Anta at jeg ifører meg en T-skjorte med Muhammed-karikaturer på og går utendørs. Etter ikke så altfor mange gangene stoppes jeg av noen som er rede til å banke meg opp fordi jeg tråkker på troen deres.

Er det jeg som har tirret på meg andre i denne situasjonen? Har jeg da et ansvar for det eventuelle slagsmålet? I korthet: Hvordan plasserer man ansvaret i denne og andre situasjoner?

Når det gjelder “bortforklaringene”, så mener jeg at sånt som dette:

I tillegg etterspør Haraldsen en deling mellom menn som har kjennskap til seksuelle overgrep, og de som ikke har det.

- Folk med kunnskap, direkte erfaring og høy utdanning gir ofte de mest reflekterte svarene. Folk uten nær kjennskap til et tema kan gi mer overfladiske svar, sier han, og viser til at det er de eldste mennene i undersøkelsen som har de mest “korrekte” holdningene.

Hva i alle dager er dette for analyse? Må man ha høy utdanning for å kunne uttale seg om overgrep? Er dette lissom et fenomen som folk flest ikke har kunnskap om? Honestly. For meg handler dette ikke om å *være reflektert* eller “overfladisk”, men om å ha en ryggmargsrefleks ift. å ikke pålegge ofre ansvar for vold og overgrep. Det er heller ikke slik at de eldste mennene har de mest korrekte holdningene i undersøkelsen. Det er positivt feil.

Når det gjelder å mene begge deler. Her synes jeg du har en rar tolkning av Amnesty. Det er forskjell på “ansvar for et ovegrep” og “ansvar for hvilke holdninger man sprer” i samfunnet.

Jeg har forøvrig aldri sagt at menn på ta på seg et kollektivt ansvar for overgrep. Jeg synes det er dumt at ikke denne undersøkelsen gikk til et representativt utvalg av befolkningen. Som du sier, også kvinner bidrar til hvilke holdninger som spres i samfunnet. Der er vi helt enige.

Når det er sagt: Jeg håper noen ansvarlige i justis eller likestillingsdept. tar på seg oppgaven med å finansiere en skikkelig undersøkelse, så vi slipper mer av disse ørkesløse debattenene.

Men hvis den selverklærte faktafeministen ønsker å vite hva (et utvalg) norske menn egentlig svarte, og hva som var spørsmålet - altså i motsetning til hva søppelmedia med god tilskyndelse av Amnesty påstår de svarte - så kan undersøkelsen leses i sin helhet på http://www.amnesty.no/web.nsf/files/hvem_bryr_seg.pdf/$file/hvem_bryr_seg.pdf.

Hvis faktafeministen videre klarer å legge bort oppfatningen om at en forklaring som rokker ved fiendebildene hennes er en “bortforklaring”, kan jeg også anbefale Mads Scheiders omtale av positive tendenser i undersøkelsen på http://www.dagbladet.no/weblogg/blog.php/ooyou/post/18288. I tillegg vil jeg legge til noen momenter selv:

- Det famøse spørsmålet om ansvar spør om “seksuelle overgrep”. Dette begrepet omfatter normalt mer enn voldtekt - som svært mange kommentatorer later til å tro at det ble spurt om. Det er f.eks mulig å mene at en kvinne som “flørter åpenlyst” kan ha litt av ansvaret for om mannen hun flørter med tror han kan klå på henne, og samtidig mene at det fullt og helt er mannens ansvar om han deretter ikke tar et “stopp!” for et nei og gjennomfører en voldtekt. Amnestys skjema har ingen kategori for “delvis ansvar i noen situasjoner, for noen typer av overgrep”, men en som mener dette vil neppe krysse av for “overhode ikke ansvarlig”.

- Alle tidligere diskusjoner om dette tyder på at “ansvar” er et vanskelig ord, som folk oppfatter ulikt. Man kan gjerne mene at “ansvar” er synonymt med “skyld”. Man kan gjerne mene at alle som definerer “ansvar” på andre måter er dumme bønderett-eller-annet. Det man ikke kan gjøre er å gå ut fra at alle som bruker ordet “ansvar” egentlig mener skyld.

- Det er forskjell på “delvis ansvar” og “ansvaret” i bestemt form entall. For ikke å snakke om “den skyldige part” som minst en kommentator har klart å få det til.

- Ansvar er, som sagt, et vanskelig ord. Jeg forstår dem som reagerer på at kvinner - både kvinner generelt og ofre spesielt - tillegges ansvar. Jeg forstår også dem som mener at alle menn, inkludert lovlydig menn, har et ansvar. Men jeg forstår ikke dem som mener begge deler. Enten er ansvar noe gjerningsmannen og kun han har, eller så er ansvar noe det gir mening å fordele ut over omgivelsene. Når Amnesty er forferdet over svarene på spørsmålet om kvinners ansvar, og i oppsummeringen skriver at “[alle m]enn må ta et selvstendig ansvar som enkeltindivider”, er de enten inkonsistente i definisjonen av “ansvar” eller de diskriminerer.

- Amnesty har helt rett i at dette ikke er et kvinneproblem og heller ikke et individuelt problem. Men det er like lite et mannsproblem. De omdiskuterte holdningen om offerets ansvar finnes hos kvinner også. Amnesty påpeker at holdninger går i arv, men “glemmer” at gutter lærer av sine mødre og jentevenner og ikke bare sine fedre og guttevenner. Amnestys kjønnsfokus er misforstått likestillingsarbeid.

Og til slutt: Det er fullt mulig å være uenig i holdningene mange av Amnestys respondenter gir uttrykk for, også etter å ha ha sjekket hva de egentlig har svart. Men vær nå for guds skyld likevel redelig når standpunktene gjengis. Uredelighetene og fordommene som har rådet i både medie- og bloggomtalen av undersøkelsen er bare ødeleggende.

(Beklagar at eg sporar av Drusilla, eg er berre så frykteleg lei av at bonde vert brukt som skjellsord, og at folk heng ut ei yrkesgruppe med utsagn som MK sitt.)