En grønn kjole

Kathrine Aspaas har forelsket seg i en grønn kjole. Eller rettere sagt en mintgrønn abaya fra moteskaperen Amina Al Jassim.. Den er så vakker, så vakker. Men hun er bekymret:

Bildene av abayaene som følger artikkelen, er så vakre at jeg umulig kan være den eneste ikke-muslimske kvinnen som tenker: “Kan jeg få gå med en sånn?”

Dette skaper masse hodebry for Aspaas, og hun er ikke alene. Venninnen til Aspaas synes hijaber er så vakre at vestlige moteskapere sporenstreks bør innlemme dem i sine kolleksjoner. Det er et veldig nobelt ønske:

Ikke bare fordi plaggene kan forskjønne meg og venninnen min, men fordi begeistringen for farger, tekstiler og former bringer mennesker sammen. Den skaper kulturell nysgjerrighet og kjennskap.

Og det er jo flott? Hvem vil ikke at alle kvinner og menn skal få fråtse i plagg og stoffer og smykker og stæsj fra alle verdens hjørner? Full-on kreolsk kaos. En mer fargerik verden. Litt synd at Aspaas ser ut til å kun være opptatt av sin egen og venninnes rett til å kle seg som de vil. Det er kanskje ikke der det butter, tenker jeg. Om bare rike, hvite, vestlige kvinner som har gått lei kina-sko og afrikanske trykk kunne få litt større valg i klesveien! Vi blir så nysgjerrige og hyggelige av det også. Da blir vel verden et bedre sted!

Hurra! Ikke fullt så mye hurra for muslimske kvinner som ikke har noe valg, kanskje. For de som ønsker å gå med hijab og som møter fordommer og diskriminering på arbeidsmarkedet. De som ikke ser det som en mulighet å gå uten. For whatever reason. Og som ikke kan ta den av og på som et fashion-statement.

Ikke så mye begeistring å spore hos dem som opplever “burkamoten” som tvang heller. Ei anna Oslo-jente spaserte i byen en sommerdag i sin grønne sommerkjole og ble banka opp av et ektepar på Oslo City. Hennes grønne sommerkjole var kanskje det som brakte offer og overgriper sammen, men noe særlig kulturell nysgjerrighet var det ikke snakk om:

Det var en varm dag, og jeg hadde på meg kjole. Og selv om jeg er iransk så går jeg ikke med slør eller dekker meg til. Jeg tror kanskje de reagerte på det, sier Fatima. Hun hadde en helt vanlig, kortermet, knekort grønn kjole på seg.

Aspaas avslutter sin artikkel med et håpefullt budskap. Den lille lyse, blonde jenta som vil gifte seg i en indisk kjole, skal få lov til det. Og det er klart hun skal. Det kan hun vel i dag også. Spørsmålet, som Aspaas ikke ser, er vel heller om den lille jenta med det ravnsorte håret og den brune huden får velge kjole selv.

28 kommentarer til “En grønn kjole”

Legg igjen kommentar