Jula er moraltantenes høytid. Her på dagens onde kvinner har vi allerede tatt en mindre disputt med en av dem, som har ett og annet å melde om hvordan ytterliggående feminister (hahaha) bruker sin taletid på nettet. Å bruke sin dyrebare tid på å klage over hva andre bruker sin tid på er jo klassisk, så ta ta en tur innom da vel. Have a laugh!

Men først synes jeg vi skal ta en titt på en annen moraltante. Det er Thorvald Sirnes, forsker ved Rokkansenteret, UiB. Ah, en forsker! En lærd mann! Skal vi se hva han kan?

Vår mann skriver om romantikk som integrering. Han mener, kort fortalt, at nordmenn har en så sterk kjærlighetsideologi at vi ikke kan akseptere ekteskapsinngåelser basert på andre hensyn enn ren og pur looooove. Det kan sikkert være på sin plass å minne om at noen velger å inngå arrangerte ekteskap selv. No argument there. Jeg er ingen ekspert på området, men har registrert at Anja Bredal har funnet dette i sin forskning. Nå virker det ikke som om Sirnes er noen autoritet på arrangerte ekteskap, men han har iallefall sterke meninger om det norske samfunnet. For det er vel ikke mulig å nyansere debatten rundt tvangsekteskap og henteekteskap uten å spytte på friheten norske kvinner og menn har fått gjennom likestillingskampen? Åh nei. Det er ikke mulig å gjøre rede for det faktum at ikke alle minoritetskvinner er ofre uten egenvilje hvis man ikke samtidig bærer seg over det “det norske ekteskapets” tilkortkommenheter? Selvsagt ikke.

Bare hør:

Likevel blir det vakre tidsbedraget «evig kjærlighet» einaste legitime grunnlaget for ein varig institusjon som ekteskapet. Fordi det romantiske imperativet er sjølvmotseiande og umoglig å leva opp til, har ekteskapet blitt den største sosiale risikosonen vår, kor relasjonen til barna, den psykiske helsa, økonomien og til slutt plassen i samfunnet står på spill. Skilsmisser og familieoppløsningar har ført til at den utopiske begeistringa har gått over.

I våre auger er det romantiske ekteskapet ein del av menneskerettane - kanskje den mest grunnleggande av dei alle. Det grusomste er å ikkje få leva ut kjenslene sine. Derfor må folk fra andre kulturar tvingast til å gjenta det sjølvdestruktive, sosiale eksperimentet vårt. Til sitt eiget beste, fordi alle alternativ smaker av underkastelse og gamle kulturelle åk.

Jaha. Individets rett til å velge selv, retten til skilsmisse og kvinners faktiske muligheter til skilsmisse gjennom større økonomisk selvstendighet er et selvdestruktivt sosialt eksperiment? Tenk så mye bedre det må være i land der man ikke har disse rettighetene. Der man ikke driver med slike farlige sosiale eksperimenter som likestilling. For han har sikkert undersøkt den psykiske helsa og plass i samfunnet til kvinner (og menn) som ikke har mulighet til å bryte ut av ekteskap de ikke vil være i? Litt rart han at ikke kommer med en referanse. Det er sikkert en glipp for mannen er jo forsker.

Jeg er ingen forsker, men jeg leste nettopp en artikkel om kvinner som har problemer med å få skilsmisse. Disse kvinnene måtte gå mange runder med mekling i familie og moske for å skille seg. Jurist Tone Linn Wærstad har intervjuet kvinner med den erfaringen:

Og selv om det i meklingen slås fast at det ikke er greit at mannen behandler kona dårlig, er ekteskapet i seg selv så viktig at det ikke er nok til å oppheve ekteskapskontrakten, sier Wærstad. – Flere av kvinnene ble utsatt for svært grove overgrep i ekteskapet. Disse kvinnene levde med daglig brudd på menneskerettighetene og skilsmisse var den eneste måten de kunne få trygghet for psykisk og fysisk integritet, mener hun.

Da kan vi snakke om at ekteskapet er den største sosiale risikosonen vår!

I Aftenposten skriver moraltante Knut Olav Åmås om jakten på kjærligheten. Også han geberder seg over vårt kjærlighetsideal som får urovekkende mange til å kreve at alt skal stemme til enhver tid - alle emosjoner, all kommunikasjon. Ellers er det over. Igjen må man jo spørre seg hvilken virkelighet Åmås lever i. Hva slags ustadige folk er det han omgir seg med der oppi i Oslo 3? Han avslutter sin preken med tante Elin Ørjaseters ord: Kjærlighet er å bli værende. Si det til de som ikke har noe valg! For det er ikke kjærlighet. Kjærlighet er å velge å bli.

