Dette må være den mest fantastisk arrogante kronikken jeg har lest. På lenge iallefall. For her kommer filosof Rune Vik Hansen som har den nye kunnskapen om vold i nære relasjoner, hvorfor kvinner ikke går og hva man kan gjøre for å forebygge. Han har nok satt seg nøye inn i sakene. Han har sikkert forsket på voldsutsatte kvinner og hvorfor de ikke forlater den voldelige partneren. Lest forskningen. Han har nok arbeidet med disse kvinnene. Sittet på telefonen. Hørt på historiene.

Jeg har ikke en slik inngående kunnskap. Dette er ikke mitt spesialfelt. Jeg har riktignok snakket med mange kvinner som enten nettopp har forlatt partneren sin eller som ønsker å gjøre det. Jeg har sitti på røykerommet på et krisesenter og lyttet. Jeg har tatt telefoner fra fortvilte kvinner som ønsker seg vekk, vekk.

Jeg leser derfor kronikken med interesse. Men det er noe rart. Det er akkurat som om filosofen egentlig ikke kan så veldig mye om temaet sitt. Det kan nesten virke som om mannen har laget sin egen lille teori inn i sitt eget hode, uten å ha testet den ut på, du vet, empirien. Det er akkurat som om han ikke har noen empiri i det hele tatt.

Det kan jo være greit, det. Filosofer driver vel ikke med stort annet. Men jeg synes jo det er litt rart at han nærmest avfeier annen forskning der han går gjennom mulige forklaringer på at kvinner ikke går. Dette for eksempel:

Dersom motivasjonelle forklaringer legges til grunn, må spørsmålet sies å være besvart: voldsutsatte kvinner hevdes i ulike undersøkelser ikke å forlate sin voldsutøver enten pga. barn, økonomi, familie, sosial status osv. Dersom så er tilfelle er spørsmålet besvart og det hele handler om prioriteringer. Helsen og livet turde egne seg ypperlig som beveggrunner for å forlate en voldsutøver. Spørsmålet er hvordan de ulike motiver forholder seg til hverandre og hvordan så kan være tilfellet at enkelte motiver hindrer den voldsutsatte i å forlate voldsutøveren?

Dette er jo så krøkkete skrevet at det ikke er godt å si hva mannen mener, men jeg synes det står noe sånt som at “Er det ikke bare kjemperart at ønske om å verne liv og helse ikke får kvinner til å forlate en voldelig mann?” Siden det turde egne seg ypperlig som beveggrunner. Igjen er det akkurat som om den gode filsof ikke har fått med seg at nettopp ønske om å bevare livet er et sterkt motiv for å bli. Jeg trodde dette var sånn circa allment kjent i dag. Kanskje særlig i kjølvannet av VG-saken om de 72 kvinnene som har blitt drept de siste 7 årene. Mange av disse ble jo nettopp drept da de var i ferd med å forlate eller hadde forlatt sin partner. But what do I know?

Som sagt: Ikke ekspert på dette, men et kjapt google-søk viser at mange peker på frykten for å bli utsatt for enda mer ekstrem vold, blant mange andre faktorer. Evan Stark som var med å lage et av de første krisesenterne i USA, skriver i sin bok:

The fact that separation is hazardous is not news to battered women. Many of my clients have told me they were never more frightened than in the days, weeks, or months after they moved out. Abused women are much less likely than the professionals whose help they seek to regard decisions about physical proximity as means to end abuse and much more likely to regard separation as a tactical maneuver that carries a calculated risk within the orbit circumscribed by assault or coercive control. The disjuncture between what victims and outsiders expect from separation remains a major obstacle to effective intervention and communication in the field.

Det virker egentlig som om filosofen har bestemt seg for at årsaken til at kvinner ikke går, ikke handler om at hun ikke ser muligheten til å gå. Nei, forklaringen på hvorfor voldsutsatte har problemer med å forlate sin voldsutøver synes å måtte søkes andre steder enn i den logisk-rasjonelle evne. Vel, det er iallefall ikke min erfaring. De kvinnene jeg snakket med hadde faktisk veldig logiske og rasjonelle grunner til å ikke gå der og da. De fleste lette desperat etter en utvei, de tenkte og de pønsket på hvordan de skulle gå fram for å skape et trygt liv for seg og sine. Evan Stark refererer forørvrig også til at mishandlede kvinner employed a greater range of strategies to change their situation than nonbattered women in distressed relationships.

Det betyr selvsagt ikke at det finnes masse komplekse mekanismer som kan bidra til å lamme ofre for vold og traumer. Og det kan ta tid - lang tid - før en person er klar til å bryte ut av et voldelig forhold. (Men la oss minne om at de fleste kommer seg raskt ut av voldelige forhold!) Det mest fantastiske med Rune Vik Hansens kronikk er imidlertid at han mener man bør trekke praktiske konklusjoner utfra hans filosofiske fabuleringer.

