tv-serie, Kronprinsessan, som snart kommer på norsk tv, og altså ikke om AP today.
Så ja, jeg tror alt er greit, særlig innad i Arbeiderpartiet, så lenge du ikke heter K Bekkemellom eller T Giske og har blitt utmanøvrert av de store gutta.
October 22nd, 2006 at 10:18 pm
Bittelille-ministeren og ministeren for det som er kult, ja, he, he.
Denne serien har jeg ikke hørt noe om. Har hørt fine ting om hun som skrev boka, Hanne Vibeke Holst dog. Får sjekke det ut, om enn bare for å trashe det etterpå.
October 22nd, 2006 at 10:23 pm
Veldig lam tittel. Ha ha!
Men er det så dumt å ta utgangspunkt i en bok da, hvis man vil diskutere et fenomen? Det er da noe de fleste gjør? Her er det tilfeldigvis skjønnlitteratur, og ikke noe man har hentet frem fra en støvete hylle på Akademika.
Nå liker jeg Holst veldig godt, men har ikke lest boka hennes. Tv-serier som lages ut av boka pleier å være en katastrofe. Her tenker jeg spesielt på filmatiseringer av glitrende krim som Mankell og Marklund som har blitt vansiret til ukjennelighet av… ja hvem kan det være? Svenskene ass.
October 22nd, 2006 at 10:28 pm
oopps- mente ikke boka i bestemt form, entall, men bøker i ubestemt form, flertall. Men dere forstår tegningen. :)
Og mens jeg likevel menger meg inn her er helgens boktips av Hanne Vibeke Holst: “Min mosters migrene - eller hvordan jeg ble kvinne”. Det var min feministiske debutroman etter et feilslått forsøk med, ja det skulle man kanskje ikke tro; “bitch” av Wurtzel.
October 23rd, 2006 at 2:00 am
Angående dette om Torbjørn Berntsens kommentar om Anniken, så skal du være klar over at kommentaren kom etter at Anniken hadde sagt noe som dette i forkant:
“Jeg er så lei av å måtte danse sammen med svette, feite og gamle gubber for å komme meg opp og fram i politikken.”
Rent personlig synes jeg Anniken er et grusomt kvinnemenneske, og skjønner derfor godt hva Torbjørn Berntsen mente.
For ordens skyld: visste ikke at det var mulig å bli så full at man fikk lyst til å danse med Anniken.
Finnes det ikke grenser for noe lenger?
October 23rd, 2006 at 8:44 am
paj: Oh, nå føler jeg meg ondskapsfull for å ha dratt den saken fram i lyset igjen. I bunn og grunn høres AP-fester lite forlokkende ut.
pakkepiken: bra boktips :) Jeg synes ofte det kan være fint å bruke litteratur, men når Huitfeldt skal skrive om maktspill i politiske partier, da er det å forvente at hun skriver om den virkeligheten hun kjenner, som politiker, ikke en fiksjon!
Jeg likte Bitch, men den er ikke akkurat en sammenhengende og godt konstruert sak.
October 23rd, 2006 at 1:17 pm
hm. da er det mulig jeg leser hennes kronikk feil. Slik jeg leser den, tar hun utgangspunkt i boka for å trekke tråder til det politiske livet hun er en del av?
Bortsett fra det, helt off topic: jeg har fått mail fra Hanne Vibeke Holst i dag som likte det jeg har skrevet om henne på bloggen, og boktipset med “Min mosters migrene” skal være tilgjengelig på norsk neste vår. Det tok også bare 8 år eller noe slikt… Men bedre sent enn aldri. Tror det finnes på dansk nå.
Hvorfor er forresten Huitfeldt og hun andre AP-dama hatobjekter for så mange? Jeg har ikke tv.
October 23rd, 2006 at 1:25 pm
Ja, Anniken Huitfeldt drar trådene tilbake til det politiske liv i Norge, samtidig som hun *understreker* at dette ikke er situasjonen i AP. Min konklusjon er da at hun enten overdriver i kronikken, at AP er mye bedre enn alle andre partier (unlikely), eller at hun lyver om forholdene i AP. Can’t have it both ways.
