Aiai, jeg var på Østlandssendingen i dag for å snakke om blogg. Sammen med Lorden. Det er ca. 10 min inn, og du kan høre gullkorn fra feministblogg-munn, som f.eks. eeeeeeeh, ja det er…..bra.

Lorden er forøvrig en svært behagelig og velformulert mann, mens jeg høres litt spissere ut. Litt sånn geskjeftig og semi-selvhøytidelig. Jaja, det er bare å akseptere. Det er sånn jeg er. Herregud.

Ps. Jeg har mista mobilen min. Siden vi er inne på det navlebeskuende. Prøver å skaffe en ny i dag.

Jeg blir så glad av all den freshe feministblogg-blomstringa som skjer om dagen. Om det er sure tider i Aftenposten et al., så er det søtt å se stadig flere bloggere med refleksjoner og røsketak i status quo. Bare denne uka har jeg lest Hufsa om hysteriet rundt kvinners hår, Fr. Martinsen som vil ha rot i kjønnskategoriene, Fjordfitte om neurobiologi, Havheksa om menn og kjønn, Muppy om tyllprinsesser og en kanin, Hjorthen om priviligerte kvinner, Mihoe om feministpolitet, Storalm om feminister, Filter om menn, Ellisiv om jakten på mannligheten og Lotten om jakten på en tenkende journalist. And there’s more!

Jeg mener: Blåbloggere? Pfff. Islamofob-blogger? Sssh.  Rødblogger? Zzzz. Hvem ruler gata i bloggebyen? Og snart blir det stormønstring i anledning kvinnedagen. Fest, fest, fest!

Men det er klart det kan ta på å være feministblogger. Man er veldig obs, for å si det sånn, på stereotypier og skjevheter. Det kan gi seg utslag. Her om dagen hørte jeg for eksempel om noen menn som drar rundt, fra land til land, for å vise fram penisene sine. Det er performance eller stand-up (hm) eller lignende og slik jeg har forstått det dreier deg seg om å lage morsomme figurer (?) av penis og omegn. Jeg slår opp på nettsidene deres og dette er visstnok så populært at de søker folk til audition:

The producer and artists are asking that penis puppeteers come to the
auditions with a flexible working attitude and be ready to demonstrate their own genital installations. Puppetry of the Penis is an equal opportunity employer and will audition both circumcised and uncircumcised genital origami hopefuls.

Og hva tenker feministbloggeren da? Wow, sjukt konsept. Hjelpes, lurer på om det gjør vondt og om det er like ekkelt å se på som det høres ut. Oh no! Hun tenker: Men, men, hva med kvinner? Hvorfor skal ikke de også lage installasjoner? Hvorfor finnes det ikke et puppetry of…? Tja. Et dokketeater for? Et dåseteater?
Før hun kommer til seg selv. Leter etter pillene, og tenker at bi-effektene av langvarig feministblogging er selsomme. Men verdt det.

Jenter, altså dere. De er noen raringer. Men ikke så veldig vanskelig å forstå seg på, når alt kommer til alt. Nå har det vist seg at jenter bruker mobiltelefoner mer enn gutter. Ja, de tekster og fotograferer og holder på som bare det! Og vet dere hvorfor? Hm? Er det fordi de liker å kommunisere med vennene sine? Er det fordi de synes det er gøy med bilder? Liker å uttrykke seg? Mja. Det kan vel ikke være det hele. Åh nei. Jenter bruker telefonene fordi…

Wait for it…

De vil vise at de er forskjellige allikevel! Ikke sånn som i “rødstrømpetiden” (?). I følge Aftenposten:

Markerer forskjeller
- I rødstrømpetiden kjempet man for like rettigheter og like muligheter. I dagens senmoderne samfunn virker det som jentene ønsker å markere at de er forskjellige likevel. Dette kan være grunnen til at jenter ser det som sin oppgave å være sosial og skravlete, også med moderne teknologi, mener forsker Marie Vetleseter Bøe ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo.

