Ho, ho, det er ganske fett å få servert alt man misliker med livmors-sosialist-feminisme på et brett. Også liker vi å få passet vårt påskrevet. Kom igjen a! Hvorfor tror dere jeg har denne bloggen? Fortell oss alt vi gjør feil og alt som er galt med dagens unge kvinner. Torhild Skard, som visstnok hadde en tyngde på 70-tallet, vet:

Dagens feminister snakker for mye om likhet og for lite om barn, biologi og kvinnekultur.

Stilig. Kvinnekultur? Jeg ler, jeg ler. Hold litt mens jeg ler ferdig, er du vennlig. Mindre likhet og mer kvinnekultur er bestillingen altså. I Dagsavisen i dag får vi også beskjed om at morsrollen må behandles som det den er; unik, sentral og grunnleggende.:

I kvinnekampen er det nærmest forbudt å snakke om barn og biologi. Vi må våge å snakke om begge deler. Dagens unge kvinner må ta tilbake kontrollen over omsorgsrollen. Gjør de ikke det, vil det å ha omsorg for barn fortsatt bli brukt mot kvinner i arbeidslivet.

Dette er sterk tenkning. Måten å sikre kvinner en robust stilling i arbeidslivet på, slik at biologien ikke brukes mot oss, er altså å insistere på at moooor skal ta ansvar og kontroll for barnas omsorg. Fordi hun er uuuuuuuuuunik.

Bånnsolid resonnement. Jeg lurer på hvordan dette er tenkt å fremme likestilling. Man kan lure, men kanskje ikke forvente for mye av folk som ikke engang klarer å få frem det enkleste av budskaper. Nemlig at far må på banen dersom det ikke skal være en ulempe å være mor. Hvor vanskelig er det? Vi har altså den beste permisjonsordningene i verden. Hvilke andre tilpasninger krever egentlig biologien? Fem års ammefri så man virkelig kan surne til i “kvinnekulturen”? Biologiens krav er innfridd. Nå er hovedsaken mennene. Dersom menn krever halve permisjonstida og tar på seg omsorg av barn ved sykdom ville det problemet være løst.

Det mumles litt i skjegget om fedrenes stilling, men de levnes ikke mye ære eller håp. Siden fedrene - i følge Skar - fortsatt ikke vil ta ansvar for barna, så er det:

Nettopp derfor viktig for kvinnene å ta ansvar i stedet for å gi det fra seg til krevende arbeidsgivere i et stadig mer brutalisert arbeidsliv som styres av økonomiske krefter.

Ah. Det brutale arbeidslivet. Dagen er ikke helt den samme uten. Også er det jo ytterst skrekkelig at det er økonomiske krefter *spytt* i spill på arbeidsmarkedet. Da er det sikkert ikke aktuelt å sikre rettigheter til selvstendig næringsdrivende kvinner som vil ha barn heller. Der har du et reelt problem og hull i lovverket. Men det er kanskje ikke kvinnekulturelt korrekt.

Javel, det nærmer seg jul. Da er det et par ting vi skal huske på, boys and girls. Jeg tror vi alle er enige om at vi ikke vil ha en kjønnstradisjonell jul i år heller. Så bli med meg!

Gaver er viktig i jula og vi vet hvem som kjøper dem? I år er det menn! Det er utruleg viktig at jenter ikke blir avspist med små drittpresanger à la kosedyr og en barbie-faen på juleaften. Pung ut på dyrt techno-stæsj til jentene også. Så til det relaterte spørsmålet om typiske jente og gutteleker. Den er vrien så vi henter hjelp hos ekspertene.

Forsker Lise Widding Isaksen ved Sosiologisk Institutt ved Universitetet i Bergen mener det er Makt i Tyll (fra BT igår)

DET ER MYE KULERE å være prinsesse enn å være Askepott. Prinsessen representerer toppen av suksess, og det er dit kvinner vil.

