Kvinneforaktens tid, indeed

Det nærmer seg 8. mars. Hva er da mer naturlig enn å bruke kvinners situasjon i verden og i Norge til å agitere mot selvbestemt abort. Ja, mot selvbestemt abort, if you can believe it. Niels Chr. Geelmyden har nemlig et så brennende engasjement for kvinners miserable stilling i fattige land, for kvinner som blir voldtatt, mishandlet, solgt som sexslaver og utsatt for incest som barn, at han er villig til å argumentere hardt mot kvinners rett til selvbestemt abort. Wow!

Jeg tror de er dypt rørt nå, voldtatte kvinner rundt i verden. En mann som på vegne av undertrykte kvinner forsøker å begrense deres reproduktive rettigheter. Det ser man ikke hver dag. Litt av en feministisk helt, denne karen.

Seriøst. I sin kronikk Kvinneforaktens tid lister Geelmyden opp grusomheter begått mot kvinner, før han elegant (?) hopper over til det man får tro er hans egentlige anliggende: Rett til selvbestemt abort:

Merkverdig få kvinner holder muligheten åpen for at abortloven imøtekommer mannssamfunnets og materialismens mørkeste premisser. Loven om selvbestemt abort innfrir alle mannens urgamle drømmer om å unnslippe ethvert forpliktende ansvar. På papiret er det kvinnen som har valgt. Dermed vil hun ofte være alene om å hjemsøkes av skyldfølelse og anger.

Vel, nei, det er ikke merkverdig at få kvinner ønsker å oppgi sin rett til å bestemme over eget liv. Jeg skjønner at dette kan være tungt å forstå for folk som nærer forestillinger om “mannens” urgamle drømmer. (Snakk om kjipt mannssyn!) Så la oss ta det litt sånn step-by step.

Selvbestemt abort fører ikke til økt depresjon slik det hevdes i kronikken. Dette har blitt litt av en slager hos abort-motkjemperne, men det medfører altså ikke riktighet. I all falsk beskjedenhet vil jeg gjerne henvise til min egen lille gjennomgang av denne forskningen Geelmyden og co viser til. En liten high-light fra froskerens egen munn kan være på sin plass: Vi kan ikke si at angsten og depresjonen har med aborten å gjøre. Slike problemer kan skyldes andre faktorer, som at de som valgte en abort hadde noe dårligere psykisk helse på forhånd.

Men Geelmyden stopper ikke der. Etter å ha referert til den litt tvilsomme forskningen om abort og depresjon fortsetter han videre med: Det synes ikke engang å gjøre inntrykk at antall selvmord blant unge norske kvinner er økt med 30 prosent siden 1992. Når Geemylden blander inn forekomsten av økt selvmord blant unge kvinner i en diskusjon om selvbestemt abort, må det være lov å spørre, sånn med all respekt: WHAT THE FUCK?

Og her skorter det kraftig på kunnskapsnivået. Jeg regner med at Geemylden viser til Ung i Norge undersøkelsen som viste at selvmordsforsøk blant jenter har økt med 30 prosent fra 1992 til 2002. Nova som står bak undersøkelsen skriver på sine hjemmesider: Undersøkelsene peker ut to områder som står bak økningen i depresjon og selvmordsforsøk: økning i vekt / misfornøydhet med utseende og økning i rusbruk, særlig alkohol. Ingenting om retten til selvbestemt abort med andre ord.

Bare for å understreke hvor spekulativt dette mølet til Geelmyden er, kan vi også legge til at aborttallene for den gruppen Ung i Norge-undersøkelsen omfatter, faktisk har gått ned i perioden 1992-2002. Hva med å løfte en halv finger for å sjekke opp påstandene man slenger ut av seg? Herregud.

Til slutt,og dette er kanskje det vanskeligste for abortmotkjempere:

Å presse kvinner til abort. Å presse kvinner til å bære frem et barn hun ikke ønsker. Det er to sider av samme sak. Det er forakt for kvinners integritet og frihet. Hvis man er opptatt av den ene, må man være opptatt av det andre. Så vær så god, her er noen flere uttrykk for selvsamme kvinneforakt som forfatteren er så opptatt av (Kilde: WHO):

  • 19 millioner kvinner opplever en illegal abort hvert år - 18,5 millioner av dem foregår i utviklingsland
  • 68 000 kvinner dør hvert år som et resultat av ulovlige aborter - alle i utviklingsland.

69 kommentarer til “Kvinneforaktens tid, indeed”

Legg igjen kommentar