Les en mannlig forfatter
Jeg har gjort opp regnskap for det siste halve årets leseliste og resultatet er nedslående. Jeg leser flere kvinner enn menn. Faktisk er kjønnsfordelingen et godt stykke under den korrekte 40-60 fordelingen som vi må strebe etter på alle livets områder. Siden i sommer har jeg lest:
16 kvinner: Alice Sebold: Almost Moon, Joyce Carol Oates: Black Girl/White Girl, Toni Morrison: Beloved, Margaret Atwood: Oryx and Crake og The Handmaid’s tale og Alias Grace, Alice Munro: The Runaway, Ellisiv Lindkvist: Alt jeg skriver er sant, Lionel Shriver: We need to talk about Kevin, Clare Allan: Poppy Shakespeare, Tori Amos: Piece by Piece, Sarah Waters: The Night Watch, Marisha Pessl: Special Topics in Calamity Physics, Doris Lessing: The fifth child, Sarah Stridsberg: Drømfakulteten, J.K Rowling: Harry Potter and the Deathly Hollows, Jessica Valenti: Full Frontal Feminism, Chimamanda Ngozi Adichie: Half of a Yellow Sun .
6 menn: Jonathan Frantzen: The Discomfort Zone, Allan Greenspan: The Age of Turbulence, Stephen Colbert: I am America (and so can you), Philip Pullman: His Dark Materials-serien, Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns, J.M Coetzee: Disgrace.
Man kan selvsagt hevde at underrepresentasjonen av mannlige forfattere kun er en tilfeldighet eller rett og slett et resultat av at jeg er svært kvalitetsbevisst i mitt valg av lesestoff. Men fraværet av mannlige forfattere kan også være verdt en nærmere gransking. Det har jeg gjort. Og her må jeg komme med en innrømmelse: Bøker skrevet av mannlige forfattere har lenge stått for meg som lite allmenngyldige og relevante. Jeg ser for meg seige oppvekstromaner: Det vanskelige forholdet til den alkoholiserte faren, de klamme beskrivelsene av den oppvåknende seksualiteten og de mange intime erfaringer fra mannslivet som har vært med på å prege mannslitteraturen slik jeg har oppfattet den.
Men jeg har altså valgt å utfordre meg selv på en forbilledlig måte. Jeg har derfor lest en bok av mannen Cormac McCarthy. Denne boka, som heter “The Road” vil jeg si er en spesielt velegnet for mitt prosjekt ettersom hovedpersonene i boka er “The Man” og “The Boy”.
Boka handler om en mann og en gutt som prøver å holde seg i live i en verden fylt av aske der nesten alle er døde, og de som fortsatt er i live har du ikke lyst til å møte rundt neste sving i veien. Alt de har er en handlevogn og noen ullpledd og det regner og det snør og gutten sier I’m so cold og I’m so scared og mannen svarer I know og it’s okay.
Og jeg likte den veldig, veldig godt. Dette er med andre ord mitt lesetips til andre som måtte finne at deres andel mannlige forfattere er mistenkelig lav.
Også vil jeg si boka passer ekstra godt i disse tider. Man leser om mannen og gutten som tråkker gjennom snøen i skogen, de har ikke sko og mannen forsøker så desperat å passe på barnet sitt, men de kommer til å dø dersom de ikke finner en boks hermetiserte pærer i et utbrent hus snart. Da er det helt greit med litt kø i butikken. Fordi som Cormac McCarthy sier i et intervju med Oprah Winfrey: Life is pretty damn good.
December 10th, 2007 at 1:24 pm
Så hyggelig at du likte The Road. Det er en knallbok. Men jeg tror nok at din karakteristikk av mannlige forfattere som skriver bøker om “Det vanskelige forholdet til den alkoholiserte faren, de klamme beskrivelsene av den oppvåknende seksualiteten og de mange intime erfaringer fra mannslivet” kan være en selvoppfyllende profeti. Du kan jo velge blant opptil flere mannlige forfattere som ikke skriver denslags sprøyt. Til slutt vil jeg komme med en utfordring: Prøv deg på McCarthys forrige bok “No Country for Old Men”. Det er en skikkelig guttebok med good guys, bad guys, guns&ammo i bøttevis og shootouts en masse - men likevel en lesemessig utfordring og god litteratur.
