Bitterfittan og kjærligheten
Jeg har lest Bitterfittan. Forlaget beskriver boka som en vildsint uppgörelse med kärleksmyten, moderskapet och hela skitkulturen som tenderar att färga allt i falskt kukrosa. Det er skikkelig og kraftig kost. Ikke en bok for patetiske og sutrete barneleger som ikke tåler at velutdannede kvinner åpner kjeften. Eller, det hadde kanskje vært en fin gave til henne når jeg tenker meg om. Hun hadde nok aldri kommet seg helt igjen.
For forfatter Maria Sveland drar på. Også skrur hun et par knepp til. Hun skriver om det som har gjort henne så bitterfittig. Hun skriver om moren som har tåler ukvemsord fra faren mens hun vasker opp, vasker opp og aldri kan sette seg mer enn et halvt minutt. Om de som har kalt henne hore, om den mannlige læreren som mente at jenter, de kan ikke matte, om mennene hun jobber med som breier seg på seminarene og latterliggjør ideene de selv tar kred for etterpå. Om mannen hennes som er borte på jobb og lar henne sitte igjen med et lite barn. Fordi det bare ble sånn. At hun tok hovedansvar for barn og hus. Det er det som gjør henne mest bitterfittig av alt.
Hun er oppriktig forundret, sjokkert og rasende når hun oppdager at mannen hun elsker ser ut til å akseptere den skjevheten som har oppstått i forholdet deres, og som hun desperat forsøker å rette opp. Hvordan kan han la det skje? Jag skriver om saker som gör ont på riktigt, sier hun til SvD. Det er dette:
Hur kommer det sig att män, i kärlekens namn, inte gör allt som står i deras makt för att kämpa mot orättvisorna, mot patriarkatets apartheid? Och om de anser at makten och tusentals år av patriarkalt förtryck är något som är for svårt för dem att forändra, hur kommer det sig då att de åtminstone inte kämpar mot orättvisorna inom deras eget, privata kärleksförhållande?
Det er der det gnager og skjærer: Hur ska vi någonsin kunna få et jämställt samhälle när vi inte enns klarar av att leva jämställt med den vi ällskar?
Det er visst langt igjen. I intervjuer med 60 nordiske par fant psykolog Eva Magnusson at folk fortsatt ser for seg at kvinner skal ha hovedansvar for barn og hjem. De finner seg ikke i det. Ikke egentlig. Bortsett fra de minst likestilte parene der de er så redd for konflikt at mennene nesten bare må ha mer fritid enn kvinnene:
Männen i denna grupp beskrev kvinnor som försökte få sin man att hjälpa till mer hemma som arga och hysteriska och hävdade att sådant tjafs orsakat skilsmässor.
Jeg lurer på hvordan de har blitt sånn. Så tragisk.
De mest likestilte parene var ikke så redde for konflikt, og hadde diskutert seg fram til en akseptabel arbeidsfordeling. Fellestrekket i denne gruppen var at kvinnene har som utgangspunkt at det er mulig å få til en rettferdig fordeling. Som Maria Sveland (til SvD):
Det måste gå att leva nära och älska en människa – och samtidigt vara jämställd. Vi ska inte behöva välja. Men det förutsätter riktig kärlek, inte den som bygger på förtryck och en orättvis uppdelning av hemarbetet.
Det er ikke så ulogisk. Litt bitterfittete innstilling er nødvendig dersom kjærligheten ikke skal surne. Enn så lenge.
April 5th, 2007 at 5:07 pm
Jeg var ytterst deprimert i lengre tid, da jeg for noen tiår siden forstod at jeg aldri kom til å oppleve reell likestilling i samfunnet vårt.
Kjønnssosialiseringen overgår våre villeste fantasier, helt på ordentlig. Jeg gleder meg over alle milepæler; som da jeg så en reklame for et rengjøringsmiddel der mannen faktisk vasket for andre i familien enn kun seg selv. Det tok uhorvelig mange tiår å komme bare dit!