But of course. Alt unge jenter gjør i dag må selvsagt tolkes som et opprør mot de forferdelige feminist-tidene da man beskjeftiget seg med rettigheter og den slags avlegs skræp. Dersom jenter klør seg i øret skal du se det finnes en forsker som mener dette er et uttrykk for oppgjør med fordums kvinnesakssurr.

Jeg opplevde dessverre ikke rødstrømpetidene, men det skulle ikke forundre meg om jenter også den gang var opptatt av å kommunisere. Kanskje de… *store øyne* hadde sosial omgang også? Eller var med i “syklubb” eller “skravleklubb” eller hva man nå skal kalle det når sånne tøysete skapninger snakker sammen. Og alt dette samtidig. som. de. ønsket. like. muligheter. for. kvinner. og menn. Shit. Det må være sant det de sier om kvinner og simultankapasitet.

Jeg leste litt om Oslo Fashion Week i uka som gikk. Jeg var jo ikke der. Vet du hva. Jeg var på konferanse om den nordiske modellen. Systemet, velferdsstaten, kollektive forhandlinger og open society. Veldig sosialrealistiske greier. Ikke rart jeg ikke kan gå i høyhelte sko.

Men det kan ikke de norske modellene heller. Knut Olav Åmås i Aftenposten sier: De kan ikke gå på høye hæler, de klamper seg fremover som kuer i sko. Dessuten spiser de dårlig. Og det er da for ille at folk skal sulte, synes jeg, og får nesten litt dånedimpen i sympati.

Det er mye tomat og eple, vann og banan, salat og cola light og andre uhellige lav-kalori kombinasjoner ute og går. Det er ikke bra. Annette Stai er bekymret:

Det er i stor grad homofile menn som designer klærne modellene skal presentere, og de er ute etter guttekropper snarere enn kvinner, sier hun.

Den har jeg hørt før, og jeg synes ikke det høres overbevisende ut. De ser vel ikke akkurat ut som guttekropper? Men, uansett. Hva skal man gjøre da? Stai har svaret:

Gutta må komme på banen og kreve pupper og skikkelige damekropper. Trente jenter med muskler er sexy, mener Stai.

Det er helt naturlig at gutta må på banen. Da må nesten de heteroseksuelle mennene kreve pupper, når de homofile mennene ikke duger. Hvem ellers? Kvinnelige modeller, som skal vise klær for kvinnelige kunder, må jo nødvendigvis være sex-objekter for menn.

Oh nooooo! Akkurat nå som jeg skulle iverksette storstilt feiring av v-dagen, ser man seg nødt til å kommentere Aftenpostens on-going back-lash virksomhet mot kvinner som ønsker frihet og likestilling. Det er i sannhet forsmedelig, for jeg hadde bare lyst til å drikke rødvin og dyrke kjærligheten.

Akk ja. Det er sterke anklager som rettes mot feminister og andre frihetselskende mennesker i Aftenposten i dag. Vi har gjort vondt. Vi må tiltales. Under overskriften Jakten på det feminine skriver Aftenposten:

Etter mange år på barrikadene med kamp for likestilling og rettferdig lønn, er kvinnene i gang med en ny kamp: Å ta tilbake sin egen kvinnelighet - som ble borte et sted på veien. For til tross for “kvinnefrigjøringen” som har gjor kvinnen både selvstendig og sterk, er hun i dag på mange måter fortsatt ikke fri. Ikke fri i forhold til eget kjønn - og sin egne kvinnelighet. Ja kanskje tvert i mot.

Du skjønner det, du lille kvinne, du har blitt tatt fra det aller viktigste: Din KVINNELIGHET. Okei, du fikk utdanning, fri abort, rett til å ikke bli utsatt for vold og voldtekt i ekteskapet, rett til å skilsmisse, til arbeid, makt, lønn, p-piller og større valgfrihet i livet ellers. Og sånt. Men var det verdt det, spør jeg. Var det verdt det?

Kvinnefrigjøringen - dette litt latterlige konseptet som vi bare må sette i hermetegn for å lissom distansere oss fra det, har ødelagt alt. Vi har mistet mye av kvinnen i oss underveis. Bare se deg rundt? Jeg mener:

HVOR ER KVINNELIGHETEN?