Så hva skal vi si, er det go eller no go på rosa tyll og plastikk-kroner? Jeg tror vi må høre mer:

Dette har leketøysindustrien fanget opp, – Leketøysindustriens dyrking av de tradisjonelle kjønnsrollene gjenspeiler kvinners økende makt i samfunnet. For ikke å komme på kollisjonskurs med mannen, vil fremtidens kvinner skjule sin makt bak en stadig mer feminin fasade. Det vil plastikkirurgene tjene grovt på, sier Isaksen.

Aiai. Nå ble det vanskelig og veldig forvirrende. Dette er sammenhenger jeg ikke var klar over. Det blir mer tradisjonelle kjønnsroller for barn når kvinner får mer makt? Men samtidig mer plastisk kirurgi? Var det bedre med mindre makt? Skal man kjøpe tyll-skjørt? Dette blir for mye for meg. Vi løser problemet med å erklære Isaksen for bingo-crazy og trekker tilbake at dette utgjør eksperthjelp. Ingen makt i tull. Klar dere selv.

Over til julaften og mat. Her må dere slå opp i rapporten Julens mat og måltider side 70 omtrent for å finne rette fremgangsmåte. Jeg kan allerede nå avsløre at mannen skal stå som hovedansvarlig. Det kvalitative materialet viser tydelig hvordan styrkeforholdet på kjøkkenet mellom kvinne og mann er nokså skjevt. Mens kvinnene har en forvalterposisjon, har mennene en mer utførende posisjon – ”hun bestemmer og han hjelper til” Her skal vi snu på flisa. Runar Døving blir glad og alle er fornøyde. Sånn gjør dere:

Dersom du er kvinne er din oppgave å tilberede og servere grisen eller sauen.

Dersom du er mann er det din oppgave å ta seg av siderettene og tilbehøret. Det synes også som om de mange ”usynlige” oppgavene i stor grad er mannearbeid; pusse sølvet, vaske kjøkkenskuffene, stryke juleduken, dekke bordet, varme opp medisterkakene, lage stappen, koke potetene, rydde og ta vare på restene.

Ingenting mann skal kvie seg for med andre ord. Og husk gavene. Svigermor skal også ha. Lykke til!

Jeg var på lansering av Samtiden forrige uke og hørte på Paul Chaffey og Audun Lysbakken. På slutten spurte Cathrine Sandnes hvor mange som hadde stemt SV. Det var mange gitt. Jeg rakk også opp handa og du og du - da følte jeg ubehag.

Jeg vet ikke helt hvor motviljen kommer fra. Mange feminister er sosialister. Noen stemmer RV. De er for 6-timers dag og kvotering til styrer. Jeg er ikke med. LO snakker om et brutalt arbeidsliv, og jeg tenker at arbeidslivet er det - bare ikke i Norge. Dagbladet er bestyrtet over at deltidsarbeidende kvinner får mindre pensjon med de nye reglene, de fortjener en behagelig og økonomisk romslig alderdom. Men så får man jobbe da og tjene penger sjæl, goddamitt. Jeg er faen meg enig med Vampus.

Men jeg vil ikke være på lag med vi menn liberalistene heller. Så jeg har tenkt og deliberert og har nå kommet fram til hva som bør gjøres. Man bør gå fra venstre til høyre. Ikke i personlig overbevisning, ikke sånn da jeg var ung hadde jeg hjerte og nå har jeg hjerne. Det logiske er selvsagt at man må ha venstrepolitikk for barn hvis man skal ha høyrepolitikk for voksne.

Små mennesker har ikke mulighet til å møte arbeidslivets krav til kompetanse og produktivitet. De kan ikke tjene egne penger, og har i grunn små muligheter til å påvirke sin livssituasjon. Dette er en grunnleggende innsikt høyrefolk må ta innover seg. Men det gjør de ikke. De synes et barn godt kan gå på en dårligere barnehage eller skole dersom det tilfeldigvis tilhører en lavinntektshusholdning. Selv om de ikke kan noe for det. Jeg tror egentlig ikke de er opptatt av disse individene.

Det er jeg. Jeg skal bli sånn som hun kona til Reverend Lovejoy i The Simpsons som alltid avbryter debatter med et høyt: BUT WHAT ABOUT THE CHILDREN?