Vi kvinner er selv så indoktrinerte i at kvinners tillagte interessesfære er av lavere verdi enn mannens, at vi heller ikke er i stand til å se hvor viktig det er å få menn inn på dette området.
En liten egentest: Sjekk hva du ville synes dersom din mann/mannlige samboer/far/bror daglig begynte å sminke seg slik mange kvinner gjør.
Ville du virkelig synes det var helt ok?
Kvinner er også temmelig strikte i sine innsosialiserte forventninger til hva som gjør en mann til en mann. Kvinner er også delaktige i å videreføre sine holdninger, like gjerne ubevisst som bevisst.
Et sted må man imidlertid begynne…
April 5th, 2007 at 5:24 pm
Hm. Tror jeg må ta meg en prat med Pusedyr. Han kan pokker meg få rydde i sandkassa si sjæl!
April 5th, 2007 at 6:30 pm
*tomlene opp både for DOK og Bitterfittan*
April 6th, 2007 at 9:28 am
Hvem er barnelegen?
April 6th, 2007 at 9:48 pm
Jeg fikk lyst til å lese den.
April 7th, 2007 at 2:39 pm
Altså..egentlig synes jeg kvinner bør spare seg for å begå slike narscissistiske litterære selvmord som det der. Det bidrar bare til at de ikke blir tatt alvorlig. Det samme gjelder antologien “Fittstim”.
Noe som virkelig BURDE føre til ettertenksom refleksjon, er at det denne psykologen kom fram til i sin undersøkelse er hovedpoenget i boka/undersøkelsen til Kari Moxness fra 1981, “Når Kvinner Vil Skilles”(PAX)
Forøvrig har jeg i mitt yrkesaktive liv truffet så mange kvinnelige psykopater i lederstillinger, at jeg personlig aldri kan få meg til å tro at det er særlig forskjell på menn og kvinner i så måte. Dessuten er det en vesentlig logisk brist i beskrivelsen av kvinnene som tapende part i alle sammenhenger: Man må forstå at de aller fleste menn opplever det samme. Det er et klassespørsmål i mye større grad enn et kjønnsspørsmål. Har du ikke de rette forbindelsene klirrer det i glasstaket uansett kjønn. Bli nå litt mer objektive og søkende. La ikke alt bli et spørsmål om bitre fitter.
April 7th, 2007 at 4:24 pm
Livia: Right on! Det som er dobbelt-trist er at det nok finnes en del som ikke ville hatt problemer med at partneren (eller barnet) tok valg som går på tvers av kjønnsroller *i seg selv*. Derimot ville de hatt problemer med reaksjonene fra samfunnet rundt. For eksempel, jeg kjenner endel som gjerne vil la guttungen løpe rundt i kjole, men som får angst av de negative reaksjonene barnet vil få fra andre mennesker. Å bryte med det bestående har en kostnad, og man har ikke noe annet valg enn å hele tiden veie gevinster og kostnader. Også gjelder det å ikke la seg overkvinnes av svartsyn :) For ting kan endres, og kamp gir resultater, om enn på lang sikt!
Vampus: Hehe, du slipper rimelig billig unna der ja ;)
Undre: Takktakk, og les boka!
Pakkepiken: Hun Ingvild Heier som syntes Heia Mamma-forfatterne var ureflekterte og patetiske ettersom de våget åpne kjeften uten å være syvbarnsmødre med alvorlig syke barn.
fr. martinsen: Så bra. De har den på Norli i Universitetsgata. Har prøvd å bestille svenske bøker på internett, men de sender ikke til Norge! Utrolig teit.
Writer’n: Jeg skjønner ikke at det skal være patetisk å beskjeftige seg med urettferdighet, men jeg har aldri skjønt dine kommentarer, så der står vi.
April 7th, 2007 at 5:20 pm
Ja, Drusilla.Jeg vet at du ikke forstår hva jeg sier. Det var nå heller ikke meningen å prøve å opplyse deg om noe som helst. Jeg kommenterte bare på innholdet i innlegget generelt.