Kan det være så jævla vanskelig å se fordelen med at vi har denne friheten i Norge? Tror Sirnes og Åmås virkelig at folk skiller seg uten grunn? At de vet bedre hva som er best for den enkelte? At deres dømmekraft er overlegen? Åpenbart. Men jeg kan ikke se at noen har dem har et fnugg av grunnlag for sytinga si. Da kan det ofte slå heldig ut å gjøre det privat istedet for i avisene. Til venner og familie. Til sånne folk som synes vitsen om mannen som ikke hadde vurdert skilsmisse, men mord! er dritmorsom.

Herregud, pakke, pakke, pakke. Pakke inn de siste julegavene og bli henta om en halvtime. Ingen reine klær, nei. Vaske noe greier når jeg kommer fram, da. Right.

Men en siste påminnelse til godtfolket før det setter inn: Når dere leser om kvinner som sitter i juryer og lirer av seg møkkaholdningene sine, og dere har lyst til å si kvinner er kvinner verst, så husk Drusillas vennlige påminnelse om å:

SHUT THE FUCK UP!

Fordi det er sånn. Mange folk er sexistiske, rasistiske og slemme. Er det noen som innbiller seg at bare man tilhører en gruppe som har vært undertrykt, så er man automatisk en klok person? Er det noen som tror at kvinner er bedre mennesker enn andre? Nei. En del damer er kjipe, en del menn er kjipe, en del innvandrere er kjipe, en del samer er kjipe. Og allikevel, det er rart jeg ikke hører menn er menn verst eller same er same verst, innvandrer er innvandrer verst. Og la meg slippe å høre det også. Da kan vi kanskje ha en ordentlig diskusjon om hva slags holdninger som finnes i dette samfunnet, og hva vi kan gjøre med det.

Det var julas budskap. Og her får dere en liten sinnssyk julehilsen også. Hahahaha. Big smile now! God Jul!

Jeg har vært i en slags jobbpsykose de siste ukene. Nå er det nesten over - og på tide å være negativ, bisk og mistroisk igjen. Det synes jeg var godt sagt av kommentator flaskehals, og jeg må bare bekrefte, at jo, jeg blir trøtt av å konstant prøve å være munnrapp, ironisk og tolke alt i verste mening? Bare prøv selv!

Stakkars Drusilla. Jag mår illa. Jeg er så negativ at det som irriterer meg mest er folk som nesten mener det samme som meg. I så måte er jeg vel en del av dem som ikke har blitt innhentet av virkeligheten. Den siste uka syntes jeg forslaget om å kvotere inn kvinner i hovedroller i norsk film fra “Utvalget for organisering av de statlige virkemidlene på filmområdet” utmerket seg.

Jeg skjønner hvor de kommer fra, for Jeg har sett noen norske guttefilmer. Sist så jeg Uro - et såkalt rått og realistisk actiondrama om Ung-Mann-Med-Problemer. Og det var booooring, det. Nicolai Cleve Broch og Ane Dahl Torp lever på kanten av samfunnet, uh-hu, det brukes dop, snakkes slang og politiet er voldelig og mandig. Det tar akkurat litt kortere tid enn jeg hadde tippet før vi få se Dahl Torp naken, og litt lengre før vi får henne som hysterisk “narko-dame. Jeg fikser det ikke. Fikser det ikke. Pelle. Åh. Kan vi ikke bare sove?

Også synes jeg forslaget om kvotering burde følges opp av en sviende dom over et mannssjåvinistisk filmmiljø. For det må det nesten være dersom man i det hele tatt grynter frempå med kvotering som virkemiddel. Men neida. Klassekampen spør utvalgsleder Einarsson:

– Har det vært snakk om reell utelukking tidligere?

– Nei da. Men i og med at det er et begrenset antall midler vi har til rådighet, så må man gjøre noen valg. Og ved å gjøre alle bevisst sitt ansvar på området, kommer vi lenger.

