Krp har fått ny nestleder. Drusilla uttaler at hun gleder seg til å jobbe mot mørkekvinnen Inger Lise Hansen i årene som kommer. Det er nemlig mye som tilsier at dette blir gøy.

Ta bare intervjuet hun har gitt til Gaysir der hun snakker om KrFs syn på homofiles rettigheter. Det er så trist, sier Hansen, at KrF har blitt oppfattet som et homofobisk parti. Trist. Utrolig trist. Det er også trist at KrF jobbet mot partnerskapsloven. Very trist.

- Jeg synes det også var trist da vi kjempet mot partnerskapsloven, nettopp fordi det var en viktig mulighet for homofile å få. Men så kommer vi til dagens spørsmål, som handler om adopsjon, noe som jeg synes er vanskelig. Man har landet på at det ikke er en rett å få barn, ikke en rett å bli forelder. Jeg kan forstå at dette kan virke diskriminerende.

- I retoriske vendinger har vi sagt altfor mye dumt i den sammenheng. Og det virker som om vi ikke tror at homofile kan ha like god omsorg for barna, og det mener jeg er helt grunnleggende feil.

Dette er jo morsomt. Homofile kan ha like god omsorg for barn. Helt klart. Men dette er vanskelig! KrF er jo mot adopsjon for homofile! Hvordan skal vi løse dette? Hm. Jo, det er ikke en rett å få barn, så vi kan nesten ikke være for likestilling når det gjelder adopsjon. Yes! Som om det å kunne bli vurdert for adopsjon på linje med alle andre er det samme som en “rett til å få barn”. Det er det jo ikke. Men pytt. Inger Lise Hansen skjønner det kan “virke diskriminerende”. Jeg tipper hun synes det er trist.

Jeg gleder meg rent ut til å se Inger Lise Hansen vri og vrenge seg i stolen på slike spørsmål i årene som kommer. Håper hun blir skikkelig drittlei av å alltid bli konfrontert med dette spørsmålet. Hun har sikkert mer lyst til å snakke om de fattige i verden. Men så må hun snakke om diskriminering av homofile. Ha-ha-ha, sier jeg bare.

Jeg synes hun er betydelig tydeligere på abortspørsmålet. Det er alltid interessant med folk som er imot selvbestemt abort. Det er fascinerende å tenke på at denne personen faktisk tror hun vet bedre enn meg og mange millioner andre kvinner, hva vi bør gjøre med vår kropp og vårt eget liv. Ganske sprøtt i grunn. Her snakker hun om at Norge ikke bør jobbe for kvinners reproduktive rettigheter i fattige land. Vel synes hun det er alvorlig at mange kvinner dør som følge av illegale aborter. Men konklusjonen er denne:

KrFU mener abortsaken ikke bør snevres inn til å bli et likestillingsspørsmål. Den handler om så mye mer. Om retten til liv, om menneskeskeverd og om å skape et samfunn med plass til alle.

Usj, ja. Likestilling er så snevert. Litt sånn bagatellmessig lissom 68 000 kvinner hvert år dør som et resultat av ulovlige aborter. Veldig snevert. Vi må heller snakke om retten til liv.

Nei, vil vil ikke bidra til at du får bestemme over egen kropp. Vi vil ha bistand slik at vi ser fine ut. Se bare her. Helgenaktig!

Hvor lei kan man bli? Hvor fordømt drittlei kan man bli? Av den samme debatten. De samme holdningene og den samme helvetes dobbeltmoralen. For jeg tror jeg har kommet dit nå.

Vi har fått med oss undersøkelsen. Bortforklaringene. Frp-mannen. La oss aldri glemme Frp-mannen. La oss huske inn all evigheten hva en representant for dette partiet har sagt om voldsofre:

Det er klart at det er lov å flørte, men på noen kan slik atferd være provoserende, særlig i et flerkulturelt samfunn. Det er folk som driver risikosport, og noen som dør av det. Kvinner må selv ta ansvaret for hvilke signaler de sender ut

Vi skal også huske det Frp-Siv har sagt i sakens anledning (i følge Aftenposten).

«…hvert eneste individ, enten de er mann eller kvinne, må være med på å ta individuelt ansvar for egne handlinger, og sånn sett ikke bidra til å provosere unødig.»

Så skal vi spørre. Gjelder dette også for innvandrere som blir banket opp fordi de er innvandrere på en norsk gate? Homsene som ble overfalt fordi noen ble provosert over at de finnes? Gjelder det dem som publiserte karikatur-tegningene og mottok drapstrusler? Hadde de et ansvar for å ikke “provosere unødig”? I følge Frp? Gjelder dette også Kadra som ble banket opp? Hadde hun et individuelt ansvar? Eller gjelder det bare kvinner som flørter? Går hjem fra byen. Har hatt flere partnere. Kvinner som lever.