April 8th, 2007 at 7:54 pm
Jeg merker en liten smule kvinneforakt selv jeg, når jeg leser slikt. Må jobbe med den der. Men hvorfor godtar de slikt? Jeg har en slags vag forståelse for at mennesker som blir seriøst mishandlet eller noe sånt, totalt mister sin egen integritet, men jeg kjenner så mange kvinner jeg tenker ødelegger hele kvinnekampen ved sin absurde oppførsel hjemme. Hvorfor lager de mat til en mann som ikke vasker opp? Og hvorfor i helvete puler de en mann som ikke passer ungen?
April 9th, 2007 at 9:34 am
[…] Drusilla skriver i sin siste blogg om boken Bitterfittan. Jeg har ikke lest den boka heller, men den skal visstnok handle om en kvinne som tar oppvasken mens mannen slapper av, og det blir hun forståelig nok drittsur av. Jeg forstår at det kan skje èn gang. Jeg forstår at det kan skje to ganger, men tre? Da begynner jeg faktisk å tenke at jeg gjerne skulle hatt ei sånn dame til å ta oppvasken hos meg også. Eller en sånn mann. […]
April 9th, 2007 at 9:28 pm
Arachne: Hm, men det er vel ikke så enkelt. Jeg tenker at det er mønstre man lett kan falle inn i dersom man ikke passer seg. I begynnelsen av et forhold tenker man kanskje ikke stort over at man tar hovedansvar - for det er så lite arbeid allikevel. Så får man kanskje barn, og mannen får kanskje tilbud om en jobb som er mye bedre betalt - og det hadde vel vært deilig med mer penger, og det er en kjempefin mulighet for ham - og så en dag sitter man der, med et barn og en mann i en krevende jobb - mye overtid gitt og kan nok ikke ta mer enn 4 uker pappaperm og nå har han ikke oversikt over barn-og-hus.as lenger og det er uaktuelt å slutte å ta ansvar for å tvinge fram mer likestilling - da går jo ting i dass og barna må ha mat og gympose med seg på skolen. Osv.
Jeg tror man kan føle seg uendelig lurt, også når man er vokst opp med et løfte om at vi har likestilling og at man aldri har forestilt seg å komme i den situasjonen. Selvsagt kan man gremmes over at ikke flere setter foten ned, men jeg vet ikke. Jeg tror imidlertid det hjelper å vite om at sånt kan skje og at man kjemper fram mer rettferdighet fra dag en.
April 9th, 2007 at 10:00 pm
Drusilla, nå synes jeg du var hakket for naiv. Det er ikke min erfaring at “ting bare skjer” slik du skriver (mannen får tilbud om godt betalt jobb etc”). Min erfaring er at dette er en kamp der den trøtteste gir seg. Let’s face it, det er mye morsommere på jobben enn hjemme, og det er en kamp om å få være mest på jobben. Samtidig er det jævlig mye arbeid hjemme i en barnefamilie. Flere ting kan skje med hissige overtrøtte foreldre: Skilsmisse strax, en chartertur, som i denne boka, eller - veldig vanlig dessverre - at kvinnen slakker på karrieren (80 % stilling høres deilig ut!). Det som da skjer er at kvinnen sitter i klisteret, for med kona mer hjemme kan mannen jobbe enda mer.
Jeg tror det er lurt å tenke på om man synes det ser veldig attraktivt ut å holde på med barn og hus store deler av dagen. Hvis ikke bør man kanskje vurdere å droppe det. For noen gir barn mening med livet - for andre er det slik at livet mister en del mening når man får barn. Men det er ikke akseptert å snakke om dette, of course, i hvertfall ikke for kvinner.
Til slutt: Kvinner som absolutt skal ha mest mulig av fødselspermisjonen selv, kan ha det så godt. Hvor hjernedød går det an å bli?
April 9th, 2007 at 10:55 pm
i et likestillingsperspektiv vil jeg hylle Writer’n for å være en gjennomført bitterkuk. Mere bitterkuk! Mere, mere!
