Og der var ferien over. Det ble en brutal oppvåkning fra ferieslumringen også. Man setter seg halvdøsig ned og gud jamre nå vi er igang igjen. Foreldre er egoistiske,meldingene dine på facebook er ikke trygge, nettbanken er nede, og blåbæra råtner i skauen. Råtner på busk!

Slik har det blitt her. En forloren feriesjel har ikke en sjangs. Så leser man en hel kronikk i Aftenposten, og da blir man jo virkelig fortvila. Arne Johan Vetlesen skriver noe om kloden og klimakrise, men jeg har så vondt for å forstå hva han mener. Folk har for mye frihet, sier professoren, og blir så ansvarliggjorte i sine liv. Det er for mye læring hele livet og for mange alternativer. Alle er livslange entreprenører og skal gi en psykologisk selvrepresentasjon i CVen sin, står det. Det har jeg aldri hørt om engang. I bakleksa allerede første dag tilbake fra ferien, med andre ord. Du er en vare som skal selges på et marked; markedsføringen er den enkeltes ansvar - skjønt det finnes et marked for hjelp til selvhjelp og en vekstnisje med oppdraget “coaching”.

Jeg skjønner ikke hvorfor dette er så fryktelig fryktelig eller hva det har med kloden å gjøre. Men implikasjonene er alvorlige. Blant annet at Det ligger et enormt kulturtap i den utarming av språkbruk, forestillings- og væremåter som følger av at kvantitative og pekuniære kriterier for hva som er godt og dårlig blir dominerende. Jeg synes ikke jeg ser noe særlig kulturtap rundt meg, jeg synes heller det putrer og koker i kulturen, men så er jeg ikke helt sikker på om jeg skjønner hva som står her heller. Pekuniær? Det er sånt som ikke vokser på trær? Hæ?

Men jeg skjønner såpass at å tvinges til valgfrihet er ille pille for professoren. Ganske tragisk da at han har endt opp i slikt et fritt yrke. Kan vi friste med en karriere med lite ansvar, null egenkontroll over dagen, stress og helseproblemer, men garantert ingen tilbud om coaching? Hva med en jobb i den kvinnedominerte servicesektoren? Sjølproletarisering for kloden? Nei?

Ikke jeg heller. Jeg reint gleder meg til å komme tilbake til “rotte- og mot-bunnen”-racet som Vetlesen kaller det. Man får ta sine sjanser med “de indre som ytre, intrapsykiske som kollektive” grensene. Tror jeg. Velkommen tilbake uansett.

Også er alle feriebildene mine skakke.

Endelig er det noen som har tatt på seg bryet med å faktisk måle om kvinner er lettlivede plaprere mens menn er verdig og fåmælte. Denne seigosten av en myte har det med å bli presentert som fakta og vitenskap. Visste du at menn bare bruker 2000 ord mens kvinner bruker 7000? MmmmHm. Det er viser amerikaaaaansk forskning.

Aftenposten har selvsagt vært en av synderne. I fjor serverte de nettopp denne myten under ingressen: Myten om at kvinner snakker mer enn menn blir bekreftet i en ny studie. Et par google-trykk unna kunne man imidlertid lese at denne “forskningen” Aftenposten refererte til, er en vandrehistorie. Tapre sjeler har lett og lett, men aldri klart å slå kloa i forskningens svar på Loch Ness-monsteret.

Nå vet vi. Surprise, surprise: Det er ingen signifikant forskjell. Aftenposten, you suck!

La oss se på hovedresultatene

The results: women in the study spoke a daily average of 16,215 words during their waking hours, versus an average of 15,669 words for men.

True, the women win, but not by a statistically significant margin. Mehl also noted that there are “very large individual differences around this mean.”

“What’s a 500-word difference, compared to the 45,000-word difference between the most and the least talkative persons? […] Mehl confessed to a concern about the homogeneity of the sample - only college students - but said that the study showed no support for the idea that women have larger lexical budgets than men, any more than it did that gender differences in daily word use have a basis in evolution.

For et virkelig patetisk skue anbefaler jeg dere å ta en titt på Dagblad-lesernes kommentarer til saken. Hvis noen lurte på hva slags undertrykkende funksjon slike myter har, kan dere bare lese hvordan små menn forsøker å klamre seg til forestillingen om at de er moralsk overlegne. So sad.

I Amagasinet i dag skriver Elin Ørjaseter om at stakkars tause, staute menn har hysteriske damer som vil kommunisere. The horror. Og det er så skrekkelig: Noen mener menn bør ta ansvar for negative holdninger til voldtekstofre og voldsutsatte kvinner. Nok er nok, sier Ørjaseter.

Jeg foreslår at Ørjaseter tar på seg oppgaven med å trøste disse vettskremte mannfolkene. Hun er virkelig rett kvinne til oppgaven. Det vil nok legge beslag på mye av hennes tid, men samtidig ville det kanskje føre til at hun tok konsekvensen av sine egne meninger. Taushet er gull, vet du, også i Amagasinet.