December 10th, 2007 at 1:54 pm
McCarthyist: Hehe, ja, du har et poeng når gjelder de traurige oppvekstskildringene. Det er bare bittelitt alvorlig ment, og mest et spark til de som klager over at kvinnelige forfattere bare skriver intimt om morsbindinger og sitt indre liv.
Jeg har faktisk satt opp “No Country for Old men” på lydbok-lista mi. Jeg er veldig glad i det gode mot det onde og skyting, så det høres lovendes ut :)
December 10th, 2007 at 4:26 pm
The Road er strålende og McCarthy er vel absolutt en av vår samtids store forfattere, men han kan jo bare skrive om menn? Når han forsøker seg på kvinneskikkelser (noe han jo forsåvidt forsøker å unngå da, det skal han ha) så blir det ikke alltid like vellykket. Dette forventer jeg en grundig Drusilla-analyse om når hun bare får gravet seg lenger ned i McCarthy-katalogen;-)
Den eneste kvinnen i The Road er vel moren til The Boy, og hun er jo bare et forvirret kvinnemenneske som er så freidig at hun går hen og tar livet av seg. Hvor er morsfølelsen liksom? Og når du kommer i gang med No Country for Old Men så kan du f.eks legge merke til at våpen beskrives veldig nærgående, men det er langt langt langt ute i boka før vi får vite at kona til Llewellyn Moss er et pur ungt frø og faktisk har et navn.
Ajaj, dette blir gøy!
December 10th, 2007 at 6:48 pm
Haha! Nå rykket det i DOK-foten min:D
December 10th, 2007 at 8:21 pm
Ikke spark meg!
December 10th, 2007 at 10:24 pm
Dette er den klart beste boka jeg har lest i år. Jeg har også lest “No country for old men”, og den er helt annerledes. Absolutt fin den også, men ikke like sterk som “The Road”. Nå det er sagt, så skjønner jeg ikke helt hvorfor den blir kalt en macho mannebok, selv om den inneholder skytevåpen. Men det er jo meg, jeg skjønner ikke dette med kjønnsroller særlig godt ;-)
December 10th, 2007 at 10:56 pm
Hjorthen: Og der mista jeg tvert lysten på mer McCarthy :) Jeg fikk en liten snikfølelse på at mannen kanskje ikke er 100% vanntett når det gjelder disse tingene. Derfor var det spesielt positivt at persongalleriet var så minimalistisk. Jeg oppfatta vel egentlig ikke moren som veldig forvirret, heller litt mer realistisk orientert, gitt alternativene.
Flopsy: Og der fikk jeg litt lyst til å lese mer allikevel! Der har en bra good cop/bad cop-rutine der :) Noe av det mest slående med boka synes jeg var de fine dialogene mellom faren og gutten. Det har kanskje noe med at jeg hørte den på lydbok, men det slo meg flere ganger at faren vel må være ganske forbilledlig når det gjelder parenting. (hvis vi ser bort fra et par uheldige episoder).
lotten: Rykker litt i pms-foten kanskje?
December 11th, 2007 at 1:58 pm
Uansett blir No Country for Old Men en utfordring på lydbok. Fortellerstemmen hopper fram og tilbake samtidig som nærværet av detaljerte våpenbeskrivelser (som etterhvert viser seg å ha en funksjon) kompenseres med fraværet av tegnsetting. Jeg mistenker at McCarthy benytter seg av geværer og Stetsonhatter i stor grad for å markere avstand fra annen litteratur som det kan virke som han i stor grad oppfatter som dilletantisk pølsemakeri skrevet av pyser og for sveklinger. Jeg gleder meg uansett til å høre Drusillas dom.
December 11th, 2007 at 4:20 pm
Om man skal lese McCarthy for “mannsrolle-perspektivet”, er vel Borderlands-trilogien noe av det beste man kan lese. Især All the Pretty Horses traff mitt romantiske mannshjerte dypt: Mannen som går i døden for en irrasjonell kjærlighet, etc. Så kan man hevde at dette er romantisering, og visst er det det men det er akkurat det som er så bra. Sensitiv machismo, om man vil.
“Suttree” av samme forfatter er også jævli bra, forøvrig.