April 10th, 2007 at 12:10 am
Jeg begynner virkelig å lure på om ikke bl.a. Drusilla og Fjordfitte har et slags morbid avhengighetsforhold til Døving, Langeland, Writer’n og talløse andre menn. Formodentlig også undertegnede, fordi jeg hverken er tilstrekkelig klakkerende eller enig.
Så vidt jeg skjønner er en våre viktigste funksjoner at vi kan overøses med nyord. (For all del, det plager ikke meg. Men det er ikke sikkert at det rammer mottakeren mer enn avsenderen,-sånn i det lange løp)
Men av og til er vi altså bare ikke flinke nok. Av og til skriver, eller sier vi rett og slett ingenting…. Og hva skal vel Drusilla og FF gjøre da?
Da tror jeg rett og slett de går på veggen.
Men det finnes heldigvis en løsning. En god nettbokhandel er bare noen tastetrykk unna, og der kan de kjøpe bøker om *den store urettferdigheten*(TM). Så kan de fordele sine invektiver også over tidligere generasjoner i fakta (og om det skulle knipe: i fiksjoner).
For all del: det er flott at noen er opptatt av rettferdighet. Men går det ikke an å glede seg litt over livet, sånn innimellom?
Cassanders
“Se det fikk Fanden, fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum”.
April 10th, 2007 at 8:13 am
Drusilla: Men det er ikke så innmari vanskelig heller. Ja, det krever at man regner litt på ting. Og det krever at en kjenner etter hvordan ting føles. Bitterhet kan samles opp til den blir dødelig som hos Bitterfittan. Jeg leste første kapittel og jeg kommer neppe til å kjøpe boken for å si det sånn. Det var den slags jeg leste i stort monn som tenåring og begynte å hate menn for før jeg fikk min første kjæreste. Men det går også an å smake bitterhet i små konsentrasjoner, for eksempel etter den første, eller den andre eller i hvert fall etter den tredje oppvasken. Og så gjøre noe med det.
Jeg må innrømme at jeg forstår ikke denne holdningen hos kvinner, først tar vi all jobbinga og så blir vi drittsure for det. Hvordan kan vi bli bitre på menn for å ikke ha forstått noe så grunnleggende selv som at det er ikke smart å få barn med noen som ikke har lyst til å betale prisen for det?
Og vil man egentlig være gift med en mann som ikke lar ting gå helt i dass hvis ikke kvinnen ordner opp? En som lar barna sulte fordi han ikke vil smøre matpakker?
Småsur tobarnsmor: Helt enig. Kvinner som insisterer på hele permisjonen er så forbannet dumme at jeg nok en gang kommer helt til kort i min lille verden. Det vil si, jeg skjønner det hvis de har en helt ræva jobb og faktisk liker å gjøre husarbeid og være med unger, men da er det litt sent å bli veldig bitter fordi ungen forlanger mamma og pappa ikke vet hvordan han skal sterilisere flasker i etterkant. Men, et par uker uten sex kan gjøre susen for menns intelligens… :-)
Jeg er gift og har to barn. Ungene kan være noe små krapyler og husarbeid er noe dritt, men jeg sa ganske kjapt fra til min mann at jeg kan gjøre livet ditt til himmelen eller jeg kan la det være, og det vet jeg selvfølgelig er gjensidig.
April 10th, 2007 at 8:31 am
Arachne og Småsur tobarnsmor: Jeg må vel nesten komme tilbake om ti år eller no, for å dele egne eventuelle erfaringer man måtte ha pådratt seg i 30 årene. Bra å se at folk har ulike erfaringer (stå på, småsur tobarnsmor!) og din erfaring høres jo oppløftendes ut, Arachne :) Det er alltid litt tricky å diskutere sånne personlig/politisk-spørsmål, men jeg holder fast ved at en bevisstgjøring på dette området er oh-so-important, og kanskje særlig for alle som *ikke* har slukt sånne bøker før.
