Jeg liker romaner med nittitalls-bakgrunn. Jeg vil lese om unge voksne som gikk på universitetet samtidig med meg, som hørte på den samme musikken og gikk med de klærne. Men jeg vil jo ikke lese om ung mann som spiller plater på gutterommet, blir full, får bank, får pult, er sivilarbeider med fett hår, begynner på universitetet og blir deprimert. Den har jeg lest. Gi meg heller en bok om meg. Mye mer interessant og jeg kan garantere at færre har lest den.Det burde da være mulig å trøkke ut en anstendig roman d’apprentissage av kvinnelig forfatter? Vi hører jo ikke om annet enn at kvinnene tar over der oppe i akademia. Gjerne en uten vanskelige morsbindinger, om det ikke er for mye å be om. Anse dette som etterspørsel på markedet, kjære forlag.

Men mens vi venter på nittitallsromanen om ung kvinnes utsvevelser i universitetet kan vi lese Marit Eikemos Mellom oss sagt. Den handler om tida etterpå, og er naturlig nok litt tristere. Jeg tror hovedpersonen, Regine Hansen på noen og tredve, var en sånn som likte videoen til Pet Shop Boys Being Boring. Kanskje ikke helt hennes musikksmak, men jeg tror hun tenkte at også hun var ment å bo i en herskapelig villa med masse venner. Der skulle hun løpe leende nedover gangen i bare nattkjolen.

Men det blir ikke sånn. I stedet blir det vikariat på Aetat, så som så singel-liv med substandard ligg og en liten leilighet utenfor sentrum. Det blir liksom aldri aktuelt å feire jul med hele gjengen. De er opptatt andre steder. De driver vekk. Time would come to an end.

Jeg likte boka godt. Dette er en anbefaling altså. Og her kan du lese en fin ordentlig anmeldelse. Så vil jeg gjerne oppfordre skrivekyndig ung kvinne om å få ut fingern. Jeg trenger den feel-good studentromanen. Gjerne før jeg blir førti om mulig.

Pondus-skaper Øverli blir spurt om Pondus homofobe tendenser. Han svarer at Pondus ikke kan være perfekt. Da blir han ikke troverdig.

Det er klart. Ingenting sier sjarmerende karakterbrist som homohat. Omtrent like trivelig som en jovial rasist. Hvem vil vel være perfekt?

Jeg har fått bloggvegring. Det skjer innimellom. Nå er det bare å sette seg ned og vente på at den triste tilstanden skal opphøre.

I mens kan jeg tilby en post med bilder. Da jeg var barn var jeg lykkelig eier av nøyaktig denne lille ponnien med kirsebær på den fine runde ponni-rompa. Den luktet gummi og hadde et sympatisk fjes med gode kjaker. Men se på My Little Pony nå! En grell Paris Hilton-ponni med uthulede kinn og mager stump.

Heller ikke ponnier skal skånes for skjønnhetsidealene. Så trist. Så trist.

Etter en uke med frusterende voldtektsdebatt passer det godt at den feministisk-orienterte delen av bloggebyen inntar byen. I morgen. Asylet. Grønland. Klokka 8. Ellisiv har oversikten. Kom så!

Oppdatert:: Lindkvist har lagt ut bevismateriale. Det var en strålende kveld. Og til dere som ikke kunne komme: Det blir en neste gang.

Flere oppdateringer: Mange har reagert på Haugsgjerds artikkel:

Hilde Haugsgjerd har svart på mail, i duren: Det finnes voldtektsforbrytere og derfor må kvinner finne seg i å ta ansvar for å ikke gå gjennom byen om natten. Ikke noe nytt fra den kanten med andre ord, og ikke en bokstav om den ondsinnede karikaturen.

Det er så jævlig deprimerende å ta denne debatten igjen og igjen. Det er så frustrerende at selv ikke de enkleste innsikter ikke ser ut til å feste seg i Aftenposten-journalistenes grøthjerner. Og det er fælt å fylles med så mye frykt og forakt når man leser det en mektig kvinne i media skriver om voldtekt.

Hilde Haugsgjerd skriver om overfallsvoldtektene i Aftenposten og overskriften er Kvinners eget ansvar. Jeg spør meg hvordan det kan gå til. Hvordan er det mulig? HVORFOR? Er det for å “skape debatt”? Er det fordi Hilde Haugsgjerd har behov for å markere seg som en skribent som “sier det som det er”. Eller mener hun virkelig at kvinner har ansvar for å unngå å bli voldtatt? Hvorfor bruker hun ordet “ansvar”? Har hun ikke fulgt med på alt som har vært sagt i denne debatten før? Tenker hun ikke på ofrene?

Jeg har tenkt på dem. Jeg tenkte på dem da jeg så tegningen av voldtektsmannen i Dagbladet. Jeg tenkte at jeg er glad for at hun som ble utsatt for voldtektsforsøk har sittet på politistasjonen og forklart og fått laget en tegning. Takk for det. Og takk til den kvinnen som lurte på hva som foregikk og forstyrret gjerningsmannen slik at offeret kom seg unna. Jeg tenker også på hun som ikke kom seg unna. Det skjedde ikke langt unna der jeg bodde før.