Jeg har fått feriehjerne litt før skjema. Som i går. Jeg syntes det var rart at et godt voksent pusedyr som har mistet tenna ikke hadde fått dem tilbake ennå. Eieren var så vennlig å påpeke at tenner jo ikke vokser ut igjen. Eh, hehehe. Neeeeei. Velkommen til seks år utdanning. Dette var omtrent på linje med at et annet medlem av husholdningen mente at croissanter er sunn frokost. Fordi det er bakverk. Akkurat som brød!

I kid you not. Det tok lang tid å få ham fra den overbevisningen. Nevnte jeg at han er mann? Hva er verst, lurer jeg på, tann eller croissant, for dette er ammunisjon av ypperste klasse. Min var nærmere ferien. Det bør bli vektlagt. Så dere må ha meg unnskyldt. Lyset er på, men jeg er halveis ut døra. Vi kan stå og henge litt i dørkarmen og sludre.

Hei, se her, for eksempel. What do you know. Et nytt mannfolkblad komplett med obligatorisk blautporno innslag! (Hva er greia med hofteholdere. Kom igjen! Bli med i de nye århundret!) Men KK altså. Hva kan det stå for? Kar og Kuk, kanskje? Jeg tror det.

Skal vi se. Så var det Vetle Lid Larssen som valgte å starte sin kronikk i DB sønddag om elendigheten i norsk helsevesen slik:

Den som trodde at sykehusene ennå var små sympatiske varmestuer med varme pleiere i lårkort og heroiske leger med svømmeknappen, som redder liv med sitt eget som innsats, tar feil

Da kan dere tro jeg fikk lyst til å fordype meg i Vetles tanker om onde overleger som bare stirrer inn i skjermen i stedet for å se, se hele Vetle. Vet du hva, jeg mistet rent lysten på å lese om de umenneskelige strømningene i helsevesenet, sånn helt generelt. Soooo-rrrry! Her er det stengt for ferien.

Man får sette sin lit til forskningen. Og jeg tror jeg har funnet kuren mot feriehjerne. Sinne, selvsagt. Dette er forsåvidt noe jeg vet alt om. Litt sinne gjør godt for klartenking. Noe denne bloggen er et bevis for. (Håhå, sjølskryt også. Hvor skal dette ende?) Men altså:

Researchers at the University of California-Santa Barbara said getting “miffed or irked” can sharpen a person’s ability to analyze data carefully and make the right decisions.

Miffed or irked. Det synes jeg høres ut som et ganske kult band. Eller noe man kunne hatt på en t-skjorte. Beware: I’m iffed or mirked! Skulle ønske jeg hadde engelsk som morsmål. Jeg har lyst på en ny t-skjorte. Håper ferien blir fin. Og din. Bye, bye!

*SPOILER-ALERT*

Jeg har god fot for action. Derfor har jeg selvsagt sett Die Hard 4, og det må jeg si. Jeg liker at det er masse hopping og falling fra fly, frenetisk tasting på laptop-er og folk som blir slynga hundrevis av meter i store eksplosjoner med masse flammer i halen. I tillegg er som regel action-filmer fri for de porno-tortur-voldtektsscenene som har blitt så populært i det siste, og det er noe jeg vet å sette pris på. Jeg kan klare en hjelpeløs og klamrende kvinnelig bi-rolle (se det er en pragmatisk innstilt feminist!) dersom jeg slipper å se seksuell nedverdigelse.

I Die Hard slipper vi faktisk også å se på hvordan helten prøver å slepe med seg en snublende og hylende kvinne ut av kuleregnet. Stor bonus. Men det er klart noen ting er det tydelig litt vanskelig å unngå når menn skriver manus. Jeg mener, filmen starter med at Bruce Willis nærmest stalker sin fremmedgjorte datter på sene kvelder. Han skal passe på at hun ikke havner i trøbbel på date og lusker rundt hushjørnene. Veldig beskyttende.

Men så, når datahacker-jævelskapen setter inn og strømmen går og trafikken står og verden FALLER FRA HVERANDRE. Da. Neida. Ikke et ord om datteren. Ikke et “Herregud, hvor er datteren min, hvordan går det med henne nå?” Når skurken hinter om at dette kommer nok til å bli personlig, McClay, og alle tenker sitt, neida, ingenting går inn i den tjukke skallen. Det er så man har lyst til å brøle inn i skjermen at “Hallo da, mann, ta nå den jævla sattelittdings-telefonen og få sjekka opp hvordan det går med dattera di! Skjønner du ikke at de kommer til å gå etter henne nå?”

Gud bedre. Men alt ordner seg, og det er riktig så rørende når den tapte datteren forandrer etternavnet sitt tilbake etter å ha bli reddet av far. Til slutt. Snufs.

Men alt i alt riktig underholdende altså. Det samme kan ikke sies om komedien Knocked-up. Den gidder jeg ikke skrive noe særlig om. Den er skrevet om her. La meg bare si det sånn:

Denne veldig vakre og suksessrike kvinnen blir forelska i denne veldig arbeidsløse og smålubne slubberten. Jah. Særlig! Bare når menn skriver manus!

Jeg sliter med å finne en original vinkling på spørsmålet om helseundersøkelser av jenters underliv. Men det får være. For er det ikke så enkelt som at vi må passe på hele kroppen til alle barn? Så får man heller finne tiltak når foreldre motsetter seg undersøkelser av helsa til barna sine. Kom igjen.