Når det gjelder muligheten for forebyggende arbeid, viser praksis at andres erfaringer fra voldsrelasjoner ikke enkelt lar seg anvende på egen situasjon, men vi vet at enkelte voldsutsatte kommer seg vekk, og hvordan kan deres plutselige forståelse gjøres tilgjengelig for andre slik at de kan nyttiggjøre seg den? For de kvinner dette plutselig «går opp for», blir veien til handling usedvanlig kort, og mange spør seg i ettertid hvorfor de ikke kom seg vekk tidligere.

Forklaringen ligger i bevissthetens grensesnitt og at fordi hjernens prosesser er utilgjengelige, har voldsutsatte ikke mulighet til å gå før hjernene deres er klare for det og tilstanden lar seg ikke framtvinge. Fordi betingelsene for å komme seg vekk ikke lar seg omsette til mulig forebyggende tiltak, må det anses at problemet prinsipielt ikke lar seg løse. En mager trøst er at situasjonen faktisk kunne vært verre.

Men det var jo greit. Etter å ha avfeid andre mer håndfaste forklaringer på at kvinner ikke kan gå, står vi altså igjen med “at det må gå opp” for kvinnen at hun må gå, og det er det dessverre ikke noe vi kan gjøre noe med. Bevissthetens grensesnitt og alt det der. Veldig vanskelig. Det er synd. Da er det vel ikke noe vits i å, tja, for eksempel lytte til dem det gjelder for å kunne lage hjelpetiltak som svarer til behovene?. Ingen vits i å utdanne politi, finansiere krisesentre, sørge for trygghetsalarmer som funker, gjøre det mulig for kvinner å bo i sin egen bolig, få opp terapitilbud til voldsutøvere, jobbe med holdningsendringer, oppdra jenter og gutter til å ha respekt for egne og andres grenser? Nei? Heldigvis får vi vite at det er en mager trøst opp i alt dette. Men hva den trøsten er, må foglarna vite.

Jeg har gjort opp regnskap for det siste halve årets leseliste og resultatet er nedslående. Jeg leser flere kvinner enn menn. Faktisk er kjønnsfordelingen et godt stykke under den korrekte 40-60 fordelingen som vi må strebe etter på alle livets områder. Siden i sommer har jeg lest:

16 kvinner: Alice Sebold: Almost Moon, Joyce Carol Oates: Black Girl/White Girl, Toni Morrison: Beloved, Margaret Atwood: Oryx and Crake og The Handmaid’s tale og Alias Grace, Alice Munro: The Runaway, Ellisiv Lindkvist: Alt jeg skriver er sant, Lionel Shriver: We need to talk about Kevin, Clare Allan: Poppy Shakespeare, Tori Amos: Piece by Piece, Sarah Waters: The Night Watch, Marisha Pessl: Special Topics in Calamity Physics, Doris Lessing: The fifth child, Sarah Stridsberg: Drømfakulteten, J.K Rowling: Harry Potter and the Deathly Hollows, Jessica Valenti: Full Frontal Feminism, Chimamanda Ngozi Adichie: Half of a Yellow Sun .

6 menn: Jonathan Frantzen: The Discomfort Zone, Allan Greenspan: The Age of Turbulence, Stephen Colbert: I am America (and so can you), Philip Pullman: His Dark Materials-serien, Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns, J.M Coetzee: Disgrace.

Man kan selvsagt hevde at underrepresentasjonen av mannlige forfattere kun er en tilfeldighet eller rett og slett et resultat av at jeg er svært kvalitetsbevisst i mitt valg av lesestoff. Men fraværet av mannlige forfattere kan også være verdt en nærmere gransking. Det har jeg gjort. Og her må jeg komme med en innrømmelse: Bøker skrevet av mannlige forfattere har lenge stått for meg som lite allmenngyldige og relevante. Jeg ser for meg seige oppvekstromaner: Det vanskelige forholdet til den alkoholiserte faren, de klamme beskrivelsene av den oppvåknende seksualiteten og de mange intime erfaringer fra mannslivet som har vært med på å prege mannslitteraturen slik jeg har oppfattet den.

Men jeg har altså valgt å utfordre meg selv på en forbilledlig måte. Jeg har derfor lest en bok av mannen Cormac McCarthy. Denne boka, som heter “The Road” vil jeg si er en spesielt velegnet for mitt prosjekt ettersom hovedpersonene i boka er “The Man” og “The Boy”.

Boka handler om en mann og en gutt som prøver å holde seg i live i en verden fylt av aske der nesten alle er døde, og de som fortsatt er i live har du ikke lyst til å møte rundt neste sving i veien. Alt de har er en handlevogn og noen ullpledd og det regner og det snør og gutten sier I’m so cold og I’m so scared og mannen svarer I know og it’s okay.