Ta fra de store og gi til de små. Det er lønnsomt også. Økonomer har beregnet en avkastning på mellom 40 og 350 prosent på gode førskoletiltak for barn. Det er mye å spare på at små blir til robuste store. Da kan man lage vei i velferdsvellinga. Da blir jeg også med.

Jeg leser mye om dagen. Jeg leser om kultur og religion og sånn. En dag kan jeg kanskje si noe fornuftig om det å holde begge hendene på styret. Det kan ikke være så jævlig vanskelig, tenker jeg, å avvise menneskefiendtlige holdninger, enten de kommer fra rasister, religiøse mannssjåvinister eller annet hatsk folk. Begge henda på styret, holde seg unna grøftene, så kan man komme seg framover. Noe sånt.

Men i mellom tiden må dere ta til takke med litt bitching om det jeg finner på veien. I dag leste jeg nemlig en artikkelen på Ny Tid av Stian Bromark. Kulturer dreper, heter den, og jeg tenkte at det hørtes relevant ut. Bromark skriver om boka til Vebjørn Selbekk. Jeg skjønner såpass, men der sier det også stopp. Ydmykhet er riktignok ikke en av mine fremste egenskaper, men jeg kan gjøre et unntak: Jeg er tjukk i huet. Kan noen hjelpe meg?

Bromark skriver om Selbekk og om drapet på Theo Van Gogh. Jeg tror - understreker tror - artikkelen handler om at Selbekk og de involverte i drapet i Nederland, offeret, morderen og Ayaan Hirsi Ali som skrev manus til filmen som motiverte drapet - har enkelte fellesstrekk. De er sauer som har forlatt flokken - og det er ikke bra? Eller det forklarer noe… om at kulturer dreper? Jeg får ikke grepet på det.

Jeg får imidlertid vite at Selbekk var homohater, mens han nå kritiserer andre homohatere. Ayaan Hirsi Ali har vært “både sosialdemokrat og ultraliberalist”. Kors og kors. Theo Van Gogh vokste opp i et “besteborgerlig, hvitt og kalvinistisk villastrøk” . Javel? Morderen, Mohammed Bouyeri hadde visstnok en snerten kjæreste i miniskjørt, og “hans formative opplevelser var to: Faren som ble nedverdiget i arbeidslivet fordi han var «utlending» og den lokale ungdomsklubben som ble nedlagt.”

Morderen blir i grunn utstyrt med det mest sympatiske portrettet. Ikke et ord om Ayaan Hirsi Alis “formative opplevelser”. Vi kommer til Bromarks konklusjon nå. Sånn går den:

Selbekk, van Gogh, Hirsi Ali og Bouyeri er alle eksempler på sauen som har forlatt flokken, og kanskje nettopp derfor insisterer på at de etterlatte er en flokk, og ikke en like forvirret gjeng bestående av individuelle, uensartede dyr. På avstand kan selv Dan Børge Akerø gå for å være et nyfødt lam. Selbekk er for øvrig ingen sau, men en rev som nå har fått alle til å tro at hans kristendom og demokrati kan forenes.

Jeg er iallefall en forvirret sau akkurat nå. Den delen er grei. Jeg synes kanskje det er litt rart at Bromark ikke påpeker at en av de fire FAKTISK DREPTE ET MENNESKE. Og det var ikke reven. Men så kaller også Bromark det groteske drapet for det uhyre ukloke drapet. Wow. Virkelig. Kan vi få høre om den uhyre ukloke voldtekten også? Eller nynazisten med den uhyre ukloke mordbrannen?

Det hender jeg er fyllesjuk på søndager, og kanskje ligger man i soffan under et pledd og er uskyldig og sårbar. Et glass cola i den ene hånda, fjernkontrollen i den andre. Da gjelder det å være forsiktig så man ikke svitsjer forkjært. Man vet aldri hva slags ekkel-TV som er på.