Jeg er også interessert i å få svar på dette: Om Frp-mannen skulle bli torturert og invalidisert som følge av dette utspillet, skal vi da si at et hvert individ har ansvar for de signalene de sender ut? At det nok er lov å uttale seg, men at det er en risikosport, og noen dør av det?

Dette handler om frihet. Om de som kjemper for frihet og menneskeverd. Og de som ikke gjør det. Som Frp. Det skal vi huske. For all vår fremtids skyld.

Jeg er borte vekk frem til onsdag, så ingen svar på bloggen eller på mail fra min hånd før den tid.

Jeg fortsetter å irritere meg over skriverier om Kadra. I dagens Klassekampen, er det Åse Brandvold som bekymrer seg. (Selvsagt ikke på nett. Nett er så udemokratisk i følge KK). Hun synes det er noe ubehagelig ved reaksjonene fra muslimer som har uttalt seg. Jeg synes det er noe ubehagelig ved Åse Brandvolds kommentar også.

Slik introduserer hun Kadras utspill:

Kadra har vært borte fra medienes søkelys. Inntil nå. I aprilutgaven av av det glossy gratismagasinet “Where2go”, som finnes i mote- og designbutikkene på Oslo vestkant, dukker hun plutselig opp igjen på framsiden. I bar overkropp med masser av lipgloss og med nyfrisert afro.

Wow. Er det bare jeg som hører en misbilligende tone her? Masser av lipgloss? I bar overkropp. Herregud. Også må man selvsagt påpeke at bladet finnes på Oslo vestkant, kors og kors. Hun dukker plutselig opp lissom. Nyfrisert er hun også. Kan dette være en verdig stemme i debatten?

Brandvold fordeler skyld mellom Islamsk Råd og VG for debattklimaet som har oppstått. Jeg synes følgende analyse er ganske oppsiktsvekkende:

Hvis det er sånn at man må tørre å kle av seg i VG eller i et glossy magasin for å få spalteplass til å snakke om nytolkning av islam, så er det bare de som har brutt med islamske miljøer det blir plass til. Og de som ikke tilhører den intellektuelle eliten i Islamsk Råd, de som er vanlige lekfolk-muslimer, får bare bekreftet sine fordommer om majoritetskulturen når de ser slike oppslag. De blir rasende og raseriet går ut over den svakeste parten - Kadra.

Hæ? Kadra - den svakeste part? Hun som står oppreist etter å ha bli jult opp på åpen gate? Snakker om paternalistisk innstilling. Skal vi se, hvordan blir dette? Jo, stakkars Kadra har posert i et glossy (fysj og fy) magasin, og med VGs hjelp har hun dermed pådratt seg raseriet til muslimer flest. (Er alle muslimer rasende på Kadra? Det tviler jeg på!). Men, men. Hun visste vel ikke sitt eget beste, da. Burde kanskje tørka bort litt lip-gloss først? Kledd ordentlig på seg?

Ugg. Jeg skjønner at Brandvold vil slå et slag for flere stemmer i debatten. Fint. Det er helt nødvendig. Men det må da være mulig å gjøre det uten å umyndiggjøre en annen ung kvinnes stemme i debatten? Hva med å gi henne litt kredd! Litt agency! Det er ingen - så vidt jeg vet - som fratar Åse Brandvold all autoritet fordi hun har “masser av leppestift” på byline-bildet sitt eller fordi hun har skrevet om pulevennene sine i den rimelig glossy boka Rosa Prosa? (Som jeg forøvrig likte veldig godt). Men det gjelder kanskje andre regler for jenter som Kadra?

Alice Walker har sagt en klok ting:

No person is your friend who demands your silence, or denies your right to grow

Oppdatert: Som Marie i kommentarene påpekte, bilder av en kvinne med bare skuldre i en strap less kjole, blir tydeligvis til “bar overkropp” og “å kle av seg” i Åse Brandvolds verden. Se bildene her. I boka Rosa Prosa refererer Åse Brandvold til bloggen Pulevenner som hun skrev sammen med medforfatter i boka. Noen som husker den? Jeg synes det er ganske interessant at en journalist som har skrevet om rimelig friske detaljer fra eget sex-liv prøver å fremstille det å stille i gallakjole på bilder som super slutty. Nå må jeg spy.

Kom også på Markering mot vold som reaksjon på ytringer, i forbindelse med overfallet på Kadra fredag 20. april kl. 18:00 på Youngstorget

Jeg har visse anti-intellektuelle tendenser jeg liker å pleie på fritida. Det er nok et uttrykk for en lite søkende og nysgjerrig legning. Jeg har har lissom ikke noe rom for erfaringer med lek og interaksjon med ulike identitetsrekvisitter og andre samtidskulturelle fenomener. Trist det der.