December 11th, 2007 at 7:00 pm
Sensitiv machismo er nok ganske presist ja, og jeg falt også veldig for romantikken i grense-trilogien. Men er litt usikker på om jeg hadde falt like hardt i dag?
…og McCarthy synes nok mye av dagens litteratur er skrevet av og for pyser ja, men det er vel en og annen forfatter som forsøker å følge i hans fotspor med blod og gørr og pessimisme. Om de er noe tess vet jeg ikke for jeg har ikke lest så mange (om noen) av dem.
Men er det noen av McCarthyistene her som har lest Blood Meridian? Hører rykter om at det skal være mesterverket hans?
December 12th, 2007 at 10:22 am
Jeg har kommet ca halvveis gjennom Blood Meridian. Dystre saker. Ca to sider inn i boka understrekes den allerede mørke “southern gothic” stemningen med setningen: “He sees a parricide hanged in a crossroads hamlet and the man’s friends run forward and pull his legs and he hangs dead from his rope while urine darkens his trousers”
Boka er langt mer krevende å lese enn de som tidligere har vært nevnt i denne diskusjonen, og jeg vet ikke om jeg kommer til å fullføre den. En slik kombo av dystert tungsinn og rent lesemessig utfordring krever selvdisiplin hos leseren som grenser mot selvtukt.
December 12th, 2007 at 6:25 pm
Sutree er litt samme stilen, nå skal jeg sannelig pakke den frem fra loftet og lese den igjen. Om man vil ha gotisk mannlig svartsinn kan jo forøvrig “And the Ass saw the Angel” av Nick Cave anbefales. Om Edvard Hoem tror han er Bjørnstjerne Bjørnson, er jeg sikker på at Cave veit han er Job.
Men se, her kommer vi dominante jævla manns-svina og dominerer med mannstingene våre. igjen ;-)
December 12th, 2007 at 8:50 pm
Hei!
Det er lett nok å anbefale mannebøker.
Men: Kan du anbefale en kvinnebok til en som nesten aldri har lest en eneste en av sorten. Det jeg har lest er krim og “slå meg på for faen”. Herregud, går et an å være mer stereotyp og patetetisk!
Heldigvis kan man forbedre seg, og du har gitt meg et spark bak. I juleferien skal jeg lese et par kvinnebøker! Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, så hvis dette eksperimentet skal bli vellykket trenger jeg anbefaling av et par tre av de beste jentebøkene som finnes der ute!
Vil du hjelpe en stakkar til et bedre liv? Abefal en jentebok!
robin, the boy wonder
December 12th, 2007 at 11:45 pm
Men hva er egentlig en jentebok da? Er det en bok skrevet av ei jente? Om ei jente, eller for jenter? Og hvis den er skrevet for jenter, hva handler den da om?
McCarthy er macho fordi han skriver om menn, og skildrer en verden der kvinner har liten plass og er henvist til biroller. Dessuten har han en særegen stil hvor følelser aldri (eller ihvertfall sjelden) blir beskrevet. Men det betyr ikke at bøkene hans bare passer for menn. Og er “Få meg på for faen” egentlig en kvinnebok?
Men les Lindkvists “Alt jeg skriver er sant”, den er fin.
December 13th, 2007 at 9:53 am
Det kan jo hende jeg goofer skikkelig, men baserer meg på tilbakemeldinger fra folk jeg respekterer Jeg anbefaler dermed en bok jeg ikke har rukket å lese selv :-)
Bernhard Suits : “The grasshopper” (Games, Life and Utopia). Dere finner en anmeldelse på “The virtual philosopher”
http://nigelwarburton.typepad.com/virtualphilosopher/2007/11/book-review-ber.html
Se på denne elegente definisjonen av SPILL:
“the voluntary attempt to overcome unnecessary obstacles.”
Cassanders
In Cod we trust
December 13th, 2007 at 2:43 pm
Det fins sjølvsagt ikkje “jentebøker”. Det vil seie, nokre vil prøve å selge bøker som det. “Chic-lit” til dømes. Men sidan eg er kvinne og syns sånne bøker er uinteressante, har eg rett til å diskvalifisere konseptet.
December 13th, 2007 at 10:49 pm
@avil,
du sa
…………………………..
