Noen ganger leser jeg artikler som jeg synes er virkelig gode. Jeg sitter med en imaginær rødpenn og sjekker av i margen - bra-bra-ja-godt poeng. Fortsett sånn. Så går det kanskje bra. Forfatteren har klart kunststykket å ikke irritere fletta av meg med, vi er vel i havn, forfatteren og jeg, alle kan puste lettet ut. Du store min. Det er ikke ofte.

Ikke så med en av artiklene i siste nummer av Samtiden. Det starter så godt. Det er stødig og fint. Helt til vi dundrer inn i et kjempeskjær på side 26 så det smeller til i ryggmargsrefleksen min. Hallo, kaptein? Hvordan er det mulig å ikke se det der? Jeg ser et digert blinkende rødt lys! Hva ser du?

Tonje Vold skriver altså om “negerdebatten”. Og det er bra, jeg er helt enig, her er masse pinlige eksempler på hvite mennesker som syter og surver som små skitunger fordi noen prøver å gi dem litt innsikt og forståelse for hvordan de virker på andre, ikke like plaster-”hudfargede” individer. Godt oppsummert er det.

Men så. Av en virkelig helt mystisk grunn, finner forfatter det for godt å trekke inn en studie av jenter i svenske multikulturelle forsteder “som viser fram både noe av det som forsvinner og det nye som oppstår”. Det normale i disse stedene er å ha flerkulturell bakgrunn. De hvite elevene følte seg ikke truet, men innrettet seg. Jeg hang meg opp i dette “funnet” fra undersøkelsen:

Det viste seg at alle informantene på et tidspunkt hadde farget håret for å bli mer lik majoriteten. Blondt hår karakteriserte dem nemlig som “bimbo”. Det hvite var blitt synlig, og nå ble det etnisk svenske oppfattet som stereotypt. (…) I den multietniske klassen var religion et stadig tema og det sekulariserte Sverige fjernt. Jentene ble tvuget til å forhandle mellom posisjoner for likhet og ulikhet mellom dem og kameratene.

Dette kaller Tonje Vold for forhandlingskompetanse. Hun presterer så følgende:

Det er denne forhandlingskompetansen jeg savner hos ministrene, politi og andre talspersoner i Norge.

Javel. Hurra. Å føle seg tvunget til å farge håret for å ikke bli stemplet som bimbo er altså å anse som en ettertraktet kompetanse? Det er ikke meningen å være vrang, for jeg likte virkelig resten av artikkelen, men hvordan ellers er det meningen at jeg skal ta det?

På Kilden leser jeg mer om denne studien. Det virker ikke særlig fett å inneha denne forhandlingskompetansen:

Å være blond og jente fører til uvelkommen oppmerksomhet og til seksualisering. (…) Å være blond jente innebærer å bli tilskrevet en identitet som er full av nedsettende fordommer om kjønnshierarkier og kvinnelig seksualitet. Det innebærer en plagsom synlighet; biler som tuter, gubber som stirrer og gutter som kaller en hore. Det er en synlighet som kan fjernes gjennom å endre utseendet. Ingen “vulgære” utrigninger, kjoler eller sko, ingen fnising eller bimboaktighet – og simsalabim, gjennom ny hårfarge, heller ingen blondhet.

Dumt jeg ikke visste hvor enkelt det var da jeg daglig ble trakassert på gata som blond tenåring i en fransk storby. Jeg var vel ikke særlig kompetent da. Synd for meg.

Men jeg lurer oppriktig på hvor Tonje Vold vil med å kjøre “negerdebatten” på kollisjonskurs med jenters rett til å bli behandlet med respekt. Vi kan lage et kart: Å kalle noen “neger” når de ikke ønsker det, er uakseptabelt. Det er også uakseptabelt å kalle jenter med blondt hår for horer. Her er ingen konflikt. Ingenting som trengs å forhandles. Det er virkelig ikke så vanskelig. It’s easy if you try!

(Jeg vil heller på det sterkeste anbefale Undres fine post om hvite prinsesser og jenter som vokser opp i et samfunn der det skjønneste er hvit hud).

Gud bedre - da fikk jeg endelig posta på den absolutt fabelaktige 0803-bloggen. Dette skrev jeg:
Det er gøy å diskutere feminisme. Aller best er det kanskje når man klarer å bevege samtalen framover. Når begge parter oppnår en større forståelse. Man har en Dialog eller enda bedre Den Gode Samtalen. Der vi møtes på vårt nivå, under lysfontenen, eller hvordan nå dette var. De som er med i kronprinsens krets kan spørre på neste bursdag.