Men jeg kan jo more meg allikevel. Dagbladet trykket for et par dager et innlegg av Knut Kolnar Dr. art. i filosofi som jeg fniste godt av. Det handler om Porn chic, eller det jeg gammelmodig nok kaller sjåvinisme og pornofisering av samfunnet. Typiske uttrykk er, som vi vet, glamourmodeller, stripping som trim og barn med playboy-klær.

Kolnar har noen egne eksempler på porn chic. La oss se nærmere på ett av dem:

Snoop presenterer et pornounivers hvor menn er halliker og kvinner er horer, formulert i linjer som ‘Wash my clothes, you ho, clean up the kitchen, suck me dry, let’s get high, and do the dishes’, og vist gjennom bilder hvor kvinner er en slags erotiske servitriser.

Jeg tror jeg missa ut på chic-delen av begrepet, det er lissom noe som klikker hos meg. Men vi leser videre. Hvilken analyse vil doktor arty-fart legge oppå denne sjarmerende tekstsnutten? Forbered på massiv kognitiv dissonans, sier jeg bare. Ready? Here goes:

HVORDAN SKAL VI forstå samtidskulturens interaksjon med pornografien? Kjønnsbilder er, som alle andre bilder, åpne for et hav av ulike tolkninger. I et konsumsamfunn, som i økende grad består av ulike livsstiler, med ulik grad av likestilling og hvor sex er tidens gullstandard, blir kjønnsbildene mangetydige. På den ene siden åpner porn-chic-trenden for et mindre høytidelig forhold til sex. Den ser ut til å invitere til en lek med kjønn, sex og kropp som tyder på mindre skyld og skam knyttet til seksualiteten. Den provoserer og utfordrer, og peker på at samtidskulturen har nye begjærsrom som åpner for nye nytelseserfaringer.

Ooooookay. Dette er i sannhet interessant. Jeg synes alle skal legge seg dette på hjertet. Dersom man skulle komme til å høre noe sånt: Vask klærne mine, di hore, sug meg tørr, vi skal bli høye også skal du ta oppvasken! Da skal du huske på at det finnes et hav av tolkninger ! ET HAV! Veldig mangetydig er det! Dessuten kan du få et mindre høytidelig forhold til sex når du hører på sanger der kvinner får ordrer om å suge pikk og vaske klær.

Å bli kalt hore er selvsagt neste skritt mot å bli kvitt all skyld og skam. Det inviterer til lek. Bare hør her: Sug, di hore! Føles ikke det utfordrende ut? Føler du ikke bare hvordan nye begjærsrom formelig åpner seg opp? Har du ikke lyst på nye nytelseserfaringer, kanskje?

Ikke det?

Les også Pike mot Samtiden som utforsker begjærsrommet sitt med My BOOBS are okay

Oppdatert: Gitt utviklingen i kommentarfeltet, ser redaksjonen det som nødvendig å lime inn dette bildet fra denne boka:

Mer dårlige tv-nyheter. Jeg har fortsatt ikke kommet meg over den siste Battlestar Galactica-katastrofen, og nå… Ryktene skal ha det til at DOK-favoritt Veronica Mars skal dumpes! Og i god insult-to-injury-tradisjon er det visstnok et skrekkabinett med strippere som står klar til å ta over tronen. Shit.

Fra sassy smart-ass til bare work-that-ass. Ikke nok med det. Pusekattene er pakket inn i den ekstra-ekle “female empowerment” greia som er så inn.
jeg fant den hysterisk morsomme videoen hos I blame the patriarchy. (Oppdatert: Takk Hjorthen, der klarte jeg å embedde!)

Show-off that confidence!

Oppdatert: Kadra har blitt overfalt og banka opp av flere personer. På nettforumet islam.no gjør Basim Ghozlan forstander i det islamske forbund i Oslo sitt beste for å så tvil om Kadras troverdighet og fremstille henne som et hysterisk kvinnemenneske som overdriver. Hun virket visstnok “usikker og rar” på en radiodebatt, og herr forstander kan heller ikke skjønne hva hun gjorde ute om natta. Hun hadde jo sagt hun var redd! Dette er visstnok veldig vanskelig å forstå. Dessuten må det jo være lov å spørre, synes Ghozlan. Ja det synes jeg det bør. Derfor spør jeg. Er. det. mulig?

Jeg er ateist til beinet. Hvis jeg vil ha eventyr foretrekker jeg Buffy og Battlestar Galactica. Det er muligens noe tynt som spirituelt input, men det sparer meg for ganske mye heart-break. (Bortsett fra at de SPOILER! drepte Starbuck, jævlene, måtte de brenne i cylonhelvete. So say we all!) Anyways.