Det fins sjølvsagt ikkje “jentebøker”. Det vil seie, nokre vil prøve å selge bøker som det. “Chic-lit” til dømes. Men sidan eg er kvinne og syns sånne bøker er uinteressante, har eg rett til å diskvalifisere konseptet.
………………………….endquote
Nå har jeg hørt at de som holder hus sør for Selbjørnsfjorden og innafor Slåtterøy og sånn har nesten like mye selvtillit som de på nordsida (og det sier ikke lite). Men uttaler du deg ikke vel friskt her? ….Som kvinne…? ..på vegne av 50 % av jordens befolkning?
(Jeg har selvfølgelig ingenting i mot at Avil som person og kvinne erklærer at HUN personlig ikke anerkjenner konseptet, men det blir vel noe annet? Eller var det egentlig det du mente?
Cassanders
In Cod we trust
December 13th, 2007 at 11:48 pm
Robin: Hm, er det en viss ironisk distanse der inne et sted? Men jo, det blir jo litt absurd å anbefale en jentebok. Hva slags bøker liker du?
Dersom du liker McCarthy (og til dere som liker han) kan du jo prøve Margaret Atwoods Oryx og Crake. Den har noe av den samme mørke viben som The Road, og hun har en fantastisk humor og vidd. Det er mye leting etter mat, mye skyting og dommedag også i Oryx og Crake.Støtter også Hjorthens forslag om Ellisiv Lindkvist.
Avil og Cassanders: Hah! Jeg har en kladd et eller annet sted om det feministiske potensialet med chic lit. *Jeg* setter ikke noe pris på det, men det betyr ikke at det kan ha sin funksjon. Må kanskje lete det opp igjen.
December 14th, 2007 at 1:27 pm
Cassanders: Dersom noko er “kvinnelitteratur” eller “kvinne-tv” eller “kvinneleg” må det vel gjelde kvinner. Eg er kvinne, det gjeld ikkje meg, og vips.
Har du sett ein svart svane, er ikkje alle svaner kvite.
Ein kan også velge å sjå definisjonen som eit demokratisk prosjekt, men då må ein i så fall bevisføre at minst halvdelen av alle kvinner syns at dette er kvinnelitteratur.
Det held ikkje at 20% syns det passar for dei.
Desse 20 prosenta kan ikkje definere kva som er kvinneleg, kan dei?
December 14th, 2007 at 3:14 pm
@avil
Skal språk være nyttig redskap for å utveksle tanker kommer vi neppe utenom en betydelig grad av konvensjonalitet.
Din “syllogisme” ang. “kvinnelitteratur” gjelder så langt jeg forstår din personlige smak, -som du forøvrig gjerne må ha.
For øvrig:
…………………
“”Når jeg bruker et ord”, sa Humpty Dumpty i en hånlig tone, “betyr det akkurat det jeg velger at det skal bety hverken mer eller mindre.”
“Spørsmålet er”, sa Alice, “om du kan få ord til å bety så mange forskjellige ting.”
“Spørsmålet er” sa Humpty Dumpty, “hvem som skal være herre” -det er alt.”
……………………..
Sitat fra Lewis Carroll, gjengitt i Føllesdal Walløe og Elster (1986).
Da er nokså åpenbart at *herre* i denne sammenhengen betyr “hvem som bestemmer”.
Nå er ikke definisjoner om kvinne-litteratur (eller om noe slikt virkelig finnes) det aller mest brennende spørsmålet jeg kan tenke meg.
Men hvis vi ser bort fra eventuelle intensjoner hos forfatterne, kan det vel skafes en del lødige data om
*
December 14th, 2007 at 3:14 pm
@avil
Skal språk være nyttig redskap for å utveksle tanker kommer vi neppe utenom en betydelig grad av konvensjonalitet.
Din “syllogisme” ang. “kvinnelitteratur” gjelder så langt jeg forstår din personlige smak, -som du forøvrig gjerne må ha.
For øvrig:
…………………
“”Når jeg bruker et ord”, sa Humpty Dumpty i en hånlig tone, “betyr det akkurat det jeg velger at det skal bety hverken mer eller mindre.”
“Spørsmålet er”, sa Alice, “om du kan få ord til å bety så mange forskjellige ting.”