Hulk! Her finnes bare den “sosialrealistiske kvinne [..] som har tilegnet seg mannlige egenskaper for å nå frem”. Herregud! Tenk om jeg er “sosialrealistisk” selv. Jeg har på en måte nådd fram, og det betyr nok at jeg egentlig er et ufritt menneske (eller kvinne da, for det er først og fremst jeg er). Men uansett, jeg er nok underlagt all mulig urettferdig tvang. Pga. av “kvinnefrigjøringen”, altså. Forjævlig.

Heldigvis skjer det endringer. Moteskaper Nora Farah er over seg:

Tenk deg bare synet av en lekker høyhælt pensko i snø - så kvinnelig! Det så vi aldri tidligere - alle var så praktiske. I dag velger mange kvinner å fryse bitte lite grann for kvinneligheten.

Tenk på fremskrittet. Jeg blir rørt. Kanskje, om noen år, hvis vi bare kjemper hardt nok, så vil alle kvinner i alle land få muligheten til å fryse av seg tærne i dyre sko. I just can’t wait! Jeg er bare litt redd for kvinner i land uten snø. Det må være veldig lite feminint uten snø, for det er meningen at man skal fryse. Kanskje vil man finne opp andre måter å lide på for å være feminin? Det er jo lov å drømme.

Herregud, så mye å tenke på nå i den nye kampen. Her er Ole Petter Nyhaug, leder for trendanalyse i Synovate (?) og han vet hva vi har i gjære. Det er håp for kvinner:

En ny generasjon kvinner er i ferd med å bli ganske synlige i samfunnet. De ønsker ikke lenger et så sterkt fokus på likestilling og tillater seg i stedet å dyrke frem kvinnen i seg. De krever å få markere kjønnsforskjeller. Ja, jenter under 29 år svarer rett ut at de mener likestillingen har gått for langt, sier Nyhaug.

Jeg vet ikke hvilke undersøkelser han viser til, men samma det. Nå skal vi få kjenne oss som kvinner, dere. Er det ikke flott? En venninne av meg fikk virkelig føle seg som kvinne da hun ble tiltalt som barnehagetante av noen middelaldrende menn på jobben. Det tror jeg hun satt stor pris på, for det var en slags markering av kjønnsforskjell - kan du si, og det er deilig at ikke likestillingen har kommet altfor langt. En dag vil kanskje unge jenter oppdras til å være feminine og bare få dokker og rosa prinsessekjoler til jul. Så kan man fortelle dem hvordan kvinner skal være og at det er bra at kvinner får lov til å være kvinner. De kan lære at de ikke er gode i matte, at kvinner ikke er morsomme, at de er kjedelige, at kvinner er kvinner verst og at de for alt, alt i verden må være KVINNELIGE. Og mye mye mer.

Er du klar? Det blir litt av en frigjøring!

Oppdatert: Jeg fikk ikke tatt bilde av Aftenposten forsida før nå. Den har et hint til alle dere moderne kvinner på desperat jakt etter kvinnelighet. Det er jo så vanskelig å få øye på halvnakne kvinner i dagens samfunn. Man må lete - og lete - og lete.

Her om dagen så jeg en dokumentar om bruk av psykoanalyse i markedsføring. En av historiene handlet om hvordan noen luringer fant ut hvorfor amerikanske kvinner på 50-tallet ikke ville kjøpe ferdig kakemiks. De sa de ville ha det, men da produktene kom i hyllene, ble de stående der. Ingen ville bake ferdigkake.

I følge dokumentaren kunne man ikke bare spørre kvinnene. Man måtte grave dypere i psyken. Og der fant de skyldfølelse. Det var ikke jobb nok å vispe kakemiks med vann. Så lett skulle man vel ikke slippe unna?