Ja, men da så. Hva skal vi si til sånt? At utvalgsleder ikke har guts nok til å innrømme at den offentlige film-administrasjonen er pill-inkompetent og har gitt oss - seerne- en haug søplefilmer om Menn-Med-Problemer med vilje? Eller er de bare en smule totalitære. Forsiden på rapporten som ble levert til Trond Giske ser ser sånn ut:

Freaky! Men greit nok. Hvis man ikke klarer å bruke kvalitet som eneste kriterie så er det kanskje på sin plass at kvinner får lage sin del av dårlige filmer. Personlig gleder jeg meg til filmen ved navn “Mars og Venus”. Jeg håper den låner tungt fra boka ved samme navn. Dagbladet omtaler filmen i dag:

I «Mars og Venus» møter vi Ida (Pia Tjelta) og Mathias (Thorbjørn Harr), som har et litt skrantende forhold.

Hun har fått et jobbtilbud som frister, mens han har fryktelig lyst på seilbåt.

Gud. Så. Gøy. Det. Høres. Ut. Filmen fikk 5,4 millioner kroner fra Filmfondet, og i følge Dagbladet, ble den beskrevet som “en film av kvinner og for kvinner”. Mitt instinkt som feminist er selvsagt: JA. La oss få flere sånne filmer. Den neste bør hete Kvinner kan ikke lese kart, men de er veldig gode på følelser. Happy times!

Jeg likte forresten en film jeg så her om dagen. Shortbus - den filmen med ekte sex fra New York som kommer på kino i jula. Den anbefales. Det er forfriskende å se menn suge seg selv og andre og masse sånn feel-good mølje-sex og ikke en eneste scene med Ane Dahl Torp som har sex og er veldig lei seg samtidig.

Forrige uke skrev Aftenposten om boka The female Brain av Brizendine . Kvinner på snakketoppen, het saken, som kom med følgende ingress Myten om at kvinner snakker mer enn menn blir bekreftet i en ny studie.

Kvinner snakker hele tre ganger så mye som menn, og benytter gjennomsnittlig 20.000 ord om dagen – 13.000 flere enn gjennomsnittsmannen. (…) Som om det ikke var nok, hevder Brizendine at kvinner snakker raskere enn menn, bruker mer energi på småprat og skal i tillegg få et “kick” av å høre sin egen stemme. (…) Kvinner har en åttefelts motorvei for å bearbeide følelser, mens menn har en liten landevei.

Og brorparten av avisas anonyme kommentatorene lar seg ikke be engang. Gammelt nytt. Det var det jeg visste. Dette er grunnen til at kvinner ikke bør sitte i høye stillinger. De kakler bort arbeidstiden. And here we fucking well go again. Om det var noen som trengte å bli minnet på hva dette pseudo-vitenskaplige crappet brukes til. Men det er greit det, Aftenposten. Dere skal ikke dø i synden.

Det hjelper nemlig ikke at dere setter inn et lite avsnitt på slutten om at noen forskere stiller seg tvilende til funnene. For det er lett, det er pisselett å finne ut av at Brizendine påstander om 13 000-ord kjønnsforskjell ikke har noe vitenskaplig belegg. What. So. Ever. Det er ikke slik at myten om snakkesalige kvinner er bekreftet. Det er feil.

Aftenposten skriver at boka er bygget på mer enn 1.000 vitenskaplige studier Bloggeren Mark Liberman har gått igjennom påstandene om språkforskjeller, note for note. Her tar han for seg de påståtte forskjellene i menn og kvinners ordbruk. Og hva finner han?:

The book’s endnotes appear to attribute the numbers to a 1997 self-help book by Allan Pease and Allan Garner, `But Pease himself has presented several different word count numbers in other sources. In 2000, he published “Why Men Don’t Listen and Women Can’t Read Maps” (with Barbara Pease), which attributes to women “6,000-8,000 words,” while men get “just 2,000-4,000 words.” (They also offer daily counts for women’s and men’s “vocal sounds” and “facial expressions, head movements, and other body language signals”-but don’t provide a source for any of the counts.)

Og her kan du lese om jakten på den mystiske forskningen:

Nowhere could I find any evidence that anyone has ever supported these assertions by actually counting words or measuring talking times. My current best guess is that a marriage counselor invented this particular meme about 15 years ago, as a sort of parable for couples with certain communication problems, and others have picked it up and spread it, while modulating the numbers to suit their tastes.

Og nå Aftenposten altså. Det var på den annen side veldig lett å finne kritikk av denne forskningen. Jeg fant det her.