Fjordfitte: Snakk for deg sjøl, sier jeg bare.
Cassanders: Jeg finner mye glede i bloggen min (og i livet mitt ellers). Foreslår at du gjør noe hyggelig i ditt liv, fremfor å være muggen i en blogg du ikke trenger å forholde deg til. How’s that for a plan?
April 10th, 2007 at 9:47 am
Uhhh, dette meiner eg mykje om.
Eg får avgrense meg.
Eg vil berre seie at ein ikkje kan forvente at alle omkring ein skal gje støtte når ein vil endre noko, ein må faktisk gjere det likevel, og tåle at andre ikkje skjønar kvifor eller heiar på ein.
Det å halde ut litt misnøye er det viktigaste om ein skal endre noko. halde ut misnøye framfor å verte kuksur eller fittebitter, for då har ein tapt i eige liv.
Eg er så heldig at eg ikkje trur eg må ha reine vindauga eller reine golv eller reint badheile tida. Eg trur ikkje at kleda mine må vere strøkne eller at mannen min må ha ukrølla skjorter. Eg trur ikkje at det er så viktig at alle menna på jobben min er samde i at eg er her, medan ungane mine er i barnehagen.
Dette er lett for meg, for eg har gode førebilete i eigne foreldre. Men dei hadde ikkje det. Dei måtte tåle at besteforeldra mine låste seg inn hos dei og vaska hus (implisitt indignasjon/fordømming), at folk kommenterte at ungane leid naud, det sto til og med om meg og bror min i lokalavisa. Stakkars oss, som hadde foreldre med karrierar både i yrke og politikk.
Nokon må tåle den misnøya og gjere det riktige.
Eg trur alt for mange kvinner bukkar under pga manglande (forventa ?) støtte. Ein må gjere det ein vil her i livet UTAN støtte, først då er ein fri.
April 10th, 2007 at 9:49 am
Jeg avskyr husarbeid hardt og inderlig og storkoser meg med barn og babyer og har alltid vært sånn, på begge punkter (og jeg savner intellektuell input her i foreldrepermhverdagen). Men jeg har valgt en utdannelse som betaler seg drøyt halvparten så bra som min samboers. Hans overtid/ekstraoppdrag er vesentlig mye mer lønnsom/me enn min/e. Dessuten, og dette er forbannet irriterende, skulle jeg ønske å bli offentlig ansatt i stedet, noe jeg vel burde i det minste for en periode sånn karrieremessig, må jeg antageligvis enda lengre ned i lønn. Og hvis vi skal ta oss råd til det må han kompensere ved å jobbe mer, noe han helst ikke vil fordi han merkelig nok har omtrent like lyst som meg til å være sammen med barnet. Jeg får derfor stadig “morsomme” innspill fra min medøkonomisk ansvarlige om at burde ikke du få litt mer avkastning på den studiegjelda. Og det burde jeg jo, ikke sant. Det burde jeg jo.
April 10th, 2007 at 10:12 am
Fjordfitte sa: “i et likestillingsperspektiv vil jeg hylle Writer’n for å være en gjennomført bitterkuk. Mere bitterkuk! Mere, mere! ”
Jeg tar avstand fra et slikt vulgærspråk. Når det gjelder bruke av “bitter”, fungerer det dårlig. Jeg synes begrepet er noe forslitt, og fungerer dårlig som hersketeknisk retorisk grep nettop på grunn av det. “Fitte” og “kuk” blir vel mest benyttet på ungdomsskolenivå. Jeg foreslår at du prøver å utvikle et mer modent språk, all den tid jeg antar at du befinner deg et sted mellom 30 og 50 år gammel fysisk sett.
April 10th, 2007 at 10:25 am
Marion: håper ekteskapet held, ellers har du verkeleg problemer.
April 10th, 2007 at 11:00 am
Avil, fint om du kan utdype i hvilken retning du mener.
