« Les en mannlig forfatter
Simone »

Ubevisst om “kvinner som blir”

Dette må være den mest fantastisk arrogante kronikken jeg har lest. På lenge iallefall. For her kommer filosof Rune Vik Hansen som har den nye kunnskapen om vold i nære relasjoner, hvorfor kvinner ikke går og hva man kan gjøre for å forebygge. Han har nok satt seg nøye inn i sakene. Han har sikkert forsket på voldsutsatte kvinner og hvorfor de ikke forlater den voldelige partneren. Lest forskningen. Han har nok arbeidet med disse kvinnene. Sittet på telefonen. Hørt på historiene.

Jeg har ikke en slik inngående kunnskap. Dette er ikke mitt spesialfelt. Jeg har riktignok snakket med mange kvinner som enten nettopp har forlatt partneren sin eller som ønsker å gjøre det. Jeg har sitti på røykerommet på et krisesenter og lyttet. Jeg har tatt telefoner fra fortvilte kvinner som ønsker seg vekk, vekk.

Jeg leser derfor kronikken med interesse. Men det er noe rart. Det er akkurat som om filosofen egentlig ikke kan så veldig mye om temaet sitt. Det kan nesten virke som om mannen har laget sin egen lille teori inn i sitt eget hode, uten å ha testet den ut på, du vet, empirien. Det er akkurat som om han ikke har noen empiri i det hele tatt.

Det kan jo være greit, det. Filosofer driver vel ikke med stort annet. Men jeg synes jo det er litt rart at han nærmest avfeier annen forskning der han går gjennom mulige forklaringer på at kvinner ikke går. Dette for eksempel:

Dersom motivasjonelle forklaringer legges til grunn, må spørsmålet sies å være besvart: voldsutsatte kvinner hevdes i ulike undersøkelser ikke å forlate sin voldsutøver enten pga. barn, økonomi, familie, sosial status osv. Dersom så er tilfelle er spørsmålet besvart og det hele handler om prioriteringer. Helsen og livet turde egne seg ypperlig som beveggrunner for å forlate en voldsutøver. Spørsmålet er hvordan de ulike motiver forholder seg til hverandre og hvordan så kan være tilfellet at enkelte motiver hindrer den voldsutsatte i å forlate voldsutøveren?

Dette er jo så krøkkete skrevet at det ikke er godt å si hva mannen mener, men jeg synes det står noe sånt som at “Er det ikke bare kjemperart at ønske om å verne liv og helse ikke får kvinner til å forlate en voldelig mann?” Siden det turde egne seg ypperlig som beveggrunner. Igjen er det akkurat som om den gode filsof ikke har fått med seg at nettopp ønske om å bevare livet er et sterkt motiv for å bli. Jeg trodde dette var sånn circa allment kjent i dag. Kanskje særlig i kjølvannet av VG-saken om de 72 kvinnene som har blitt drept de siste 7 årene. Mange av disse ble jo nettopp drept da de var i ferd med å forlate eller hadde forlatt sin partner. But what do I know?

Som sagt: Ikke ekspert på dette, men et kjapt google-søk viser at mange peker på frykten for å bli utsatt for enda mer ekstrem vold, blant mange andre faktorer. Evan Stark som var med å lage et av de første krisesenterne i USA, skriver i sin bok:

The fact that separation is hazardous is not news to battered women. Many of my clients have told me they were never more frightened than in the days, weeks, or months after they moved out. Abused women are much less likely than the professionals whose help they seek to regard decisions about physical proximity as means to end abuse and much more likely to regard separation as a tactical maneuver that carries a calculated risk within the orbit circumscribed by assault or coercive control. The disjuncture between what victims and outsiders expect from separation remains a major obstacle to effective intervention and communication in the field.

Det virker egentlig som om filosofen har bestemt seg for at årsaken til at kvinner ikke går, ikke handler om at hun ikke ser muligheten til å gå. Nei, forklaringen på hvorfor voldsutsatte har problemer med å forlate sin voldsutøver synes å måtte søkes andre steder enn i den logisk-rasjonelle evne. Vel, det er iallefall ikke min erfaring. De kvinnene jeg snakket med hadde faktisk veldig logiske og rasjonelle grunner til å ikke gå der og da. De fleste lette desperat etter en utvei, de tenkte og de pønsket på hvordan de skulle gå fram for å skape et trygt liv for seg og sine. Evan Stark refererer forørvrig også til at mishandlede kvinner employed a greater range of strategies to change their situation than nonbattered women in distressed relationships.

Det betyr selvsagt ikke at det finnes masse komplekse mekanismer som kan bidra til å lamme ofre for vold og traumer. Og det kan ta tid - lang tid - før en person er klar til å bryte ut av et voldelig forhold. (Men la oss minne om at de fleste kommer seg raskt ut av voldelige forhold!) Det mest fantastiske med Rune Vik Hansens kronikk er imidlertid at han mener man bør trekke praktiske konklusjoner utfra hans filosofiske fabuleringer.

Når det gjelder muligheten for forebyggende arbeid, viser praksis at andres erfaringer fra voldsrelasjoner ikke enkelt lar seg anvende på egen situasjon, men vi vet at enkelte voldsutsatte kommer seg vekk, og hvordan kan deres plutselige forståelse gjøres tilgjengelig for andre slik at de kan nyttiggjøre seg den? For de kvinner dette plutselig «går opp for», blir veien til handling usedvanlig kort, og mange spør seg i ettertid hvorfor de ikke kom seg vekk tidligere.

Forklaringen ligger i bevissthetens grensesnitt og at fordi hjernens prosesser er utilgjengelige, har voldsutsatte ikke mulighet til å gå før hjernene deres er klare for det og tilstanden lar seg ikke framtvinge. Fordi betingelsene for å komme seg vekk ikke lar seg omsette til mulig forebyggende tiltak, må det anses at problemet prinsipielt ikke lar seg løse. En mager trøst er at situasjonen faktisk kunne vært verre.

Men det var jo greit. Etter å ha avfeid andre mer håndfaste forklaringer på at kvinner ikke kan gå, står vi altså igjen med “at det må gå opp” for kvinnen at hun må gå, og det er det dessverre ikke noe vi kan gjøre noe med. Bevissthetens grensesnitt og alt det der. Veldig vanskelig. Det er synd. Da er det vel ikke noe vits i å, tja, for eksempel lytte til dem det gjelder for å kunne lage hjelpetiltak som svarer til behovene?. Ingen vits i å utdanne politi, finansiere krisesentre, sørge for trygghetsalarmer som funker, gjøre det mulig for kvinner å bo i sin egen bolig, få opp terapitilbud til voldsutøvere, jobbe med holdningsendringer, oppdra jenter og gutter til å ha respekt for egne og andres grenser? Nei? Heldigvis får vi vite at det er en mager trøst opp i alt dette. Men hva den trøsten er, må foglarna vite.

This entry was posted on Friday, December 28th, 2007 at 1:50 pm and is filed under Ingen kategori. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

76 kommentarer til “Ubevisst om “kvinner som blir””

Legg igjen kommentar