“Spørsmålet er” sa Humpty Dumpty, “hvem som skal være herre” -det er alt.”
……………………..
Sitat fra Lewis Carroll, gjengitt i Føllesdal Walløe og Elster (1986).
Da er nokså åpenbart at *herre* i denne sammenhengen betyr “hvem som bestemmer”.
Nå er ikke definisjoner om kvinne-litteratur (eller om noe slikt virkelig finnes) det aller mest brennende spørsmålet jeg kan tenke meg.
Men hvis vi ser bort fra eventuelle intensjoner hos forfatterne, kan det vel skafes en del lødige data om
*
December 14th, 2007 at 3:19 pm
@avil
Skal språk være nyttig redskap for å utveksle tanker kommer vi neppe utenom en betydelig grad av konvensjonalitet. en “demokratisk” definisjon av ord virker ikke som noen god ide.
For øvrig:
…………………
“”Når jeg bruker et ord”, sa Humpty Dumpty i en hånlig tone, “betyr det akkurat det jeg velger at det skal bety hverken mer eller mindre.”
“Spørsmålet er”, sa Alice, “om du kan få ord til å bety så mange forskjellige ting.”
“Spørsmålet er” sa Humpty Dumpty, “hvem som skal være herre” -det er alt.”
……………………..
Sitat fra Lewis Carroll, gjengitt i Føllesdal Walløe og Elster (1986).
Da er nokså åpenbart at *herre* i denne sammenhengen betyr “hvem som bestemmer”.
Din “syllogisme” ang. “kvinnelitteratur” gjelder så langt jeg forstår din personlige smak, -som du forøvrig gjerne må ha.
Nå er ikke definisjoner om kvinne-litteratur (eller om noe slikt virkelig finnes) det aller mest brennende spørsmålet jeg kan tenke meg.
Men hvis vi ser bort fra eventuelle intensjoner hos forfatterne, kan det vel skafes en del lødige data om
* hvem som fortrinnsvis kjøper bøker og hva slags. (Jeg drister meg til å mene at kjøpere og lesere av f.eks Anne Karin Elstad er en nokså smal demografisk gruppe)
* låntakere på biblioteker
osv osv.
Cassanders
In Cod we trust
December 14th, 2007 at 11:30 pm
Jepp, du satte fingeren på noe som jeg også har følt på i flere år. Av en eller annen grunn leser jeg stadig færre bøker av menn. Og som deg har jeg etter fundert litt over hvorfor. Det gis jo ut mange flere mannlige enn kvinnelige forfattere, og førstnevnte vinner mange flere priser. Så da burde jo alt være duket for flott lesning, da?
Men HVER GANG jeg kjøper en bok av en kritikerrost, norsk, mannlig forfatter, så ender jeg opp med å plage meg gjennom endeløse, navlebeskuende beskrivelser av oppveksten hans i Oslo på 50-60-tallet, gjerne i Kirkeveien. Disse herreromanene forekommer meg i stadig mindre grad å være allmenngyldige og ha noe som helst verdifullt å si. Ja, det var sikkert stor stas å gå på kino i Oslo på 50-tallet. Ja, det var nok en slem gutt eller to på skolen. Og ja, det bodde nok en eller annen fyr nedi gata med fin, amerikansk bil. So what?
December 15th, 2007 at 1:40 am
Cassandra: Språk er makt, og konvensjonalitet er konservatisme. Noko som altså ikkje duger i politisk samanheng. Og eg meiner at termen “kvinnelitteratur” om trashy, overflatiske kioskbøker er eit politisk ord.
December 15th, 2007 at 4:56 pm
@ avil,
Jeg har tydeligvis ikke fått budkapet frem ,- min feil.
Jeg brukte begrepet konvensjonalitet, men det var tydeligvis tvetydig (minst). Jeg brukte ordet som kort sekkebetegnelse for: ortografi, semantikk, gramatikk, etymologi, osv. Altså aspekter ved språk som på forskjellige måter er regelbundne (derfor *konvensjoner*).
Det er ingen tvil om at språk er makt. Ofte uttrykt ved definisjonsmakt.