Jeg er statsviter og jobber med bistand (men er i permisjon med en tre måneder gammel baby). Poenget mitt er at de valgene jeg har gjort og fortsatt gjør på interessemessig og idealistisk grunnlag (om det nå er fordi jeg er kvinne eller ikke) har ført til at jeg er der jeg er i dag, lønnsmessig sett. Bra for verden, dårlig for privatøkonomien min når jeg nå skal etablere meg (man overlever helt fint som leietager) og dermed dårlig for likestillingen i heimen. Dette tenkte jeg veldig lite på da jeg valgte utdannelse, og det kan du kalle naivt eller idiotisk eller hva du vil, og ha rett. Det ville ikke vært uoverkommelig å tjene mer penger ved å bytte arbeidsfelt (selv som advokatsekretær i studietida tjente jeg omtrent det samme som jeg gjør nå), men jeg har ikke så lyst, kjenner jeg.
Ellers har jeg en samboer som i motsetning til meg er veldig flink til å lage mat, og som kommer til å holde huset mye ryddigere og renere når han får mer tid hjemme om noen måneder enn hva jeg gjør i dag, og ja, det hadde blitt ordentlig tøft om han forsvant ut av livet mitt, også med tanke på den biten :)
April 10th, 2007 at 11:30 am
Forresten. Når jeg tenker meg om (noe som er langt mer utfordrende these days enn det pleier å være). Vi har ikke barnehagebarn ennå, og jeg er fortsatt i permisjon. Jeg vet altså ikke hva jeg snakker om. Det har fram til nå ikke vært et alternativ for noen av oss å la være å ta overtid fordi barnehagen stenger. Jeg håper virkelig jeg blir meg selv igjen med tiden. Nå logger jeg av og begynner å drikke kaffe igjen.
April 10th, 2007 at 1:26 pm
Drusilla skrev:
Cassanders: Jeg finner mye glede i bloggen min (og i livet mitt ellers). Foreslår at du gjør noe hyggelig i ditt liv, fremfor å være muggen i en blogg du ikke trenger å forholde deg til. How’s that for a plan?
————Endquote
Du får tro meg eller la være: men jeg er er faktisk glad for å høre at du finner glede også andre steder enn på bloggen din. Jeg skal slett ikke gjøre krav på å ha lest den fra perm til perm, men jeg kikker av og til innom. Inntrykket som jeg litt ironsik antydet var at du har så til de grader “en misjon” at du nærmest “dyrker”, og velter deg i forjævliseringa. Og det synes jeg faktisk virker litt stusselig.
Men du har selvfølgelgi helt rett i at det er din blogg, og du i stor grad kan forme den som du selv vil. Men nå er det nå en gang slik at du ofte skriver om menn. Det angår jo også meg, generisk om ikke annet.
Det er mulig at du ikke liker ironiseringer fra andre, men din egen stil kan vel ikke egentlig kalles *veldig hensynsfull* :-)
Jeg synes det av og til blir noe pussig over feministiske dabatter: I det ene øyeblikket etterlyser dere menns interesse og meninger, i det neste vil dere ikke høre dem -tilsynelatende fordi det ikke var de meningene dere ville høre.
Men oppfordringen din er klar og jeg tar hintet.
Det er med lett hjerte jeg takker for meg.
Cassanders
If You’re not prejudiced, you just don’t understand!
S.Gorn’s Compendium of Rarely Used Clichés
April 10th, 2007 at 1:44 pm
Ja, Cassanders. Du sier noe jeg kan bifalle her. Det er svært utbredt blant feministbloggere. Ellers fatter og begriper jeg ikke poenget med å blogge angrep på menn, og overhode ikke være interessert i å høre motforestillinger. Da har nok bloggeren ikke forstått hva en blogg er. En annen metode er å opprette en egen offerrolleblogg, der man må verifisere at man er enig med bloggeieren for å få poste. For min del holder det lenge at bloggeieren sensurerer/sletter et innlegg jeg har skrevet, eller bare direkte ber meg om å slutte å poste fordi hun ikke er enig med meg. Så, Drusilla. Bare be meg forsvinne, så forsvinner jeg. Frem til da betrakter jeg dette som en blogg der manges meninger kommenteres, og ikke bare din. Selv om den var utgangspunktet for kommentarene folk poster.