Salget gikk derimot i været da man endret kakemiksen slik at det ble nødvendig å tilsette et egg. Da hadde man bidratt selv til den fine kaken, med et eget egg, og kunne servere den uten den stygge følelsen av slendrian som da det bare var vann. Noe sånt. Jeg lurer på om kakemiksen er sånn ennå? Og om det finnes flere forvanskinger fra husmødre med komplekser. Det skulle jeg vel tro.

Fr. Martinsen skriver bra om husarbeid. Hun har etter en min vurdering et meget sunt forhold til vasking som nok kan oppsummeres til at Folk vasker alt for mye. Jeg er enig. Dessverre, eller heldigvis er jeg ikke folk i denne sammenhengen. Mer en gris. Det er så mange ting jeg heller vil gjøre at rotet ofte har vokst til apokalyptiske dimensjoner. Møkka også faktisk, om jeg skal være ærlig. Men nå har jeg funnet en vei.

Løsningen er like enkelt som den er effektiv: Lydbok på ipoden. Ikke bare blir man underholdt mens man tørker og vasker og henger opp. Man får lyst til å gjøre det også. Lydbøker er nemlig innrettet slik at man MÅ gjøre noe samtidig som man hører. Du kan ikke bare sitte og se ut i lufta. Så hvis du skal vite hva som skjer videre, må du holde i gang. Så er oppvasken tatt i selskap med de vidunderlige engelske damene til Minette Walters. Det er så bra. Selv om det ikke blir så mye støvsuging.

Som dere vet er dagens onde kvinne byråkrat. Og en gang i året sånn circa drar jeg på byråkratfesten på Rockefeller. Det er litt festlig og litt kleint, som det gjerne er i sånne settinger. Og i natt var jeg der.

Det er et band der som synger sanger om hvordan det er å være byråkrat. Uskyldig moro. selvsagt. Det er sånne festlige cover-greier: Jeg vil bli en byråkrat til melodien av Britney Spears Hit me baby one more time. Budbubudsjett forlik til Metallic Hvit. Jeg vet ikke helt. Litt revy-aktig,

Men så begynner de å synge på den derre “Forelska i lærern”-sangen. Teksten er byttet ut med: Jeg ligger med sjefen, å, å,å. Jeg ligger med sjefen, Å, Å, Å. Det er en jente som synger, og greia er lissom at en tredveåring ligger med sin seksti år gamle sjef.

Nasty greier! Er det noe vi vet om statsadministrasjonen så er det at stadig flere kvinner kommer i posisjoner. Som dyktige ledere. Det er ikke fordi de har ligget med noen.

Så jeg lurer på hvorfor noen kvinner synes det er kult å tråkke seg selv ned i søla. Hva er greia? Er det morsomt? How about some self-respect? Er det så vanskelig?

(PS. En stor shout-out til hun som avslørte meg som blogger på festen. Lunsj i kantina?)

Dette må være noe av det mer kørka jeg har sett på en stund. Et nettverk kvinneklinikker i Sør-Sverige har bestemt at pasientene ikke lenger skal kunne velge kjønn på gynekologen sin: Fordi det hender at mannlige gynekologer har følt seg diskriminert.

Sverige, Sverige, Sverige. Tsk, tsk, tsk. Forbud og tvang er lissom ikke veien å gå på dette området. Jeg kan tenke meg ca. 100 andre mer elegante måter å løse en eventuell mismatch mellom tilbud og etterspørsel på.

Særlig er unntaksreglene talende:

Undantag görs dock där det finns synnerliga skäl att inte låta sig undersökas av en manlig gynekolog, till exempel för kvinnor som utsatts för övergrepp eller för kvinnor med ursprung i patriarkaliska traditioner. Men för kvinnor som på mer lösa grunder önskar en kvinnlig gynekolog blir det svårare att välja.

For våre sør-svenske søstre er det altså bare å øve seg på tåredryppende offer-tale dersom de ikke vil ha en mannlig gynekolog. Her kan man ikke stole på at kvinner har sine grunner. Hvis de da ikke har et vanskelig navn, for da kan man vel gå utfra at de kommer fra patriarkalske tradisjoner? Hjelpes.