Og kan jeg bare si at noe av det som går på en søndag ettermiddag, mens man slumrer seg rolig mot mandag, det er så ekkelt TV. EKKELT! Altså, jeg trykker på knappene på fjernkontrollen også står han der, mannen med Britney Spears-smilet. Og du vet at dette kommer ikke til å gå bra, men refleksene er sløve. Så sitter du der forfjamset, og ser på mens mannen introduserer “vertinnene”, og 26 - tallet er TJUESEKS- damer med identiske kjoler marsjerer inn på en stor trapp i tv-studioet.

Det er en liten hær med spray-on brune roboter med like store pupper og stive smil. De danderer seg på rekke og alle bærer en koffert med et tall. Jeg tenker: Hva er meningen med dette? Har undertøysmodellene endelig organisert seg i effektive terrorceller? Har de sprengstoff i koffertene? Eller små geværer de bare kan vippe ut av kofferten. Det hadde vært veldig praktisk.

Men neida. De bare står der. Og en annen mann, det er en deltaker, sier et nummer og mannen med smilet sier at Lynn Jeanette er en nydelig dame, kanskje hun har et nydelig nummer. Han smiler mot noen damer i publikum, det er samboeren til deltakeren. Hun ser jammen dyr ut, sier han til deltakeren, håper du får et godt nummer.

Seriøst? Seriøst?

Oh no! Per Spook sier at norske kvinner ikke kan kle seg. Franske kan, men norske kvinner gjør alt galt! Sammensetningen av farger, stoffer og linjer, alt! Et tu, Spook! Dette kom som et sjokk! Men jeg har aldri lært om mote på skolen, slik Spook synes vi skal. Og nå står jeg her, sviktet av samfunnet og kan ikke kle meg. Jeg ville aldri kledd meg slik for eksempel. Hvem sin feil er det?

Gamle lesere vil vite at mitt hat for shopping har visse patologiske trekk. Det er så inni føkkings helvetes BORING. Så rasker man med seg noe for eksempel en rød høstkåpe, noe som vel må sies å ha vært et gedigent feiltrinn. Og det tror jeg flere av oss kan være enig i. Jeg har sett dere, nemlig. Dere er overalt. Til og med Kristin Halvorsen har slutta å gå i rødt, men vi vet ikke bedre. En fyllik spurte om jeg jobba i VG og ville være med å ta en øl. Det oser inkompetanse av den kåpa. Nynne har en sånn kåpe for helvete. Det er ikke bra.

Heldigvis blir det kaldere og inkompetanse kåpa gotto go. Denne gangen satser jeg på en mer grå, fylkeskommunal, nøktern stil. Jeg tenker i retning av allværsjakke. Det blir digg. Så skal jeg bare samle nok mot til å ta fatt på den hatefulle oppgaven. Her er litt oppvarming: Drusilla og Darla på shopping, fra Angel.

Noe av det ekleste jeg vet er middelklassefolk som plutselig får det for seg at de skal utbasunerer sin medynk med “svake grupper”. De synes så synd på, men klarer ikke skjule sin forakt. Også står de der og snakker seg varme om stakkars stigmatiserte ofre, mens det renner ut nedlatende guffe. Det minner litt om sånne overklassekvinner fra 1800-tallet og knekkebrødtida som man hører om: Du vet, de som gikk rundt med en kurv brød til de fattigfolket, uffameg, - synd på dem - og de skitne, motbydelige ungene deres. Skjønner dere hva jeg mener - den kombinasjonen der. Jeg spyr.

I går var det Dagbladets Trude Ringheim som messet så vakkert om unge gutter med somalisk bakgrunn på side 4. Hun er opprørt over alle de kalde blikkene slik ungdom får: Hva gjør det med dem, spør hun, alle blikkene som forteller dem at de er kriminelle, og potensielle islamister og at de feil, feil, feil?

Hva gjør blikk? Hva gjør forakt, mistenksomhet og bitende kulde? Hvor moro tror du det er?

Jeg vet litt om hvordan det er, og det er terror i hverdagen. Å ikke forsvinne i mengden, å ikke bli sett som et individ, men alltid som representant for en gruppe. Ja, det er hjerteskjærende og det er farlig når man ikke får lov å være seg selv. Så da skulle man kanskje tro at Trude Ringheim var opptatt av å ikke snakke ned til denne lille gruppen mennesker?