Jeg har ofte gått alene om natten på Grønland. Ikke fordi jeg er motstander av å ta noen forhåndsregler, men rett og slett fordi det ikke alltid lar seg gjøre å ta taxi eller bli fulgt helt hjem. Noen ganger har jeg gått til 7-11 for å kjøpe røyk når jeg jobbet om natta. Jeg har gått hjem fra Dattera til Hagen. Det er litt kort å ta taxi derfra.

Den gangen, for mange år siden, da en mann fulgte meg inn i leiegården og sa han skulle drepe meg om jeg ikke holdt munn, hadde jeg tatt taxi hjem. Jeg bodde i en enveiskjørt gate og taxien slapp meg av kanskje tretti meter fra inngangsdøra. Dessverre var det akkurat da overfallsmannen gikk forbi gata mi. Som kvinnen i Schweigårdsgata klarte jeg å skrike (du vet ikke hvor høyt du kan skrike før du er redd for livet ditt), og overfallsmannen forsvant i natten.

Jeg har ikke fått traumer for livet av den opplevelsen, men jeg har fått en evig forakt for folk som mener kvinner har ansvar for å unngå å bli voldtatt. Kom gjerne med råd, om dere virkelig har peiling, men ikke snakk om ansvar. Ja, Hilde Haugsgjerd, jeg snakker til deg. Jeg lurer på om du har tenkt på voldtektsofrene som nå sitter rundt i Oslo når du skriver dette?

Det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt på gaten må dessverre kvinner selv ta. Det kan synes urettferdig og opprørende. Men de mest effektive forebyggende tiltak mot overfallsvoldtekter er det de potensielle ofrene selv som kan sørge for. For det handler om å la være å gå alene gjennom byen nattetid. Om å bruke penger på drosje hjem, om å sørge for å få følge med noen, eller om å gå hjem tidlig nok til at det ennå er folkeliv i gatene. Den som vil være mest mulig sikker på å unngå å bli voldtatt av en ukjent, rår selv over de mest effektive tiltakene.

Jeg har intet annet enn forakt til overs for Hilde Haugsgjerd og avisa hennes etter dette. Men antakelig mindre forakt enn det Aftenposten har for voldtektsofre. For hva går gjennom hodet når man synes det er passende å illustrere en sak om overfallsvoldtekt med dette? Er det.. en vitsetegning? En karikatur av en full, overvektig, stygg og utfordrende kledd kvinne på vei hjem fra julebord. Er det slik Aftenposten ser for seg voldtektsofrene? Er det slik de ser for seg meg og deg, de potensielle voldtektsofrene som de ønsker å gi råd til? Jeg har ikke ord. Men jeg skal jammen klare å ringe abonnementsavdelinga til Aftenposten på mandag.

Takk til Christin Aamodt som tok saken på underskog og som skriver om det på Dagblad-bloggen.

Jeg leser den nye nettavisa Tidens Tegn. Iver B Neumann har skrevet en artikkel med tittelen Driver feminister fagforeningsvirksomhet eller rettighetsarbeid? Den måtte jeg jo lese.

Jeg trodde Neumann hadde skrevet en sviende kritikk av norske feminister. Men i hele artikkelen står det ikke et ord om verken AP-feminister, SV’ere, liberal-feminister, Fett-feminister, Ottar, Kvinnefronten eller andre. Er det ikke rart? I stedet står det mye og mangt om fremmede som plager Neumann på gata. Han triller på barn for tiden, og i den forbindelse blir han stadig tilsnakket av folk som er mja, litt skeptisk til at ungen får mat og forøvrig bør lua trekkes lenger ned. Alle er kvinner! Neumann ser et mønster i dette:

For her kan eldre distingverte kvinner, bleke husmødre og oversminkede ungjenter ta hverandre i hendene. I forholdet til mannen med barnet er de alle uten videre overlegne og kan stille seg til doms, simpelthen i kraft av sitt kjønn. Kvinner kan, som det het på 1970-tallet.

Dette er jo ergelig. Det er få ting jeg misliker mer intenst enn kjønnsessensialister, og særlig de av den mer geskjeftige og intervenerende sorten. Neumannen har min sympati. Men jeg lurer litt på hans valg av skyteskive. Hvorfor distingverte kvinner, bleke husmødre og oversminkede ungjente? Er de spesielt ille? Eller er dette en uttømmende liste over kvinnetyper slik Neumann kjenner arten? Og skulle ikke dette handle om feministene? Om fagforeningsvirksomhet?

For Neumann er en sånn anemisk akademikertype, er han ikke? En skikkelig belest brillefaen? Da skal det vel være mulig å skrive en artikkel der overskrift matcher innhold? Eller der litt research er foretatt. For eksempel finne ut om det ikke er slik at endel feminister faktisk støtter hans kamp for å bli sett som en likeverdig omsorgsperson.

Bare noen forslag der altså. Men jeg skal gjøre mitt, det er ikke det. Siden Neumann ser ut til å tro at alle kvinner er feminister, eller at alle kvinner gjør som feministene sier, jeg vet ikke helt. Men vi får trå til okkesom. Se nå:

Jeg, Drusilla, en feminist, sender med dette bud til alle kvinner om å slutte å plage Iver på gata. Slutt å plage alle menn på gata. Dere er ikke per se bedre omsorgspersoner enn en hvilken som helst person og/eller mann. Slutt med det. Nå. Over og ut.

Sånn. Nå kan du gå trygt ut i verden, min venn, med barnevogn og bleiebag. Alt er i orden nå.