The happy house wife

Her om dagen så jeg en dokumentar om bruk av psykoanalyse i markedsføring. En av historiene handlet om hvordan noen luringer fant ut hvorfor amerikanske kvinner på 50-tallet ikke ville kjøpe ferdig kakemiks. De sa de ville ha det, men da produktene kom i hyllene, ble de stående der. Ingen ville bake ferdigkake.

I følge dokumentaren kunne man ikke bare spørre kvinnene. Man måtte grave dypere i psyken. Og der fant de skyldfølelse. Det var ikke jobb nok å vispe kakemiks med vann. Så lett skulle man vel ikke slippe unna?

housewife

Salget gikk derimot i været da man endret kakemiksen slik at det ble nødvendig å tilsette et egg. Da hadde man bidratt selv til den fine kaken, med et eget egg, og kunne servere den uten den stygge følelsen av slendrian som da det bare var vann. Noe sånt. Jeg lurer på om kakemiksen er sånn ennå? Og om det finnes flere forvanskinger fra husmødre med komplekser. Det skulle jeg vel tro.

Fr. Martinsen skriver bra om husarbeid. Hun har etter en min vurdering et meget sunt forhold til vasking som nok kan oppsummeres til at Folk vasker alt for mye. Jeg er enig. Dessverre, eller heldigvis er jeg ikke folk i denne sammenhengen. Mer en gris. Det er så mange ting jeg heller vil gjøre at rotet ofte har vokst til apokalyptiske dimensjoner. Møkka også faktisk, om jeg skal være ærlig. Men nå har jeg funnet en vei.

Løsningen er like enkelt som den er effektiv: Lydbok på ipoden. Ikke bare blir man underholdt mens man tørker og vasker og henger opp. Man får lyst til å gjøre det også. Lydbøker er nemlig innrettet slik at man MÅ gjøre noe samtidig som man hører. Du kan ikke bare sitte og se ut i lufta. Så hvis du skal vite hva som skjer videre, må du holde i gang. Så er oppvasken tatt i selskap med de vidunderlige engelske damene til Minette Walters. Det er så bra. Selv om det ikke blir så mye støvsuging.

9 kommentarer til “The happy house wife”

Legg igjen kommentar