Åh nei. Trude Ringheim skriver i Dagbladet, til andre bekymrede middelklassemennesker. Hun har vært på tur på Grønland - og hva så hun der?

Jeg passerte Riyo og Rajo-huset på Grønland for noen uker siden. 40 somaliske gutter og voksne mannfolk står utenfor. Jenter som passerer, får hånlige rop slengt etter seg hvis de ikke er tildekket.

Denne alvorlige påstanden får stå ukommentert. Det betyr vel kanskje at Ringheim mener dette er helt vanlig, eller? I så fall er det jo alarmerende saker. Etter å ha bodd 3 år et steinkast fra dette huset, har jeg nemlig aldri opplevd eller sett noe slikt på Grønland. Og etter å ha blitt trakassert daglig i franske storbyer, er det nettopp en av de tingene jeg satte mest pris på. Så hva er dette?

Men Trude Ringheim fortsetter ufortrødent med å beskrive hvor uglesett og diskriminerte somaliske unge gutter er. Men også kvinnene:

Deres tilslørte søstre og mødre, oftest slepende på småunger og Lidl-handleposer, fryser også av kulda fra nordmennene.

Mens vi snakker om kald og nedlatende tone? Slepende på småunger og Lidl-handleposer? Seriøst?

Og til slutt spør Ringheim hvor ungdom integreres. Ikke på skolen eller i jobben. På fotballaget, men absolutt i hasjmiljøet ved Akerselva.

Hasjsalg gir kule klær, mobil, kompiser og dame. Akerselva er klar til å ta imot flere.

Og dermed avrunder Ringheim med en deilig sosial-deterministisk vri. Jeg er sikker på at det varmer unge somalisk-norske Dagbla-lesere å få opplyst at trakassering av jenter og hasjsalg ved Akerselva er det som forventes av dem. Blæh! Trude Ringheim kan for min del holde seg til å skrive om sine egne skitne kjøkkengulv.

Jeg kommer til å bli en kjip moraltante om få år. Eller før. Meget mulig jeg er der allerede, for jeg kjenner trangen til å fordømme. Jeg har lissom ikke noe medfølelelse med folk, men får bare lyst til å rope inn i hodet deres at de får faen ta meg ta seg sammen og er det mulig da, menneske!

Dette er rimeligvis et stykke unna idealet. Jeg vil være generøs og medmenneskelig. Så det vil si at jeg trenger hjelp. Dere har sett Nina Karin Monsen, ikke sant? Det er ikke et fint sted å være. Men la oss eksemplifisere, ta dagens Dagbladet. Her er en sak om at én av ti har fikset på kroppen, som det jo heter når man har latt en lege skjære i sitt friske menneskekjøtt. Folk aksepterer sånt nå. Det er ingen skam forbundet med det, og de blir så fornøyde, får mer livskvalitet. Skamvett, tenker jeg, det var det de skulle hatt.

Meanwhile, på Colosseumklinikken i Oslo, sitter overlege Helge Einar Roald og er god. Det er en heroisk kamp de driver, for det er så mye debattert. Akk ja:

Vi som holder på med dette, føler oss innimellom stemplet som en mellomting mellom halliker og narkolangere. Men når vi ser hvor glade kvinnene som får gjort dette blir, gjør det at vi orker å holde på med dette.

Så mye kan de utholde, de som driver i det godes tjeneste. Det er rørende.

Jeg har diskutert dette, jeg har hørt argumentene: Det er jo kvinner som lever i dette skjønnhetstyranniet, og kan man klandre dem? Presset er høyt og puppene henger. Det er jo på en måte demokratisering, også. Hva godt gjør det at du er sur og tantete? Og det gir jeg dem rett i. Jeg er sur tante. Usympatisk og fordømmende, helst vil jeg at de skal få en Ground Hog-day opplevelse i det skjønnhetshysteriet de er med på å skape. Hos Tyra Banks. Se, se video:

Via christin aa på underskog.no