Ad status quo: Opprettholdelse av en tilstand er ikke nødvendigvis det samme som fravær av aktivitet. Prøv å forholde deg fullstendig passiv til innlevering av selvangivelsen og se hva som skjer med din tilstand som ikke-fengslet. Det er fullt mulig å pålegge folk ting som de (av umiddelbar egeninteresse) ikke vil, dersom vi mener at det er riktig.

(Forøvrig var det en positiv overraskelse å høre at du er mann - jeg får alltid stor respekt for folk som evner å se videre enn seg selv. Men i denne saken er vi ikke enige. :-)

Drusilla:
“At man frivillig har tatt en risiko har ingenting med saken å gjøre”…? Men du dette i fullt alvor? At man på generelt grunnlag ikke skal ha noe ansvar for konsekvensene av de risiki man tar, og også forsøke å rette opp disse konsekvensene når de oppleves negative for andre?

Ja, en pålagt abort kan nok oppleves som integritetskrenkende. Det kan det også når en kvinne bruker mannens sæd stikk i strid med hans intensjoner (og potensielt også i strid med muntlige avtaler). Hvorfor er det første verst? Er det gammelt mentalt slagg som definerer at kvinner alltid er svake og derfor trenger mest sympati?

Du argumenterer videre for status quo dersom man ikke er enige. Velvelvel, blir man ikke enig, og sitter der og glor olmt på hverandre i noen måneder uten at noen foretar seg noe aktivt, så kan du jo gjette hva som skjer.

Og til slutt, ad “Til slutt”: jeg er mann, og jeg har en nesten hysterisk [sic!] frykt for farskap. Faktisk har jeg argumentert så sterkt for mitt ansvar for prevensjon at mange kvinner (venninner i større grad enn partnere) føler det konseptuelt truende, siden de er vant til å ha full kontroll over emnet (les: de er vant med menn som gladelig overlater det til dem, og ville bli blodig fornærmet dersom en mann foreslo å legge seg under kniven for å være sikker). Dersom dette dreide seg om egeninteresse, burde jeg være den første til å skrike høyt om mannens vetorett og kvinnens abortplikt.

Men så har jeg altså en innbitt uvilje mot å se saker fra bare én synsvinkel.

– Sus
(bloggsnylter)

Og ja, aborten skjer i *kvinnens* kropp. Men ut fra det jeg argumenterte for i starten, om at en ved et gjennomsnittlig samleie *ikke* kan forvente å skulle bære frem et barn, er faktisk den potensielle aborten en risiko hun har *valgt* å løpe da hun valgte å ha sex. Og som sådan frivillig.

Sus Scrofa:
Du snur problemstillingen på hodet. Jeg argumenterte aldri for et pålegg om å skulle bære frem et barn, jeg argumenterte for retten til å *nekte* det dersom en av foreldrene ikke vil. Dette er i praksis bare det samme som å nedlegge et veto, og selv om jeg ikke er juss-utdannet har jeg inntrykk av prinsippet for veto-ordningen er at det i saker med uenighet skal være lettere å beholde status quo enn å innføre noe nytt som vil få konsekvenser for begge/alle partene. Det er derfor naboen ikke kan pålegge deg å bygge høyere gjerde, men derimot kan nekte deg det dersom det ødelegger utsikten hennes.

Du spør hva “riktig” betyr her. Jeg kan iallfall si hva det *ikke* er: Det er ikke den løsningen som ble valgt bare fordi “det alltid har vært sånn”, eller fordi alternativet på kort sikt kan være konfliktfylt og ubehagelig.
Ut over det mener jeg med “riktig” en avgjørelse som er basert på mer allmene prinsipper, og i særdeleshet prinsipper som ikke er kjønnsavhengige. Den ovennevnte vetoretten er et mulig prinsipp å basere det på.

Til slutt:
Nei, menn og kvinner er ikke biologisk helt like. Og dette fører - satt på spissen - til en form for makt-ubalanse ved en graviditet. Men i et samfunn som søker å være likestilt bør vi gjøre vårt beste for å utjevne slike forskjeller. Selv der hvor det betyr at det er kvinnene som må gi fra seg makt og privilegier.
En handling er ikke *nødvendigvis* vettløs bare fordi den er sammenfallende med et ønske fra en eller flere av hankjønnet. :-)

Om en graviditet og et barn bare var et pengestykke, så kunne man ha effektuert en avtale relativt greit. Betrakt følgende scenario:
- XX og XY påbegynner et svangerskap (det er selvsagt XX som blir gravid).
- de går fra hverandre, men avtaler delt omsorg og delt ansvar — les: XX har lovt XY halve pengestykket
- XX får den store skrekken og avbryter svangerskapet
- XX skylder XY et halvt pengestykke. Bla opp, eller produser et nytt.

Om dette bare var penger, så kunne XY ha fått en rettslig kjennelse for kravet, fått gjennom trekk fra lønn og inndrevet sitt halve pengestykke i den grad XX hadde noe å betale det med. Det ville ha vært “riktig”: hun måtte holde en avtale, og i siste instans ved å gjøre kroppsarbeid for å betale det hun skylder.

Men i dette tilfellet må man da tvangsbedekke damen. Enten in vitro, eller inseminere henne, eller rett og slett voldta henne. Så måtte hun bære frem barnet. Når du får slike praktiske konsekvenser, kan du ikke bare teoretisere om hva som ville ha vært riktig dersom det bare hadde vært en avtalt transaksjon som med god vilje fra begge parter kunne ha vært oppfylt gjennom en tur i nettbanken.

Du kan sikkert argumentere for at det “prinsipielt” riktige ville være at både mor og far hadde samme retter og plikter, men realitetene er ikke så ideelle. Og når realitetene har fraveket idealet på ett punkt, så kan du faktisk ikke lenger holde fast på alle de andre punktene i idealet ditt. Det er kanskje en prinsippfast ting å gjøre, men det er potensielt ganske vettløst.

Du trenger ikke svare på det. Uansett om man ser på fosteret som en del av kvinnens kropp eller ei, så er det slik at en tvagsabort skjer i *kvinnens* kropp, den krenker hennes *kroppslige integritet* ved å påføre henne et medisinsk inngrep som hun motsetter seg. Ingen lege i Norge ville godtatt noe slikt.

Så ja, jeg mener det er riktig at dette skal være kvinners rett alene.

Du påpeker at gjennomføringen av en “graviditets-veto-lov” vil bli komplisert. Det er sannsynligvis riktig, men bør ikke forhindre oss fra å kunne ta et prinsipielt standpunkt, så får vi heller diskutere praktikalitetene når vi har kommet dit. For å sammenligne: Det er mulig å mene at det er feil at folk bryter fartsgrensene, selv om en innser at det er bortimot umulig å sjekke det overalt alltid. En “ulovlig” gjennomført graviditet er til sammenligning ekstremt lett å oppdage, siden det faktisk kommer et barn til verden. Så det bringer oss tilbake til spørsmålet: Mener du fortsatt det er *riktig* at dette skal være kvinnens rett alene å avgjøre?