Personlig har jeg bare et forakt-objekt og det er Giske *grøsse*.
October 24th, 2006 at 5:18 pm
he he. Jeg overgir meg nesten. Jeg mener likevel hun gjør noe viktig ved å dra katta ut av sekken, og stille spørsmålet om kvinners kår for å komme opp og frem i politikken.
Jeg husker med gru hvordan det ble antydet at Danmarks justisminister Lene Espersen ikke skulle være kompetent til å ivareta sin post i Europaparlamentet da hun fikk sitt barn nummer to. “Ja, skal hun så sidder der og amme eller hva?” ble det ymtet frempå. Klassisk hersketeknikk. Som om hennes biologi diskvalifiserer henne til å være en flink politiker. (det eneste som diskvalifiserer er vel heller at hun er konservativ, he he)
Og Sylvia Brustad var gjennom samme hekseprosess da hun som relativt nybakt (?) mor tok i mot ministerposten som helse- og omsorgsminister. Det kom ganske visst ikke fra krefter internt i partiet, men fra en gubbelege, men likevel. Jeg kjøper fullstendig det Huitfeldt antyder; at det er ulike spilleregler for menn og kvinner i politikken. Gjør ikke du, Drusilla?
October 25th, 2006 at 12:29 pm
At utviklinga i norske partier har kommet dit hen at menn ikke lenger bekrefter og bygger hverandres makt, er tull. Kanskje spesielt AP, men SV ekke no teselskap det heller.
October 25th, 2006 at 2:27 pm
Ser ut som om det er noe feil med kommentarfunksjonen: Beklager. Blogger er snart historie her!
Pakkepiken: Ja, medias fokusering på barn (evt fravær av barn) er en irriterende ting, og de to eksemplene Huitfeldt hadde som er dokumentert. Jeg synes det er utrolig feigt dersom hun mener sin egen beksvarte beskrivelse stemmer uten å stå innefor det i eget parti.
Jeg vet jo ikke hvordan ting foregår. Hvis du spør meg hva jeg *tror*, så tror jeg det fortsatt er grums, antakelig mest i Frp og AP.
Snorre: Det overrasker meg egentlig at det er slik i SV også. Men det er sabla bra med ærlighet. Kudos for det!
October 28th, 2006 at 9:42 am
Ja, herregud, det er jeg enig i. Hun burde lange ut bredt, også i eget parti, hvis det er et problem der. Jeg aner ikke hvordan mannehørmerkulturen er, eller ikke er i AP.
Det jeg ser er at i hvert fall partilederen tar visse grep for å skape en nogenlunde jevn kjønnsbalanse i regjeringa, og det er bra. Det skulle da også bare mangle, kan man da si, men nei- det tror jeg faktisk ikke man kan kreve. I partiene med sterkest overvekt av mannlige medlemmer, og spesielt i innflytelsesrike posisjoner, tror jeg man kan vente seg et annet debattklima og andre spilleregler for kvinner. Og der tror jeg du har rett i at partiet for pensjonister, gamle gretne gubber og reaksjonære bønder, FrP, ikke er noe særlig hyggelig å drive med politikk som kvinne.
Lurer på hvilke partier som er best.
October 28th, 2006 at 9:44 am
Liten korrigering; jeg mener selvfølgelig man bør kreve jevn kjønnsbalanse over hele fjøla, men tror dessverre ikke man kan *forvente* det.
November 17th, 2006 at 10:44 am
Jeg lurer på noe helt annet, og kanskje du vet det og tilgir meg for at jeg kommer inn på det via Anniken Huitfeldt.
Hva står Segolene Royale, navnet muligens feilstavet, for? Hvem er hun som politiker? De fleste klarer selv å se at hun er a)kvinne og b)vakker og at til tross for fire svangerskap ser hun bra ut i bikini (ser vi for oss reportasjen snikbilder av Jonas/Jens på stranda? Nei?), men det eneste jeg har fått med meg gjennom mitt halvsløve blikk på tv og aviser er at hun definerer sosialisme som “å sette politikk foran økonomi.”