April 10th, 2007 at 2:32 pm
Writer’n: Ja, du har en grei oppfatning av hvordan ting fungerer. Du kan skrive hva du vil, jeg kan svare på det.
Cassanders: Jeg skjønner ikke helt hva du sikter til. Motforestillinger på *saker* jeg tar opp, er jo helt fint. Kan ikke se at jeg har gitt uttrykk for at jeg “ikke vil høre dem”. Du hadde for eksempel interessante motforestillinger på faktafeminisme-posten, og det er kult. Det er fint at de som leser denne bloggen også får tilgang på alternative kilder.
Dersom man derimot har motforestillinger i forhold til *hele bloggens innretning* (som i kommentaren til denne posten) og oppfatter den som en stadig streben etter å dynke menn i søla, da er det lissom ikke så mye jeg kan si, annet enn at det tross alt er frivillig å utsette seg for min blogg. Håper det var klargjørende.
April 10th, 2007 at 2:43 pm
Kjære menn,
det er veldig hyggelig om dere stikker innom og maser litt på min blogg. :-) Jeg liker i grunnen ofte menn.
www.arachne.no
April 10th, 2007 at 3:56 pm
Marion: Eg meiner at du seier her at du gjer deg praktisk og økonomisk avhengig av partnaren din. Derfor seier eg: Jaja, får håpe det held.
Det er så mykje greiare å vere idealistisk når ein kan betale rekningane sine.
April 10th, 2007 at 5:26 pm
Tja. Jeg har kommet opp med en perfekt test av menns holdninger til likestilling: Hvis han noensinne ytrer ting som “selvsagt vil jeg hjelpe til med husarbeidet!” så er det bare å gi opp og hive ham ut akkurat som med han som bruker lang tid på å forklare hvorfor kvinner bør være hjemme.
Men fyren som foreslo at han kan lage mat hvis jeg gjør oppvasken regnes iallefall inntil videre som en grei fyr.
April 10th, 2007 at 6:22 pm
Mange par tar opp lån sammen som de ikke klarer å betale hver for seg, lån som forutsetter to inntekter. Og mulighet til å komme inn på eiendomsmarkedet og være med på prisstigningen får mange fordi de er to. Der den ene tjener mer enn den andre vil nødvendigvis den som tjener minst merke det best ved et brudd.
Men praktisk og økonomisk *avhengig* ? Som i ville ikke klart seg uten? Så ille er det vel de færreste i full og fast jobb som får det. Særlig ikke de som har fast eiendom, god utdannelse og arbeidserfaring og har fått barn med folk som tar ansvar for ungene sine.
Jeg er nysgjerrig på hva du syns folk bør gjøre - ha helt adskilte økonomier og aldri ta noen valg basert på at man skal fortsette å være sammen?
April 10th, 2007 at 6:33 pm
Eg syns sjølvsagt at alle skal gjere som meg.
neidå, eg syns folk skal gjere som dei vil. Men for meg fall kommentarane dine inn i ei gruppe som har laga seg inni hovudet mitt: Intelligente og velformulerte kvinner som gjer det dei syns er best, og så er det tilfeldigvis akkurat det same som dumme ikkje-likestilte kvinner gjer, eller kvinner flest i det heile teke. Nemleg ikkje jobbe fullt, ikkje få pensjonspoeng, ikkje sørge for at dei kan klare seg rba om dei vert skild om ti år.
April 10th, 2007 at 7:13 pm
Jeg synes det er et skikkelig kjipt sidespor å diskutere hvor teite og idiotiske kvinner er når de tar valg som kanskje ikke faller heldig ut dersom man blir skilt. Nei, det er ikke alle valg som er spesielt kloke, men jeg synes det er viktig å se at dette skjer i innenfor noen strukturer /en kultur/et samfunn som gjerne legger opp til slike valg.