Men jeg er ikke sikker på om jeg følger deg på argumentasjonen omkring “kvinnelitteratur”. Hvis det er slik at det du kaller “trashy overfladiske kioskbøker” faktisk er skrevet med tanke på et kvinnelig publikum, OG at det faktisk er overveiende kvinner som kjøper dem. Hvorfor kan ikke dette da kalles “kvinnelitteratur”?
Kan det tenkes at du glemmer at MANGE kvinnelige lesere ikke har ex phil og /eller mag art? :-)
Mener du virkelig for alvor at disse “uvitende” kjøperne
(jeg kan ikke helt kan fri meg fra mistanken om at du egentlig forakter dem) kun kjøper og leser disse bøkene fordi en ond mannlig kabal har definert dem som “kvinnelitteratur”?
Cassanders
In Cod we trust
December 16th, 2007 at 1:08 pm
Jeg bestilte The Road for en uke siden, og nå gleder jeg meg enda mer til å lese den.
Og på nyåret kommer Coen-brødrenes filmatisering av No country for old men. Den har fått strålende kritikker i USA, så det lover bra!
December 16th, 2007 at 3:55 pm
Cassandra:
1. Min antatte forakt for kvinner utan ex.phil: Ein har ikkje meir eller mindre respekt for andre om ein kallar eit produkt for møkk. Dersom du kallar MacD-mat for drittmat, viser du automatisk forkat overfor alle som et der?
2. Mitt poeng er at noko ikkje vert “kvinnelitteratur” eller “litteratur for kvite, svarte, pakistanarar, middelaldrande” for den del, berre fordi noko er produsert for overvegande å selgast til dette segmentet. Særleg fordi det ikkje er dei fleste innan segmentet som les dette.
3. Eg trur ikkje at dei som les kiosklitteratur utelukkande les slik litteratur. Snarare tvert om, sidan eg sjølv har lese min andel drittlitt.
Dette svekkar endå meir omgrepet “kvinnelitteratur”, sidan eg trur kvinner flest les andre ting, og så les nokre av dei drittlitt i tillegg.
4. Det er ikkje nødvendigvis ein “ond mannleg kabal” bak kvinneundertrykkande omgrep. Noko av det eg brenn mest for er at me kvinner må vere meir bevisste kring vårt eige språk, eigne haldningar og eigne signal, særleg overfor ungane våre. Kvinner medskaper sitt eige fengsel ved å kviskre avgrensande og skremmande undertrykkande ord til eigne døtre, eller dele kvinneundertrykkande fortellingar igjen og igjen med venninner.
December 16th, 2007 at 6:47 pm
Forøvrig, for den ultimate mannlige forfatter, les Joseph Conrad. “Heart of Darkness” “Lord Jim” og langnovella “The Secret Sharer” er vel den trilogien som kanskje har påvirket mitt mannsideal mest, i positiv retning. “We must never tell the women…” ;-)
December 18th, 2007 at 11:44 pm
Takker heller for fine leseliste for bøker skrevet kvinner; oppdaget nylig at kvinnelige forfattere har rimelig liten plass i bokyllen min (minst dobbelt så mange bøker av mannlige forfattere). Forøvrig skal jeg begynne på Half of a Yellow Sun snart. Men om du vil ha bøker av mannlige forfattere, hva med Mia Couto - Sleepwalking Land?
December 20th, 2007 at 12:23 pm
Jeg leser nå heller Terry Pratchett og Ursula leGuin. Ikke “manne” eller “kvinneliteratur” i det hele tatt; men begge i sjangere som blir uglesett av literaturfiffen. Når disse navlebeskuende “mannfolka” som du skriver om oppi her kaller noe for trash, så må det da være bra?
December 22nd, 2007 at 1:56 pm
Hvis du ennå ikke har lest “debut romanen” til Frantzen, så anbefaler jeg “The Corrections”. En fascinerende tragikomisk bok men oppløftende bok. Etter min mening er det den store amerikanske 90-talls romanen.
December 24th, 2007 at 10:03 am
Ha en riktig god jul Drusilla!
December 25th, 2007 at 7:37 pm
K E E: No har me fått vår eigen nobelprisvinnar, så no kan litteraturfiffen berre komme somlande etter!
February 18th, 2008 at 11:55 am
Nå må du skynde deg å bli ferdig med “No Country for Old Men” før filmen kommer…