Leif Edward Ottesen Kennair ved NTNU i Trondheim har studert årsaker til at unge studenter har sex. Det går mye i “fysisk nytelse” og “seksuell opphisselse” visstnok. I find that shocking!

Men i Aftenposten presenterer han også noen originale forslag til hva man bør inkludere i seksualundervisningen:

Det finnes forskning som tyder på at jenter etter et one night stand blir mer interessert i gutten. Han har derimot lett for å tape interessen. Hvorfor forteller vi ikke ungdommene slike ting? Jeg tror vi kan gi de unge mer innsikt og bedre kontroll over egen seksualitet hvis vi vet mer om det sosiale og psykologiske spillet rundt sex, sier Kennair.

Herlig. Dette er jo helt nytt og friskt. Unge jenter har jo aldri fått høre at de må passe seg for one-night stands. Og omvendt. Kanskje vi kan finne på noen kule ordtak for å illustrere denne innsikten også. Ikke gi bort melka gratis hvis han ikke vil kjøpe kua. Hm. Tøm og røm? Jeg tror dette kommer til å funke innmari bra.

Men seriøst. Hvor mange jenter har ikke brent seg på dette og hatt unge menn hengende på dørene i ukevis etter litt uforpliktende damdidam. “Lett for å tape interessen”, sa de på skolen. You wish!

Kanskje man bare skulle lære unge mennesker å skaffe seg innsikt i egne ønsker, grenser og seksuelle preferanser. Gutter og jenter. De romantiske og de rause. Streite og skeive. Så får man lissom dekka opp alle, uten at noen føler seg unormale. Men så er jo ikke jeg evolusjonsbiolog, som Kennair da.

Det er jeg virkelig ikke. For på slutten av artikkelen kommer noe av en freudian slip. Studentene i undersøkelsen hans oppgir ikke at barn er et motiv for sex;

Når folk vil ha barn, slutter de med prevensjon. De færreste har sex ut fra et bevisst ønske om barn. Hadde vi spurt kvinner i 30-årene, ville vi kanskje fått andre svar.

Selvsagt er det bare kvinner som har sex for å få barn. Hvor dum kan jeg bli.

Kathrine Aspaas har forelsket seg i en grønn kjole. Eller rettere sagt en mintgrønn abaya fra moteskaperen Amina Al Jassim.. Den er så vakker, så vakker. Men hun er bekymret:

Bildene av abayaene som følger artikkelen, er så vakre at jeg umulig kan være den eneste ikke-muslimske kvinnen som tenker: “Kan jeg få gå med en sånn?”

Dette skaper masse hodebry for Aspaas, og hun er ikke alene. Venninnen til Aspaas synes hijaber er så vakre at vestlige moteskapere sporenstreks bør innlemme dem i sine kolleksjoner. Det er et veldig nobelt ønske:

Ikke bare fordi plaggene kan forskjønne meg og venninnen min, men fordi begeistringen for farger, tekstiler og former bringer mennesker sammen. Den skaper kulturell nysgjerrighet og kjennskap.

Og det er jo flott? Hvem vil ikke at alle kvinner og menn skal få fråtse i plagg og stoffer og smykker og stæsj fra alle verdens hjørner? Full-on kreolsk kaos. En mer fargerik verden. Litt synd at Aspaas ser ut til å kun være opptatt av sin egen og venninnes rett til å kle seg som de vil. Det er kanskje ikke der det butter, tenker jeg. Om bare rike, hvite, vestlige kvinner som har gått lei kina-sko og afrikanske trykk kunne få litt større valg i klesveien! Vi blir så nysgjerrige og hyggelige av det også. Da blir vel verden et bedre sted!

Hurra! Ikke fullt så mye hurra for muslimske kvinner som ikke har noe valg, kanskje. For de som ønsker å gå med hijab og som møter fordommer og diskriminering på arbeidsmarkedet. De som ikke ser det som en mulighet å gå uten. For whatever reason. Og som ikke kan ta den av og på som et fashion-statement.

Ikke så mye begeistring å spore hos dem som opplever “burkamoten” som tvang heller. Ei anna Oslo-jente spaserte i byen en sommerdag i sin grønne sommerkjole og ble banka opp av et ektepar på Oslo City. Hennes grønne sommerkjole var kanskje det som brakte offer og overgriper sammen, men noe særlig kulturell nysgjerrighet var det ikke snakk om:

Det var en varm dag, og jeg hadde på meg kjole. Og selv om jeg er iransk så går jeg ikke med slør eller dekker meg til. Jeg tror kanskje de reagerte på det, sier Fatima. Hun hadde en helt vanlig, kortermet, knekort grønn kjole på seg.

Aspaas avslutter sin artikkel med et håpefullt budskap. Den lille lyse, blonde jenta som vil gifte seg i en indisk kjole, skal få lov til det. Og det er klart hun skal. Det kan hun vel i dag også. Spørsmålet, som Aspaas ikke ser, er vel heller om den lille jenta med det ravnsorte håret og den brune huden får velge kjole selv.

Sommersesongen kom brått på. Det er bare å erkjenne at det blir lite bra blogging av å løpe rundt som en hodeløs smågris mellom jobb og reiser og utepils. Det blir ingen tid til å irritere seg godt og grundig. Som da Samtiden kom ut og redaktør Kristin Clemet hadde EN dame blant 15 skribenter. Det er sannelig verre enn Minerva og det kunne man godt spandert litt gneldring på. Men nei. Der var en flyreise og der var en varm sommerkveld og all ondskapen bare tørker opp.

Men jeg merker meg at idealet i Samtidens leder er ungt, tungt og ondt. “Ond betyr ikke egentlig ond Det betyr vel snarere de skarpe penner med provoserende penner”, skriver Clemet i lederen. Javel. Sten Inge Jørgensen er et eksempel på en sånn. Da er det vel kanskje på tide å døpe om bloggen til “Dagens tunge kvinner”. Da kan man iallefall assosieres med verdens kuleste dame i stedet for med the Boring boys.

Se! Beth Ditto i the Gossip er ung, tung og ond hun. For real. Også er hun på ikke bare på forsida av NME, men også på det nye nummeret av Fett. Og det er det beste så langt. Ta det med når du skal grille i parken!