Så er det selvsagt sånn at uansett hvor mye samfunnet legger opp til modellen med deltidsarbeidende mor, så er det opp til individet å bryte med den (dersom de ikke vil løpe risikoen for å gjøre seg økonomisk avhengig. Og da mener jeg *avhengig* som i at man overhode ikke er istand til å forsørge seg selv, dvs. langt fra den situasjonen Marion beskriver). I tillegg til politiske grep (fjerne ufrivillig deltid i offentlig sektor, delt foreldrepermisjon, fjerne kontantstøtte etc). er det viktig, tror jeg, at dette er spørsmål som diskuteres slik at unge kvinner er bedre i stand til å da overveide valg.
En annen ting er jo hvilken materialistisk standard man setter for livet. Å legge lista litt lavere enn hva man absolutt kan klare økonomisk, kan jo både gi mer frihet når man er to, og skape mindre dramatiske forhold i tilfelle skjærings i tosomheten.
April 10th, 2007 at 8:49 pm
Jeg synes du uttaler deg litt vel bastant om min tilværelse, Avil. Hadde jeg ikke vært nybakt mor og full av gladhormoner kunne jeg blitt litt harm. Jeg har jobbet (arbett *borte*, som vi sier, vi som er fra gard) siden jeg var gammel nok til det. Jeg har foreløpig ikke vurdert deltidsarbeid og jeg overlever et eventuelt samlivsbrudd (selv om barna mine nok kommer til å savne pappas matlaging når de er hos meg). Så ikke bekymre deg for pensjonspoengene mine, du. Jeg hadde ikke fått flere av dem som enslig.
Til saken: Jeg gjør det jeg har lyst til, og av og til føler jeg meg egoistisk. For hadde jeg tjent bedre, kunne vi fått mer fritid og familietid, begge to. Altså; den ikke-likestillingsgenererende faktoren i vårt samliv er meg: jeg vil jobbe med ting man ikke får masse penger for å jobbe med her til lands (før man har jobbet med det i mange år, i hvert fall).
Veldig enig i ditt siste avsnitt, Drusilla, og har praktisert det til nå. Men så fikk jeg barn, og jeg vil gjerne gi dem (per i dag dét) noe mer.
April 10th, 2007 at 9:02 pm
Unnskyld.
April 10th, 2007 at 9:14 pm
Hehe. Det er greit.
March 28th, 2008 at 8:34 pm
[…] Cathrine Sandnes sier til Klassekampen: “Det kan da ikke komme som noe sjokk på folk at man sover lite og får flekker på klærne når man får barn…” Nei, vet du, det tror jeg faktisk ikke det gjør. Men det jeg tror kommer som et sjokk på mange er med hvilken naturlighet denne trøttheten blir “eid” av kvinnen, mens mannen “hjelper til” når han står opp om natten. Det handler ikke om å være trøtt, prioritere annerledes, fylle livet med andre aktiviteter, det handler om de forhandlingene vi hele tiden gjør i kraft av våre kjønnsroller og parforholdsroller: Hva er “naturlig” for hvem, og når. “Min erfaring er at dette er en kamp der den trøtteste gir seg.”, sier “Småsur tobarnsmor” hos Dagens Onde Kvinner. “Jag önskar bara att jag fick älska på samma fria sätt som männen och fäderna. Insikten om hur skyldtyngd mammarollen är, hur tagen för given och kravfylld den är jämfört med papparollen, får mig att bli en avundsjuk bitterfitta. Jag vill också vara man och uppleva hur det känns att ha ett helt samhälle som applåderar när jag tar ut knappt två månader av föräldraledigheten, medan ingen höjer minsta lilla ögonbryn när min fru tar ut de resterande tolv. Jag vill också vara man och uppleva känslan när samhället applåderar min kärlek och mina uppoffringar som något fantastiskt, extraordinärt.“ […]