Aksel Lund Svindal er en… alpinist? Visstnok. Han bryr seg mest av alt i verden om statsledere som misbruker makta si. Det er særlig fælt at ikke alle får den informasjonen de skal ha. Også er det slemme næringslivsledere. De misbruker også makt.
Han synes også norske damer er fine. Å så fine. Det er så vanskelig å bestemme seg for hvem som er mestest sexy i landet her. Men det er sånt det er hyggelig å tenke litt over, fundere, da veit du, over hvorfor det er sånn nettopp i detta landet. Koselig det.
Hvem er Norges mest sexy person?
- Wow, ja hvem er det? Jeg kunne sagt Pia Tjelta, men det er et kjedelig svar. Kanskje Maria Bonnevie? Eller Mira Craig, hun er rå. Det er mange fine damer i Norge. Jeg har en teori om at det skyldes vikingene. Da de voldtok kvinner, tok de selvsagt de fineste. Dermed har genene gått opp gjennom slektene fram til i dag.
Ha ha ha ha. Ja, tenk på det. Naturen er sannelig viselig innrettet. Der var du jammen heldig, Svindal, så mye pent å se på.
Og det bare fortsetter. Fra generasjon til generasjon.
Siden favorittseriene mine har en tendens til å bli tatt av lufta, er jeg på evig søken etter adekvat underholdning på kveldstid. Jeg har prøvd det meste. Her om dagen kom jeg hjem fra en lang dag på kontoret. Valget falt på den første episoden av den Sex og singel-liv aktige Cashmere Mafia. Jeg har aldri vært noen stor fan av Carrie og co (bare ørlite - jeg er Miranda, hun smarte), men hva faen, jeg trengte et tv-fix.
Men det viste seg å være lite gjennomtenkt. Hvis man har hatt en litt brutal dag på jobben, bør man ikke sette seg ned og se på fire velkledde stress-monkeys i New York som såvidt klarer å skvise inn en forlovelsesfest i kjøreskjemaet sitt og som sier sånne ting som at de har en luke ti på seks tirsdag kveld, nei, ikke likevel, sier blackberryen, men “I’ll make it work!” før de løper av gårde til mannen i sitt liv som slår opp fordi de har fått en forfremmelse og ikke tåler suksessrike kvinner og da ble det ikke noe bryllup allikevel.
Nei, det ble reint for mye.
The Sarah Connor Chronicles, derimot. Serien er selvsagt en slags spin-off av Terminator-filmene. Sarah Connor må stoppe robotene som har ødelagt verden - men ikke ennå - og som reiser tilbake i tid for å drepe sønnen som skal redde menneskeheten i fremtiden. Her er løping og skyting og kjøring i stor fart. Og absolutt ingen rapporter som skal leveres i tide. Gode ting.
Ikke alle er fornøyd med Linda Heady som spiller hovedrollen som Sarah Connor. For hun er jo bare flisa sammenlignet med Linda Hamilton som spilte i Terminator-filmene. Damene i The Sarah Connor Charm School som driver med fysisk feminisme (!) og survivalisme, er ikke fornøyd. De skriver mye i CAPS LOOK på sida si, om at Linda Hamilton is THE REAL Sarah Connor og at Sarah Connor ALDRI ville gjort de tingene hun gjør i tv-serien. Det er ganske fascinerende.
Og forsåvidt. Se så kul Linda Hamilton var!
Men det beste med The Chronicles er Summer Glau som robot på menneskenes side. Damene i sjarm-skolen er forsåvidt enig i det. Selv om de ikke kan se henne som et forbilde for de fysiske feministene. Hun er jo en robot.
Personlig har jeg ingen ambisjoner om å omfavne noe som involverer faktisk fysisk fostring og treningsleire i skauen. (Stikkord: TV. Sofa. Rødvin). Fantasi-feminisme er nok mer min greie etter en lang dag på jobb.
Noen ganger blir man slått i bakken av små passasjer i gode bøker. Jeg hadde nesten lest ferdig The Handmaid’s tale av Margaret Atwood. Boka handler om Ofred som bor i republikken Gilead en gang i nær fremtid. Hun bor i et lite rom hos et velstående eldre par. De kan ikke få barn. Det er ganske utbredt i republikken, omfattende forurensing og biologisk krigføring har sørget for det. Republikkens kloke menn har allikvel funnet en slags løsning. Handmaid’s - fødemaskiner hvis eneste oppgave er å la seg inseminere av mannen i huset en gang i måneden. Handmaidene blir kledt opp i røde side, vide kjortler med en hvit tøyinnordning som sørger for at ansiktet deres er skjult. De får næringsrik mat og tilgang til et badekar. De kan ikke snakke fritt med noen, ikke lese noe. Barna deres, om de har noen, er forlengst tatt fra dem. Kjærester og ektefeller er døde eller borte. De kan ikke forelske seg. Skulle de mislykkes i sin oppgave blir de sendt til de ulevelige koloniene, klassifisert som unwoman. Der dør de etter kort tid.