Andre ganger vil man bare gruse motstanden på motbydelig vis. Og da holder det ikke med personlige erfaringer, ideologi, filosofi eller enda verre postmoderne teori. Da er det bare faktafeminsme som gjelder. Statistikk og mer forbanna statistikk som man kan dundre i hodet på den forhåpentligvis uforberedte ignoranten som var så uheldig å utbasunere sitt middelalderske syn på verden. Dang! Der sitter du og er snørrhoven faktafeminist og væpna til tennene med kunnskap og forskning. Det er det bare å lene seg godt tilbake og fyre løs. Gjenta etter meg: Forskning. Viser!

For eksempel:

Eh, jasså du mener det er store forskjeller mellom kvinner og menn? Vel, hvis du ser på foooorskningen, så forholder det seg litt annerledes. Faktisk. Hvis man ser på meta-analyser av forskning på psykologiske kjønnsforskjeller, så finner man at kjønnene er mer like enn ulike. Signifikante forskjeller finnes kun på onani-frekvens (her lener man seg tilbake og uttaler onani med tørr saklighet for størst mulig effekt) og aggresjonsnivå. Forskjellene er moderate. Skal jeg sende deg en link til rapporten.

Så du sier du har oppdratt dine barn helt kjønnsnøytralt og at forskjellen mellom barna dine er genetisk? Hm. Her om dagen leste jeg en gjennomgang av ørti forskningsrapporter om hvordan fedre og mødre kommuniserer med barna sine. Hva var det de konkluderte med igjen. Å jo: We observed systematic gender-typing effects in both how mothers and fathers act differently with their children and in how mothers act differently toward their sons and daughters. Det gjelder sikkert ikke deg, altså, men vi må nå engang forholde oss til forskning framfor personlige anekdoter, ikke sant?

Jenter dårligere i matte? Nuvel. Ikke i følge denne studien. En annen studie publisert i Science - du vet det prestisjetunge tidsskriftet - fant at jenter gjør det dårligere på matematikktester dersom de på forhånd fikk fortalt at de var genetisk underlegne. Jenter som i forkant av den samme testen ble fortalt at kjønnsforskjellene bare skyldes ulike erfaringer gjorde det like bra som guttene. Rart med det.

Ha-ha, jasså, kvinner bruker 20 000 ord om dagen mens menn bruker 7000? Hvor har du det fra? Nei, vent, jeg vet, det er fra den amerikanske samlivsboka. Det der er jo bare sprøyt. Du finner ikke en eneste vitenskaplig studie som understøtter den påstanden. He-he. Du tror kanskje på den historien om at eskimoer har mange hundre ord for snø også, The Great Eskimo Vocabulary Hoax. Den er god.

At det var? “Kvinner er kvinner verst”? Gutter er reale, jenter er ekle. Det var jommen litt av en tilfeldighet. Her sitter jeg med en tabell fra en svensk rapport om trakassering blant ungdom. Check it out! (Via Saccarina på Sonitus).

Jøss, det ser ut som om det er mest boy-on-boy action når det kommer til fornærmelser. Skal vi si at det heller er gutter som er gutter verst?

I følge samme svenske rapport er toleranseterskelen noe lav for slampete jenter. Den sier ikke noe om tålegrensen for slampete faktafeminister, men her kan vi anbefale maskingevær-taktikk. Min rekord er på omtrent ti minutter før offeret finner en ny samtalepartner. Noen bedre? (Ja, kvinner har konkurranseinstinkt, dammit).

Jeg er fullstendig i overload etter å ha feiret og lest og tenkt og diskutert. Det er fantastisk mye fint på 8. mars-bloggen. Hurra! Og nå skal vi gå i fakkeltog!

(Og nå har jeg gått i fakkeltog. Fra angst til aksjon - ta natta tilbake!)

Men man slipper ikke helt unna. Noen må bruke dagen til å trykke det mest ubegripelige vrøvlet jeg kan huske å ha lest. Det sier mye. Til vanlig har jeg en rimelig robust hjerne, men det er grenser for hvor mye usammenhengende og menneskefiendtlig crap stakkaren kan håndtere. I blame Aftenposten. Selvfølgelig gjør jeg det. Vi nøyer oss med ingressen:

Vestlige kvinners nederlag

VOLDTEKTSBØLGEN. Er det rart afrikanere voldtar når de kommer til Norge og erfarer hvor lite verdifull en kvinnes seksualitet er i den vestlige kulturen?

Skal vi se, det er litt av et kinderegg dette. 1. Kvinner er ansvarlig for voldtekt, 2. Vesten er forjævlig, 3. Afrikanere voldtar over en lav sko. Alt er mulig i Aftenposten. Også kan vi bare, med stor takknemlighet, henvise til Vampus som har tatt på seg oppgaven med å vade gjennom denne giftsumpen av en kronikk.

Greit nok at debattredaktør Åmås liker en, eh, unik stemme like mye som en annen debattredaktør, men for skams skyld da, mann. Jeg følte for å ta en lang varm dusj etter å ha lest faenskapet. Sånn skal det vel ikke være, hva?

