Tiden har jo Richard som sjef. Han er fin.
Damm sin norsk skjønnlitterær har Fredrik. Han er også fin. Det er sikkert mange fleire, dette var berre dei eg kjenner.

jeg snakker ikke om fysisk alder, avil, jeg snakker om mental. og jeg snakker ikke om en regel, jeg snakker om en tendens.

Eg vil verkeleg anbefale The Rules of Attraction, trass i at fleire som har lese den har kritisert den for så mangt. Den er drivande godt skrive og favnar kring mykje av det eg hugsar frå den tida.

Men den er altså skrive av ein mann.

Kva med ho som spring rundt i superkvinnedrakt i Oslo no då? Ho har i alle tilfelle vore på same hostel som meg i Israel og tulla seg til slik eg gjorde. Kva hokerten er det ho heiter?

leste denne posten for en tid siden, men begynte å tenke på den nå. Jeg lurer på om vår generasjon faller mellom to stoler hos forlagene. Forlagene har barne/ungdomsavdelinger og voksenavdelinger (som typisk heter skjønnlitteratur). Jeg føler at vår generasjon, aka ironigenerasjonen (jeg ville heller kalt den distansegenerasjonen fordi distanse til seriøse tema preger oss mer enn at vi sier det motsatte av det vi mener), er vesentlig forskjellig fra foreldregenerasjonen, men at hovedtyngden av de forfatterne som blir utgitt fra vår aldersgruppe mentalt ikke tilhører vår generasjon men foreldregenerasjonen. de er påfallende ofte gamle sjeler i unge kropper. forlagene styres av mennesker fra den gamle generasjonen, de ansetter konsulenter som tenker på samme måten, de ser ikke generasjonskløften, de ser bare det de oppfatter som dårlige tekster, og resultatet er at vi får en generasjon som det ikke lages bøker for og som henvises til amerikanske filmer og TV-serier.

Er det vett i disse tankene, eller er jeg på jordet? lurer oppriktig, fordi jeg kan tenke meg å forfølge temaet videre.