Det er sykt, spekulativt og defintitivt spybøttemateriale.

Fangenskap som romantisk tema er…tja. Jeg har ikke egentlig ord for det. Jeg håper han ikke er gift.

Henrik: Hva er poenget ditt? At mange menn gjennom tidene har misbrukt, voldtatt og brukt makt mot kvinner og små jenter, og at dette har blitt fremstilt i lyriske vendinger som romantikk og kjærlighet i kunsten? Og at man gjerne må fortsette med det? At det er spennende å romantisere overgrep, og i tillegg mot et menneske som *lever*, et *virkelig menneske* som forsøker å bygge seg en tilværelse?

Å du min salige. Det er så man blir flau over å være “kunstner”. Til å begynne med så skriver han seg inn i en sånn mørk Aune Sand-tradisjon, der man ikke engang gidder å sette seg inn i språkbruken man bruker. Her settes “sadist” og “romatiker” opp som to motstridende posisjoner. Romatisk sadisme finnes med andre ord ikke i Heen sitt tilfelle, selv om de fleste situasjoner av menns vold mot kvinner jo akkurat kommer ut av forkvaklet “romantikk”, altså en idealisering av motparten som gjør motparten til et objekt, ikke et subjekt.

Videre skriver han seg inn i en tradisjon som begynner å bli jævli pinlig, nemlig “ung provokativ mannlig kunstner stepper på andre folks personlige rom”. Jeg var involvert i den debatten i 2003, hvor jeg trakk meg fra et prosjekt jeg sto som delarrangør på fordi noen andre hadde kommet opp med den glimrende ideen å invitere en amerikaner hvis ledende “provokasjon” var (visstnok) lyden av ham selv som hadde sex med liket av en mexikansk prostituert. Det er noe emd å slå nedover som er kvalmende. Som motsats kan nevnes et annet eksempel fra samme prosjekt, Baron von Bulldogs “utstilling av en junkie” som snudde bordet 180 grader. Det sto faen meg kø langt ut på gata foran Kunstnernes Hus for å se “en junkie i bur”. “Junkien” var en nydelig transevenn av meg (Rein) som satt klin nykter etter 7 måneders detox og koste seg med en flaske whiskey i et rom med bilder av ham selv i full drag på alle veggene i buret, og publikum fikk slippe inn 4 og 4. (I rommet urnefor kjørte politivoldfilmer i loop). Publikum ble filmet, og siste dagen var ikke Rein i buret, bare en video av publikum. Det var en fin installasjon, det. Fine fine baronen.

“… Den njutning det beredde mig att ha [min älskade] boende hos mig var inte så mycket en positiv njutning som en tillfredsställelse över att ha tagit denna unga flicka i blom bort från en värld där var och en kunde njuta henne i sin tur; även om hon inte beredde mig någon glädje, gav hon i varje fall ingen glädje åt någon annan […] Ty att äga det man älskar är en glädje högre än själva kärleken”. Marcel Proust, “Albertine”.

Her er en noe mer utførlig litterær utgraving av Kampusch-saken. Min venn fikk mottok et par drapstrusler da den ble trykket i fjor: http://www.eurozine.com/articles/2007-03-27-just-sv.html