Helt på slutten av boka, der jeg blir slått i bakken, har vi hoppet et godt stykke fram i tid. Vi er inne i en forelesing av en akademiker som har spesialisert seg på Gilead republikkens historie. Den lærde tillater seg en liten sidebetraktning i fortellingen om handmaidene:
If I may be permitted an editorial aside, allow me to say that in my opinion we must be cautious about passing moral judgement upon the Gileadeans. Surely we have learned by now that such judgements are of necessity culture-specific. Also, Gileadean society was under a good deal of pressure demographic and otherwise, and was subject to factors from which we ourselves are happily more free. Our job is not to censure, but to understand. [Applause].
!
Jeg innbiller meg at Atwood føyde til historieforelesningen fra fremtiden etter fremtiden bare for å dundre den i ansiktet på leseren.
Man kan bli veldig glad i sin egen frihet av å lese denne boka. Man kan bli ganske redd for å miste den også. Her er Ofred og en annen handmaid - Ofglen - ute for å handle. De får lov til å gå to og to til markedet for å kjøpe inn de få matvarene som ennå finnes. Alltid overvåket er de hverandres spioner.
Ofglen and I walk slowly today. We are hot in our long dresses, wet under the arms, tired. At least in this heat we don’t wear gloves. There used to be an ice-cream store, somewhere in this block. I can’t remember the name. Things can change so quickly, buildings can be torn down or turned into something else, it’s hard to keep them straight in your mind the way they used to be. You could get double scoops, and if you wanted they would put choclate sprinkles on the top. These had the name of a man. Johnnies? Jackies? I can’t remember.
Ting kan endres. Det kan skje fort. Og ikke for å bli hysterisk eller noe, men goddamn:
Eh. Jeg lurer på. Hva er det med å mene at alle ytringer fortjener respekt? At man skal takke gud og allah for at det finnes rasister og homofobe og overgrepsapologeter som… jeg vet ikke…kan skape en motvekt i samfunnsdebatten? Eller utfordre konsensus? Skal det alltid være så stort og flott å stå rett og rak og mene de kjipeste ting. Jeg skjønner det ikke.
Jeg skjønner at det skal være lov å snakke dritt. Jeg vil helst at det skal være mest mulig lov, faktisk, at ingen skal bures inne eller motta drapstrusler eller knebles med bøter. Men det betyr ikke at jeg ikke ønsker folk kunne holdt kjeft noen ganger. Noen ytringer har ingen verdi i min bok. Jeg synes ikke det er flott og berikende med folk som kaller overgrep for kos, som mener homofili er et avvik eller som mener hele grupper av folk er farlige og perverterte. Skal man ha respekt for mennesker bare fordi de sier noe få mener? Eller tør si?
I don’t think so.
Det kan fort bli en parodi. Jeg synes dette nesten er litt søtt. Lederen for Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, skal svare på hva han mener om at forstander i det islamske forbund Basim Ghozlan har sagt rimelig dryge ting om homofile. Han vil ikke ta avstand fra Ghozlans uttalelser. For det er jo ytringsfrihet:
Det er Basims rett å si dette. Hagen har sagt enda verre ting om oss muslimer, for eksempel ved gjentatte ganger å angripe vår profet Muhammed - og vi har alltid reagert eksemplarisk. Vi tar det som en del av hans ytringsfrihet, sier Kobilica, som imidlertid ikke er enig i at homofili er en sykdom som kan kureres med medisiner.
Men da så. Vi får håpe ikke alle legger lista for hva de vil eller ikke vil ta avstand fra, der. Det hadde sikkert blitt en fin samfunnsdebatt. Eller egentlig ville det vel ikke blitt noen debatt i det hele tatt. Noen har sagt noe jævlig om noen andre en gang, hvorfor skal jeg være så grei? Det er jo ikke sånn at jeg tenker selv. Nei, alt dette med å motsi folk som fremmer sexisme og rasisme og homofobi hele tida? Kan vi ikke bare ta det som en del av ytringsfriheten?
Clinton may win the nomination, or she may lose; right now she’s probably the front-runner, but that could change tomorrow. Either way, she’s blazing a trail that more women will follow. When the media and her opponents ramped up hatred against her because of her gender, women recognized that the trail she was cutting would be filled with pitfalls and mineshafts if the bile was not addressed. And so they addressed it. Women who could write, wrote. Women who could speak out to friends, spoke out to friends. And in New Hampshire, women who could vote, voted for Hillary Clinton.
And that’s why she won tonight; because women recognized that, at least for tonight, their future was inextricably bound up with Hillary’s, and that, at least for tonight, they needed to send a clear message that misogyny and sexism just won’t work anymore.
Jeg har sagt litt om hva Simone de Beauvoir har betydd til abcnyheter, på denne 100 årsdagen for hennes fødsel. Jeg skulle ha skrevet hvor mye jeg beundrer hennes intellektuelle klarhet. Og hvor godt jeg liker romanene hennes. Mandarinene - oh, heftige politiske diskusjoner på La Rive Gauche og Café de Flore og liv i sentrum av begivenhetene, men også brutale skildringer av liv levd i skyggen av en mann. Det må ha kostet så mye å følge sine idealer på den tida. Så mye enklere det må være i dag. Å være både fri og lykkelig.