Jeg synes vi skal teste Åmås. Kom igjen, har vi noen frivillige til å skrive en tilsvarende hånende og rasistisk sak om moralsk forråtna homser i det dekadente vesten? Jeg vet ikke, vi kan starte sånn: Er det rart innvandrere banker livskiten ut av forkvakla homofile menn som er ødelagt av vestens forskrudde seksualmoral. Noe sånt. Hva sier du, Åmås?

Det nærmer seg 8. mars. Hva er da mer naturlig enn å bruke kvinners situasjon i verden og i Norge til å agitere mot selvbestemt abort. Ja, mot selvbestemt abort, if you can believe it. Niels Chr. Geelmyden har nemlig et så brennende engasjement for kvinners miserable stilling i fattige land, for kvinner som blir voldtatt, mishandlet, solgt som sexslaver og utsatt for incest som barn, at han er villig til å argumentere hardt mot kvinners rett til selvbestemt abort. Wow!

Jeg tror de er dypt rørt nå, voldtatte kvinner rundt i verden. En mann som på vegne av undertrykte kvinner forsøker å begrense deres reproduktive rettigheter. Det ser man ikke hver dag. Litt av en feministisk helt, denne karen.

Seriøst. I sin kronikk Kvinneforaktens tid lister Geelmyden opp grusomheter begått mot kvinner, før han elegant (?) hopper over til det man får tro er hans egentlige anliggende: Rett til selvbestemt abort:

Merkverdig få kvinner holder muligheten åpen for at abortloven imøtekommer mannssamfunnets og materialismens mørkeste premisser. Loven om selvbestemt abort innfrir alle mannens urgamle drømmer om å unnslippe ethvert forpliktende ansvar. På papiret er det kvinnen som har valgt. Dermed vil hun ofte være alene om å hjemsøkes av skyldfølelse og anger.

Vel, nei, det er ikke merkverdig at få kvinner ønsker å oppgi sin rett til å bestemme over eget liv. Jeg skjønner at dette kan være tungt å forstå for folk som nærer forestillinger om “mannens” urgamle drømmer. (Snakk om kjipt mannssyn!) Så la oss ta det litt sånn step-by step.

Selvbestemt abort fører ikke til økt depresjon slik det hevdes i kronikken. Dette har blitt litt av en slager hos abort-motkjemperne, men det medfører altså ikke riktighet. I all falsk beskjedenhet vil jeg gjerne henvise til min egen lille gjennomgang av denne forskningen Geelmyden og co viser til. En liten high-light fra froskerens egen munn kan være på sin plass: Vi kan ikke si at angsten og depresjonen har med aborten å gjøre. Slike problemer kan skyldes andre faktorer, som at de som valgte en abort hadde noe dårligere psykisk helse på forhånd.

Men Geelmyden stopper ikke der. Etter å ha referert til den litt tvilsomme forskningen om abort og depresjon fortsetter han videre med: Det synes ikke engang å gjøre inntrykk at antall selvmord blant unge norske kvinner er økt med 30 prosent siden 1992. Når Geemylden blander inn forekomsten av økt selvmord blant unge kvinner i en diskusjon om selvbestemt abort, må det være lov å spørre, sånn med all respekt: WHAT THE FUCK?

Og her skorter det kraftig på kunnskapsnivået. Jeg regner med at Geemylden viser til Ung i Norge undersøkelsen som viste at selvmordsforsøk blant jenter har økt med 30 prosent fra 1992 til 2002. Nova som står bak undersøkelsen skriver på sine hjemmesider: Undersøkelsene peker ut to områder som står bak økningen i depresjon og selvmordsforsøk: økning i vekt / misfornøydhet med utseende og økning i rusbruk, særlig alkohol. Ingenting om retten til selvbestemt abort med andre ord.

Bare for å understreke hvor spekulativt dette mølet til Geelmyden er, kan vi også legge til at aborttallene for den gruppen Ung i Norge-undersøkelsen omfatter, faktisk har gått ned i perioden 1992-2002. Hva med å løfte en halv finger for å sjekke opp påstandene man slenger ut av seg? Herregud.

Til slutt,og dette er kanskje det vanskeligste for abortmotkjempere:

Å presse kvinner til abort. Å presse kvinner til å bære frem et barn hun ikke ønsker. Det er to sider av samme sak. Det er forakt for kvinners integritet og frihet. Hvis man er opptatt av den ene, må man være opptatt av det andre. Så vær så god, her er noen flere uttrykk for selvsamme kvinneforakt som forfatteren er så opptatt av (Kilde: WHO):

• 19 millioner kvinner opplever en illegal abort hvert år - 18,5 millioner av dem foregår i utviklingsland
• 68 000 kvinner dør hvert år som et resultat av ulovlige aborter - alle i utviklingsland.