Jeg trenger ikke forholde meg til det ugudelig synet av religiøse folk som tviholder på patriarkalsk vrakgods som om de skulle drukne uten. Det er bare for deprimerende. Heller lese Aftenposten, da. Men saken er at folk vil tro og jeg unner dem en tro som ikke er forsøpla av menneskefiendlig skræp.

Derfor: Stor kudos til Kadra Noor som tar opp kampen for å forene islam med et moderne kvinnesyn. Skal man dømme ut fra den hjernelammende uttalelsen fra pressetalsmann Gulam Sarwar i en Oslo-meninghet, så kan hun trenge styrken fra både guder og gudinner. Jeg mener: Hun kan si hva hun vil, og er sikkert pen og har en fin kropp, men vi kan ikke forandre Koranen på grunn av hva en kvinne mener. Dette må da være en all-time-low i år? Gud bedre.

La oss heller se den intense og vakre dokumentaren av Elli Safari - The noble struggle -om Amina Wadud som kjemper for en verdig utøvelse av sin religion. Filmen kan ses her. Litt under midten av siden kan du velge mellom smalband og breedband. Slapp av, det er bare introen som er på nederlandsk, resten er engelsk. Og pass for guds skyld på å få med deg sluttreplikken!

(Takk til Øyvind Strømmen som tipset og fant fram videolinken til meg. Les også hva han skriver om feminisme i islam i Fri Tanke. Kadra Noor er ikke alene).

Jeg har lest Bitterfittan. Forlaget beskriver boka som en vildsint uppgörelse med kärleksmyten, moderskapet och hela skitkulturen som tenderar att färga allt i falskt kukrosa. Det er skikkelig og kraftig kost. Ikke en bok for patetiske og sutrete barneleger som ikke tåler at velutdannede kvinner åpner kjeften. Eller, det hadde kanskje vært en fin gave til henne når jeg tenker meg om. Hun hadde nok aldri kommet seg helt igjen.

For forfatter Maria Sveland drar på. Også skrur hun et par knepp til. Hun skriver om det som har gjort henne så bitterfittig. Hun skriver om moren som har tåler ukvemsord fra faren mens hun vasker opp, vasker opp og aldri kan sette seg mer enn et halvt minutt. Om de som har kalt henne hore, om den mannlige læreren som mente at jenter, de kan ikke matte, om mennene hun jobber med som breier seg på seminarene og latterliggjør ideene de selv tar kred for etterpå. Om mannen hennes som er borte på jobb og lar henne sitte igjen med et lite barn. Fordi det bare ble sånn. At hun tok hovedansvar for barn og hus. Det er det som gjør henne mest bitterfittig av alt.

Hun er oppriktig forundret, sjokkert og rasende når hun oppdager at mannen hun elsker ser ut til å akseptere den skjevheten som har oppstått i forholdet deres, og som hun desperat forsøker å rette opp. Hvordan kan han la det skje? Jag skriver om saker som gör ont på riktigt, sier hun til SvD. Det er dette:

Hur kommer det sig att män, i kärlekens namn, inte gör allt som står i deras makt för att kämpa mot orättvisorna, mot patriarkatets apartheid? Och om de anser at makten och tusentals år av patriarkalt förtryck är något som är for svårt för dem att forändra, hur kommer det sig då att de åtminstone inte kämpar mot orättvisorna inom deras eget, privata kärleksförhållande?

Det er der det gnager og skjærer: Hur ska vi någonsin kunna få et jämställt samhälle när vi inte enns klarar av att leva jämställt med den vi ällskar?

Det er visst langt igjen. I intervjuer med 60 nordiske par fant psykolog Eva Magnusson at folk fortsatt ser for seg at kvinner skal ha hovedansvar for barn og hjem. De finner seg ikke i det. Ikke egentlig. Bortsett fra de minst likestilte parene der de er så redd for konflikt at mennene nesten bare må ha mer fritid enn kvinnene:

Männen i denna grupp beskrev kvinnor som försökte få sin man att hjälpa till mer hemma som arga och hysteriska och hävdade att sådant tjafs orsakat skilsmässor.

Jeg lurer på hvordan de har blitt sånn. Så tragisk.

De mest likestilte parene var ikke så redde for konflikt, og hadde diskutert seg fram til en akseptabel arbeidsfordeling. Fellestrekket i denne gruppen var at kvinnene har som utgangspunkt at det er mulig å få til en rettferdig fordeling. Som Maria Sveland (til SvD):

Det måste gå att leva nära och älska en människa – och samtidigt vara jämställd. Vi ska inte behöva välja. Men det förutsätter riktig kärlek, inte den som bygger på förtryck och en orättvis uppdelning av hemarbetet.

Det er ikke så ulogisk. Litt bitterfittete innstilling er nødvendig dersom kjærligheten ikke skal surne. Enn så lenge.