Og jeg likte den veldig, veldig godt. Dette er med andre ord mitt lesetips til andre som måtte finne at deres andel mannlige forfattere er mistenkelig lav.

Også vil jeg si boka passer ekstra godt i disse tider. Man leser om mannen og gutten som tråkker gjennom snøen i skogen, de har ikke sko og mannen forsøker så desperat å passe på barnet sitt, men de kommer til å dø dersom de ikke finner en boks hermetiserte pærer i et utbrent hus snart. Da er det helt greit med litt kø i butikken. Fordi som Cormac McCarthy sier i et intervju med Oprah Winfrey: Life is pretty damn good.

Jeg kikka på forsida av Klassekampen på jobb i dag, men jeg leste ikke inn. Og nå er jeg hjemme, og siden Klassekampen er så opptatt av å demokratisere kunnskap, så har de nesten ingenting på nett. Men på forsida sto det:

Det var Edvard Hoem som sa det.

………………

Hvem er Edvard Hoem?

……

Anyone?

Dagens sitat (og bilde) 2

NA24 rapporterer!

Jeg er forvirret. Jeg trodde man bare påpekte kjønn når det er kvinner involvert. Det er det som er regelen. Kvinnelig forfatter og forfatter, kvinnelig lege og lege, avvik og norm. Her har vi en kvinnelig advokat. Og? Det er nå det blir vanskelig. Er det en kvinnelig lærling og en lærling eller bare to lærlinger? I siste tilfelle er det vel en grov feil i illustrasjonen. Ja, altså, unnskyld meg, det er ikke meningen å være nøye, men hvor vanskelig er det å finne et bilde som passer da. På internett?

Førjulstid kan være anstrengende. Det må vi bare innse. Jeg synes nesten man ikke kan bruke for store ord om dette. Jeg synes tvert om vi bare skal slippe løs og løpe skrikende rundt som gale mennesker. Det handler virkelig om de store tingene. Julekalender og gaveinnkjøp. Marsipan som kommer for tidlig i butikken. Ingen grunn til å legge bånd på seg.

Heldigvis finnes det flere som deler dette synet. Det vet dere, for dere har også diskutert kalenderpakkene og de prektige mødrene i deres eget private middelklassehelvete. Det er tema som engasjerer, og det er ikke rart. Hør bare:

Som en type omsorgsutøvelse og slektsbevaring har julen tradisjonelt vært kvinnenes ansvar. Gjennom kjønnssosialiseringen er ansvaret for julen nærmest risset inn i kvinnenes kropper - som “kontrakter” de moralsk sett er forpliktet til å følge.

Det var da voldsomt, tenker du kanskje, men NEIDA. Her skal det ikke spares på noenting, det er tross alt jul!

Kulturelle verdier som tradisjon, familie og forakt for det upersonlige og kommersielle; kjønnssosialisering og identitet, egoisme og altruisme; frivillighet og tvang; makt og avmakt. Mødrenes engasjement i førjuls-tiden er velmenende nok, men kan ha utilsiktede konsekvenser.

Dette er greier. MAKT OG AVMAKT. TVANG OG FRIVILLIGHET. Vi leiker ikke førjulshysteri. Mødrenes trang til små numrerte pakker kan faktisk svekke mødrenes “posisjon ute”. Er det mulig å ha en heltidsjobb og lage en full-on julekalender til de små menneskene? Vi må spørre!

Og jeg synes ikke man skal stoppe ved mødrene. Ingen bør slippe unna. Det velmenende engasjementet for å fremskaffe et juletre med like lange greiner på alle sider, har det ikke en mørk og lummer undertone? Er det ikke verdig en forskremt kronikk? Og alle de som tror de anstrenger seg for å lage en god juleribbe, når de egentlig bare er ute etter å bekrefte sin posisjon som mann av grisen? Du visste ikke at ansvaret for sprø ribbe nærmest er svidd inn i kroppene til alle mann? Nå vet du det. Prøv gjerne å lage sprø svor, men tenk på konsekvensene. Du taper uansett, la det bare være sagt.

——————————————————————————————————————————–
Visste du forresten at de fleste barn er skikkelig misfornøyde med gavene de får? Er det riktig kanskje? Folk er helt CLUELESS og dette handler om kulturelle verdier som lykke og fortvilelse, håp og knuste drømmer. I følge detta;

The Christmas focus group took place following research by Martin Yaffe which revealed that more than £1 billion is wasted by parents on gifts for their offspring each year - with 84% of kids in the UK admitting to being disappointed with the presents they receive on Christmas morning.

Desstuen ville jentebarna i undersøkelsen ha en Bob the Builder bilvaskemaskin- og garasje og ikke noen av de jævla barbie eller bratz-dokkene. Og jeg veit ikke om du får tak i en sånn i Norge engang. Og nå er FOR SENT å bestille på internett. Detta blir grining!